Joh 11,1–5 Jesu venner i Betania

1 En mann som het Lasarus, var blitt syk. Han var fra Betania, landsbyen der Maria og hennes søster Marta bodde.
2 Det var Maria som salvet Herren med fin salve og tørket føttene hans med håret sitt. Lasarus, som lå syk, var hennes bror.
3 Søstrene sendte bud til Jesus og sa: «Herre, han som du er så glad i, er syk.»
4 Da Jesus fikk høre det, sa han: «Denne sykdommen fører ikke til døden, men er til Guds ære. For ved den skal Guds Sønn bli herliggjort.»
5 Jesus elsket Marta og hennes søster og Lasarus.

Hellige Far, hellige oss i sannheten, ditt Ord er Sannhet.

Denne teksten er begynnelsen på fortellingen om da Jesus vekket opp Lasarus fra de døde. Så vi som leser denne teksten i dag vi vet at det gikk bra, men det tok tid. Ikke så mange dager, men det må ha føltes uendelig lenge for de som stod midt oppe i dette. Det går to dager før Jesus og disiplene i det hele tatt begynner å gå mot Betania, og når de kommer fram har Lasarus allerede ligget fire dager i graven. Uendelig lange dager for Marta og Maria.

Det er på mange måter lettere å lese denne teksten i dag enn situasjonen var for de som var midt oppi det, for vi vet at det går bra – til slutt. Det visste ikke de som opplevde situasjonen «live». Så er det likevel noe med denne roen til Jesus, midt i situasjonen. En ro som nesten er sånn irriterende, «skal du ikke gjøre noe snart», og Jesus møter også senere i fortellingen klagen fra Marta «Herre, hadde du vært er, var ikke broren min død» (v 21). Hvordan kunne Jesus være så rolig?

Roen til Jesus hang ikke sammen med at han ikke brydde seg, for det er jo en måte å være rolig på – at du ikke bryr deg om utfallet. Tvert imot, vi leser i v 5 «Jesus elsket Marta og hennes søster og Lasarus». Dette var mennesker han var oppriktig glad, alle tre. Det understrekes også av det vi leser i v 35 – 36 «Jesus gråt. «Se hvor glad han var i ham», sa jødene». Jesus sin ro handler altså ikke om manglende innlevelse i det som skjedde, det handler om at han har kontroll. Jesus har kontroll på situasjonen, og derfor er han rolig – sikkert irriterende rolig for mange av dem som var rundt han.

Og jeg skjønner dem. For det å stole på at andre har kontroll er ikke så lett. Jeg behøver ikke se lenger enn til eget liv for å se det. For å starte med det helt hverdagslige. Hvis noen av dere har vært hjemme hos oss når vi planlegger hvor mye mat vi trenger, særlig hvis vi venter gjester, så vet dere at jeg ikke helt stoler på Anne sine anslag. Jeg vil helst beregne selv, for å vite at det blir nok. Og det til tross for at 26 års erfaring tilsier at det ikke blir for lite om det er Anne som beregner. Men, kommer jeg til å gi meg…. Velkommen hjem til oss for å se neste gang vi skal ha gjester.

En ting er å ikke tro at kona mi har kontroll når det gjelder mengde mat. Det er kanskje mer utfordrende at det ofte blir slik i relasjon til Gud også. Fint om Han er med på laget, men må sørge for å ha kontroll selv. Jeg lurer noen ganger på hvorfor det er slik. Det er jo egentlig en ganske spesiell tanke at jeg skal ha bedre kontroll på ting enn Gud. Da gjør vi fort Gud mindre enn han er, og i alle fall mindre enn oss.

Så har jeg lyst til å si at dette er ikke noe vi skal snakke lettvint om, av flere grunner. For det første; Gud har gitt oss vett og forstand – fordi vi skal bruke det. Det å bruke vett og forstand, og handle ut fra det er ikke nødvendigvis i motsetning til å stole på Gud. Hvis vi bare bruker det vi har fått rett. Og hva er egentlig «vett og forstand». I Bibelen brukes vel heller begrepet «visdom», og når Salomo ber om visdom i 1. Kong 3,9 så ber han «Gi da din tjener et lydhørt hjerte, så jeg kan styre ditt folk og skille mellom godt og ondt». Å stole på Gud handler på mange måter om å kombinere bruken av det Gud har gitt oss av «vett og forstand», med å ha et lydhørt hjerte som fanger opp Guds veiledning i de enkelte situasjoner. 

For det andre så skal vi ikke snakket lettvint om det fordi det er noen situasjoner som er så krevende at det kan være vanskelig å se at Gud har kontroll. For eksempel når sykdom rammer, slik som i denne fortellingen. Når noen vi er glad i blir alvorlig syk, og Gud ikke griper inn, da skjønner jeg at spørsmålet kommer «Gud, hva skjer, har du kontroll». Og jeg tror Gud tåler de spørsmålene, ja også om de kommer nærmest som anklager slik vi hørte fra Marta. For Gud ser at vi ikke ser alt han ser, at vi ikke vet alt han vet.

Hvordan kan vi lære å stole på Gud, at han har kontroll? La oss begynne med; hvordan lærer du å stole på et annet menneske? Dersom du har 1 million i kontanter, vil du da gå bort til en vilt fremmed person på gata og spørre om han kan passe på det i en måned? Nei, de fleste vil ikke det.  Hvorfor ikke? Fordi du ikke kjenner vedkommende. Du vil heller ikke be en vilt fremmed person på gata passe på ungen din en halvtime mens du er og handler, eller hos frisør. Rett og slett fordi du ikke kjenner vedkommende. Selv om den andre personen sier «bare stol på meg» så vil du ikke gjøre det, fordi du ikke kjenner personen. En venn derimot, vil du både kunne be om å passe på barn og penger, fordi du har lært han å kjenne som en som er til å stole på. Det er egentlig helt det samme med å stole på Gud. Du må ha en grunn til å stole på han, du må kjenne han og ha erfart at han er til å stole på. En ting er å rope til en Gud du ikke kjenner når du er i nød. Det er egentlig ikke det samme som å stole på Han. Da er han siste alternativ.

Å stole på han, og å stole på at han har kontroll. Det handler om å ha en som du kjenner og som du alltid kan gå til. En som du klynger deg fast til når livet er vanskelig, men som du også vandrer sammen med i gode dager. Gud er en som du kan leve slik sammen med. Han er ikke en som er langt borte han er en som er nær. I joh 15,15 «Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far.».  Jesus sier også i Matt 28,20 ««Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.». En som sier han er vår venn, som går med oss alle dager og som har all makt. Det er et godt utgangspunkt for at han bør være en vi kan stole på.

Likevel. Det er fint å lese det, og gjerne også tro med hodet det vi leser. Men, for de fleste av oss er det også slik at vi må erfare det, at Gud har kontroll. Kanskje trenger vi å erfare det på nytt og på nytt, for virkelig å stole på dette slik at våre liv bærer preg av det. Vi kan erfare selv, men også å få ta del i andres erfaringer. At vi deler opplevelser hvor Gud hadde kontroll, selv om det kanskje ikke så slik ut hele tiden, er noe vi kan gjøre for å hjelpe hverandre til å stole på at han har kontroll. Noen ganger er det, som i forhold til den fortellingen som vi har lest i dag lettere å se i ettertid. Men det at vi har sett det i ettertid kan også hjelpe oss til å tro det når vi står midt oppi en situasjon hvor det er krevende å være.

Noen ganger må vi også kanskje våge for å erfare. En fortelling som for meg understreker dette er fra en bok av John Ortberg (jeg husker ikke hvilken), og ja jeg har fortalt denne før. Han forteller om et barn som står på bassengkanten klar til å hoppe, mens en av foreldrene står i bassenget for å ta imot. Det kan virke skummelt for barnet, men hvis det hopper så vil det erfare at den voksne tar imot – er til å stole på (og ja, det er større sannsynlighet for at barnet hopper om den kjenner den voksne som en som har kontroll/er til å stole på). Da vil barnet gå opp og hoppe på nytt, og kanskje etter hvert fra større høyder fordi det har erfart at det er trygt. Den voksne har kontroll. Barnet begynner ikke på 10 meter, og hopper heller ikke uten å ha kontakt med den voksne som gjennom blikk og kanskje ord bekrefter at det er trygt. Slik er det også med vårt forhold til Gud vi kan få lov til å hoppe fra små høyder, om det er det vi trenger. Få erfare at det er trygt, og så kan vi ta større sprang i tro etter hvert.

Så er det ikke slik at om barnet hopper så skjer det ikke noe. Dersom barnet ikke hopper vil det heller ikke få oppleve at det er trygt, at den voksne er til å stole på. Det som da ofte skjer er at terskelen for å hoppe neste gang blir høyere, for det har bare opplevd det skumle med å stå på kanten og ikke det trygge med å bli tatt imot. At Gud er til å stole på erfarer vi når vi tar steg i tro. Da israelsfolket skulle krysse Rødehavet så var det ikke slik at de ventet på at det skulle dele seg, da hadde de kanskje stått der ennå, de steg i tro ut i vannet og så delte det seg. Da Moses skulle få vann ut av klippen (4. Mos 20) så måtte han først slå på klippen. 

Å ta steg i tro er noe vi noen ganger kan gjøre alene, men lettere kan gjøre sammen. Og her vet dere som kjenner meg at jeg kunne snakket lenge om verdien av fellesskap, både i forhold til å ta steg i tro, men også i forhold til å stå sammen med de som opplever at det er vanskelig å tro at Gud har kontroll slik livet deres er akkurat nå. Ikke for å komme med de lettvinte svarene, men for å stå sammen med de som sliter. Jeg skal ikke snakke lenge om det, men nå har jeg mint dere om det.

Corrie Ten Bom har en gang sagt noe som kan minne oss om hva det er å stole på Gud : «Når et tog passerer gjennom en tunell og det blir mørkt kaster man ikke billetten og går av. Man sitter stille og stoler på sjåføren». Å stole på Gud handler ikke om å tro at det aldri blir mørkt, men å stole på at han på ett eller annet vis har kontrollen

I Matt 11,28 sier Jesus «Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile» Jeg tror den tyngste byrden som mange av oss fra tid til annen bærer på er at vi skal fikse alt selv, at om ikke vi har kontroll så kommer ikke dette til å gå bra. Ordene fra Jesus er en invitasjon, en invitasjon til å slippe kontrollen og hvile i at han har kontroll. Lett?, ikke alltid. Godt, ja når vi tør gjøre det. Da er det godt å hvile i at han har kontroll, over alt. 

Han vant seier over døden da han døde og stod opp. Han vant seier slik at også i møte med det vi aller minst kan kontrollere, døden, så har han kontroll. Lasarus ble vakt opp, men selv om det ikke står noe om det så kan vi legge til grunn at han døde igjen. Men, i møte med døden kan vi lene oss til Jesu ord til Marta (v 25 og 26) «Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. 26 Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.». Han har kontroll
Her sluttet talen fram til jeg satt og la inn salmene før gudstjenesten. Da ble jeg minnet om en salme av den tyske teologen Dietrich Boenhofer. Han skrev denne til sin forlovede rett før jul 1944, mens han satt i konsentrasjonsleir i Tyskland. Salmen beskriver en sterk tillit til en Gud som har både omsorg og kontroll, uansett hvor mørkt det ser ut. Salmen heter «Omsluttet»

Omgitt av stille gode krefter
beskyttet og trøstet, underbart
Så vil jeg leve mine dager med deg
og gå med deg inn i det nye år

Ref:
Omsluttet av stille gode krefter
forventer vi med håp, hva komme kan
Gud er med oss om natten og om dagen
Han er vår trygghet i den nye dag

Det gamle plager fortsatt våre hjerter
De onde dager gir en byrde stor
Å, Herre gi til våre brutte sjeler
den frelse som Du har for oss

refr

Og gir du oss av begeret, det bitre
av lidelse, fylt til øvre rand
Vi tar imot med takk uten å skjelve
i fra din gode kjærlige hånd

refr
Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen