Lesetekster:
1 Mos 15,1–6, Rom 4,1–8
Prekentekst:
Mark 2,1–12 Jesus og den lamme mannen
«Den lamme mannen»
1 Noen dager senere kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme.
2 Det samlet seg så mange at de ikke fikk plass, ikke engang utenfor døren. Mens han forkynte Ordet for dem,
3 kom de til ham med en som var lam. Det var fire mann som bar ham.
4 Men de kunne ikke komme fram til ham på grunn av trengselen. Derfor brøt de opp taket over stedet der han var, laget en åpning og firte ned båren som den lamme lå på.
5 Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: «Sønn, syndene dine er tilgitt.»
6 Nå satt det noen skriftlærde der, og de tenkte i hjertet:
7 «Hvordan kan han si slikt? Han spotter Gud! Hvem andre kan tilgi synder enn én – det er Gud?»
8 Straks visste Jesus i sin ånd at de tenkte slik, og han sa til dem: «Hvorfor går dere med slike tanker i hjertet?
9 Hva er lettest å si til den lamme: ‘Syndene dine er tilgitt’ eller: ‘Stå opp, ta båren din og gå’?
10 Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vender han seg til den lamme –
11 «Jeg sier deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem!»
12 Og mannen reiste seg, tok straks båren og gikk ut rett for øynene på dem, så alle ble ute av seg av undring. De priste Gud og sa: «Noe slikt har vi aldri sett.»
Jesus var hjemme hos disiplene Simon og Andreas i Kapernaum. Raskt spredte ryktet seg i byen om at Jesus var til stede og folk samlet seg til gudstjeneste. Hva kan vi lære av denne bibelfortellingen? Jo, til meg taler dette vi nå har hørt og sett om kirken, og om menigheten som et bærende fellesskap. Vi bærer hverandre til Jesus, og vi bæres. Ingen vet hva morgendagen bringer. Den ene er sterk og frisk. Den andre er svak. I morgen kan det være den sterke som må bæres.
Plottet er smukt fortalt av Markus. De mange mennesker, som samles rundt Jesus for at høre hans preken. De har stått tett, som sild i en tømme, som det sies folkelig. Og her, i den tettpakkede menneskemengde, der når budskapet ut til de som hører på. Ordet fra Herren selv. Guds rikes ord, fredens, frihetens og gledens ord.
Men hvilken menighet ser vi her og hva er egentlig en menighet? Historien om den lamme mannen og vennene hans, kan hjelpe oss til å reflektere over dette spørsmålet. Vi leser: De kommer, fire menn som bærer en lam mann. De kommer til huset der Jesus er, en stor folkemengde har samlet seg og her iblant også de skriftlærde.
Så hvem er egentlig «menigheten» i denne historien? Er det folkene som legger vennen sin, som er lam, på en matte og bærer ham til Jesus? Eller er det mengden som allerede er der? Er det huseieren, som etterpå har sett et mirakel og må reparere taket sitt? Er de skriftlærde kanskje «menigheten», altså de som dømmer hva som er rett tro og hva som ikke er det? Eller er «menigheten» egentlig personen på matten, som blir båret til Jesus av andre? Jeg ser at alle disse figurene er interessante og at vi som menighet kan lære noe av dem alle.
Av vennene kan vi lære å ikke gi opp. Vår oppgave er ikke å tilgi syndene. Det er det bare Jesus som kan gjøre, og ham alene. Men det er vår oppgave å vise mennesker veien og invitere dem til tro. Vi skal ikke la oss stoppe av andre og om veien er vanskelig. Det vil alltid finnes en vei. En menighet er et fellesskap av mennesker som hjelper hverandre å komme til Jesus, og som er villige til å ta en risiko for det.
Så er det folkemengden som allerede er i huset? Det er også en menighet, for de har alle valgt den gode delen som også Maria gjorde (Luk. 10,42). De sto tett rundt Jesus for å høre på ham. Og likevel er de til hinder. For konkret hjelp må alltid komme først. Sultne trenger først mat, syke trenger først hjelp, de som fryser trenger først varme klær. Og først da kan gudstjeneste feires.
En menighet er et fellesskap der det glade budskapet leves i gjerning og ord. Den gir plass for syke og lamme, fattige og utstøtte også i vår tid. Det som er fellesnevnere her er at ingen kan bli kristen og forbli det alene. Vi trenger hverandre. Et fellesskap som hjelper hverandre å komme til Jesus, og som er villig til å ta sjanser for det. Et fellesskap som alltid er avhengig av Guds kjærlighet og godhet.
Det er menighet. Slik skal menigheten være et bærende fellesskap som bærer hverandre til Jesus, slik at Jesus kan vise sin omsorg. Vi skal bære hverandre, men det stopper ikke der. Vi har kristne brødre og søstre over hele verden. Også disse må få være omsluttet av vår omsorg. Om vi ikke når dem på andre måter, så kan vi i alle fall bære dem fram for Gud i bønn.
Tilbake til den lamme mannen. Plutselig, midt i gudstjenesten som Jesus holder i huset til Peter og Andreas da nærmer fire menn seg med en lam mann på en båre. Han bliver båret til Jesus. Der så Jesus de fire vennene titte gjennom hullet i taket. Han så blikket deres, tilliten deres.
Også i en annen situasjon bærer vi det hjelpeløse til Jesus. Det gjør vi når vi bærer våre barn til dåpen. Likesom barnet, der stoler på, at dets foreldre ønsker det beste for det, må den lamme mannen stole på, at de fire menn vil handle til hans beste.
Og de fire menn bryter alle barrierer og hindringer, de bryter seg gjennom taket og bringer den lamme til Jesus. Likesom foreldre til et barn, der skal døpes, kommer med barnet til Jesus på dåpsvannet, kommer mennene med den lamme inn i Jesu sitt hus. Her blir vi kanskje overrasket over Jesus sin reaksjon. Jesus så deres tro. Men det var jo ingen omtale av tro før Jesus sier disse ordene. Hvem ville tenke på tro her? Ville vi ikke heller tenke på stedighet eller påtrengenhet?
Men Jesus ser deres tro, troen til de fem personer som plutselig kommer inn i livet hans. Det handler om troen til den lamme og hans fire bærere. Hva slags tro var det? Til da hadde de fem ikke sagt noe. I hele historien sier de ikke et ord. De har ikke avlagt noen trosbekjennelse, i hvert fall ikke med munnen. De kom ganske enkelt til Jesus, og det var deres tro. At de kommer til Jesus med all sin kraft og ber om hans hjelp; at de ikke lar seg skremme av noen hindringer, og at ingen anstrengelse er for stor for dem. Tro betyr ikke bare å tro at det finnes en Gud et sted i himmelen. Tro betyr å komme til Jesus og be om hans hjelp.
Slik ser også Jesus tro, når vi kommer til dåp med barna. Han ser tro, hvor vi kanskje kun ser ankomsten. Men det er det, det hele handler om. Det, Jesus gjør for den lamme, er å gi livet hans en ny bevegelse, en ny retning. I stedet for først å helbrede den ytre lidelsen, så bringer Jesus ham inn i det rette forhold til Gud. Han gir ham syndernes tilgivelse. Og syndernes tilgivelse er en riktig begynnelse. Men hva er så synd?
Synd er ikke bare det samme som umoral og dårlig oppførsel. Synd er noe andet. For hvis synd var det samme som umoral og dårlig oppførsel, så ville Jesu død på korset kun være en død for de umoralske og svake, mens andre, der ikke har bruk for korset, kan se vennlig på den korsfestede Frelser, mens de ellers holder seg langt borte fra korset. Nei, synd er noe annet.
Ordet synd, sies det, stammer fra ordet Sund, som et vann som skiller to landområder fra hverandre. Det er synd mellom Gud og oss – det er en adskillelse. Synd er at vi ikke vil vedkjenne oss Gud – at vi ikke tror på Gud. Synd kan også oppleves. Det kan oppleves som en splittelse i én selv. En oppdeling mellom det, du er, og det, du ønsker å være. Synd oppleves som en konstant rastløshet. Synd oppleves som en daglig skyldfølelse over for hverandre. Synd er hjemløshet. Synd betyder ikke å ha det sted, hvor en hører til – barnekåret hos Gud vår skaper. Å tilgi synd vil da si å bygge bro over det, som er adskilt. Syndens tilgivelse betyder å bygge en bro mellom oss og Gud, og kun den store brobygger Jesus Kristus kan gjøre det. Syndernes tilgivelse, som loves ved dåp, betyr: Du har et sted, hvor du hører til. Du har et sted, hvor du virkelig kan starte i livet. Og dette sted er hos din Gud og Far, hos ham, som er Herre over liv og død. Han, som aldri forlater deg, men sørger for, at din synd forlater deg.
Syndens tilgivelse er det første i livet. Det lille barn ved dåpen får ikke først en lang forelesning om, hva synd er. Her står det direkte, som også den lamme mannen fikk hører: Dine synder er deg tilgitt! Den lamme på båren mottok først syndernes tilgivelse, fordi vi lever våre liv ut ifra syndernes tilgivelse. Først da, og det skjer først da, så helbreder Jesus den lamme. De Skriftlærde har nemlig rett: Bare Gud kan tilgi synder, ingen andre. Med helbredelsen viser Jesus dem at ordene hans holder, de gjør det de sier. Slik gjør Jesus det klart utover enhver tvil, at når han tilgir den lamme mannen sin synd så var det ikke tomt prat. Han viste at han talte med guddommelig myndighet, ja, at han selv er Gud, Guds enbårne Sønn. Helbredelsen blir en illustrasjon på tilgivelsen. Det synliggjør det, vi mennesker alltid har bruk for, fordi det er vanskelig for oss at tro på.
Gud vover å gi våre liv en ny begynnelse og det gjør han med evangeliet om Jesus Kristus og våre synders tilgivelse. Og denne nye begynnelse med syndens tilgivelse er det gode budskap, som våre liv bygger på, en begynnelse som vi dag for dag bygger våre liv på inntil den dag hvor vi, hvis Gud vil, treder inn i hans strålende himmelrike, fordi vi aldri har sett noe lignende.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen.