(kanskje er forbilder et vel så bra ord som helter, men slik ble nå ordvalget denne gangen)

Kanskje en litt spesiell overskrift på en bibeltime, og det blir nok heller ikke en helt vanlig bibeltime. Inngangen til dette temaet har vært litt over tid, noe har jeg tenkt på lenge og noe er kommet til under forberedelsene og vært grunnlaget for at temaet ble som det ble.

Så ble det for meg sånn at jo mer jeg skrev på denne Bibeltimen, jo mer jeg skrev om disse heltene, ble det klart for meg at jeg kjenner noen som lever slik. Jeg kjenner, eller vet i alle fall om, mennesker som velger på samme måte som disse heltene. Jeg har møtt dem, og snakket med dem. Det er de som er våre utsendinger, eller misjonærer som vi gjerne kaller dem. De står i noen av samme type utfordringer som det disse heltene stod overfor, og de velger på samme måte. Hvis du trenger eksempler fra i dag på mennesker som lever slik som det disse heltene utfordrer oss til, da oppfordrer jeg deg til å bli kjent med misjonærene og deres liv.

Hvem er dine helter? Også hvis du tenker utenfor Bibelen, hvem er dine helter? Om du ikke har en bestemt person, hva slags personer er det som er dine helter. Ofte er dette de som står fremst, de som er mest synlige. Der hvor vi ser alt hva de gjør, og det de gjør blir lagt merke til. Kanskje er den noen andre som er den ekte helten. Kanskje er det noen du ikke ser som gjør det mulig for den synlige helten å være synlig, og å skinne. Vi har et ordtak som sier «Bak en hver vellykket mann står en forundret kvinne». Det kan godt være, jeg er ikke nødvendigvis så vellykket og Anne har levd så lenge sammen med meg at hun er sluttet å bli forundret. Det er ikke poenget. Poenget er at bak de heltene som er synlige, som alle løfter fram og som alle jubler for så står det kanskje noen andre bak. Noen som har vært helt avgjørende for at de som vi ser som helter blir helter, men som nå har havnet i skyggen – og kanskje til og med trives der. Det er ikke så farlig om de havnet i skyggen, de har gjort sin oppgave og er fornøyd med det.

Når vi får oss noen helter, enten vi finner de i Bibelen eller ikke, så er det fort at vi gjerne vil bli som dem. Eller, vi vil i det minste lære noe av dem. At noe av det vi gjør det vil vi også gjøre. Dersom det ikke er slik at vi skal være slike helter, slike som blir synlige for alle. Kanskje vi da heller skal se på de heltene som ikke er så synlige, de som står bak de synlige heltene, og se om det er noe vi kan lære av dem. Ikke bare lære, sånn at vi kan det, men også la oss utfordre slik at vi gjør det. Selv om situasjon og forutsetninger er helt ulike, så tror jeg likevel at det er noe ved livene deres som vi kan ta med oss og la oss utfordre av.

Jeg har funnet fram til tre slike helter i Bibelen. Helter som ikke stod fremst og var de som fikk skinne, men som likevel på sine helt forskjellige måter ble viktige – ja, det er lov til å nesten si avgjørende for andre og mer kjente personer. Det er ulikt hvor mye vi vet om de personene jeg skal snakke om i dag. Den ene vet vi en del om, mens en av de to andre vet vi nesten ingenting om. Selv om vi ikke vet så mye så ser i alle fall jeg et fellestrekk hos disse tre. Det handler om viljen til å være lydig selv om risikoen er at det vil koste. En lydighet som fikk betydning langt ut over det de selv hadde evne til å forstå, og ikke bare i forhold til de som var nær i den konkrete situasjonen.

Vi skal møte 2 voksne menn, og en ung dame. Ja, hun er faktisk så ung at det er så vidt hun kan kalles dame. At de to mennene er voksne, er egentlig bare en antagelse, for det står ingen steder hvor gamle de er. Om den ene av disse mennene vet vi at han fortsatt var i live mange år etterpå, men likevel antagelig voksen på det tidspunktet han blir en av mine helter.

Har dere lyst å vite hvem disse heltene er? La meg sette dere litt på sporet.

Jesaja 7,14 – «Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, den unge jenta skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Immanuel.»

Salme 32 – Er et resultat av at denne mannen turte

Apg 22,12 – «Der var det en gudfryktig og lovtro mann, Ananias, som alle jødene på stedet hadde bare godt å si om»
 

Maria, Natan og Ananias. 3 helt ulike personer, som hver på sin måte viste lydighet til Herren – selv om det, menneskelig talt, var mange gode grunner til å vike unna.

Maria – En ung jente, kanskje så ung som 12-13 år, trolovet med Josef. Det vil si at det var avtalt at de skulle gifte seg, men de hadde ikke giftet seg ennå. I Luk 1,28 leser vi innledningen til et møte som hun aldri kom til å glemme. Det forandret livet hennes, og vårt; Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!». Det er ikke hver dag vi får besøk av engler, og sjokket for Maria ble nok ikke mindre når hun hørte fortsettelsen av budskapet: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone. Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme.». Maria møter denne hilsenen med det helt åpenbare spørsmålet: «Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?», men engelen har et budskap for det også: «Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn….For ingen ting er umulig for Gud».

Det skulle vært spennende å vite hva Maria tenkte da hun hørte disse ordene. Dette var ikke bare noen ord, dersom dette skjedde ville hele hennes liv bli forandret. Hva nå? Hva vil de andre si, hva med Josef, skammen for egen del og for familien – en ugift kvinne som blir gravid. «Det var den hellige ånd – ja, særlig» Det er helt sikkert mange tanker som går gjennom hodet til Maria, og vi vet ikke hvor lang tid det går fra hun får ordene fra engelen, og til hun svarer. Så kommer et svar som vitner om en tro, en tillit til Gud, som nesten ikke er til å tro. Det er på ett eller annet vis en ro over det svaret som ikke er helt til å forstå «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.»

Et svar i tro og tillit til Gud, ett svar som forvandlet hennes liv og mange andres, på en måte som vi kanskje egentlig ikke er i stand til å begripe.

Profeten Natan. Vi kjenner han kanskje best fra den episoden som vi skal komme tilbake til straks, hvor han refser kong David for hva han har gjort med Batseba og Urias. Som nevnt innledningsvis vet vi vel ikke hvor gammel han er, men han er en som nok David har stor tillit til. Vi leser i 2. Samuelsbok 7, hvor Natan gir David beskjed fra Herren at han ikke skal bygge noe hus for Herren, men at hans etterkommer skal gjøre det. Vi møter også igjen Natan i 1. Kongebok 1, da er David blitt gammel og Natan sørger for at det er Salomo som blir hans arvtager som konge og ikke Adonja.

Likevel, selv om Natan har kjent David i mange år, så er det virkelig en risiko han tar i det som vi skal se litt nærmere på nå. Noen av dere kjenner kanskje historien, men la oss kort oppsummere. David er konge og det er krig. Urias, gift med Batseba, er ute i krigen. David ser Batseba, hun er vakker og han vil ha henne. David ligger med Batseba, Batseba blir gravid – David har et problem. Han kaller Urias hjem fra krigen i håp om at han skal gå hjem og ligge med sin kone, men Urias nekter. David sender Urias fremst i krigen (derav begrepet «Uriaspost») for å være sikker på at han blir drept. Urias blir drept, og David tar Batseba til kone – problem løst. Nesten. «Men det David hadde gjort, var ondt i Herrens øyne.» 2. Sam 11,27. Om det som hadde skjedd var skjult for alle andre, så var det ikke skjult for Gud. Og Gud trenger noen til å få David til å skjønne det.

Det er her Natan kommer inn i bildet. Gud trenger en til å få kong David til å innse at det han har gjort er galt. Vi vet ikke noe om dialogen mellom Gud og Natan i forkant av at Natan gikk til David.  I 2. Samuelsbok 12,1 står det «Herren sendte Natan til David», kort og greit.

Og han gikk. En helt som går uten å mukke, er det et forbilde jeg kan forholde meg til.

Det er nok av eksempler i Bibelen på mennesker som prøver å komme unna kallet fra Gud.

Moses, 2. Mos 3 og 4; «hvem er jeg?», «Hva skal jeg svare dem?» «Sett at de ikke tror meg og hører på meg» «Jeg har aldri vært noen ordets mann»

Jesaja, kap 6 «Jeg er en mann med urene lepper, og bor i et folk med urene lepper»

Jeremia 1,6 «Å, min Herre og Gud! Se, jeg kan ikke tale, jeg er for ung»

og Jona som definitivt ikke ville dra til Ninive

Det er helt menneskelig å kjenne på sine menneskelige begrensninger, og det er godt å lese om de heltene som lar dem være synlige. Det kommer vi også til i møte med den siste personen i dag. Det å ha personer fra Bibelen som sine helter, og forbilder, betyr ikke at vi slutter å være menneske – med alle våre begrensninger. Men, det gjør kanskje at vi ser at vi ikke bare er mennesker med begrensninger, men også mennesker med gaver som vi kan la Gud bruke.

Natan lar seg bruke av Gud, også når oppdraget er noe av det mest krevende han kunne få. Å overbevise en opphøyd og selvsikker konge om et feiltrinn, at han hadde syndet. Vi kan si mye om klokskapen i hvordan han gikk fram, men i denne omgang handler det først og fremst om at han gjorde det. Han gjorde det i møte med en mann som bare med å knipse i fingrene eller et blikk kunne få noen til å ta han til fange og ta livet av han.

Likevel valgte han å være lydig mot Gud. Han konfronterte David, og David fikk vende om og bekjenne sin synd. Et helt avgjørende øyeblikk i David sitt liv, les salme 32 og 51 om hva dette betydde for David.

Den siste, og kanskje mest ukjente av mine helter leser vi om i Apostlenes gjerninger. Om jeg så rett da jeg gjorde mine søk er det bare i Apg vi finner personer som heter dette, men her finner vi 3 av dem. En øversteprest, en som holdt løy til de andre om hvor mye penger han hadde, og denne mannen som vi altså leser om i Apg 9. Han er nok ikke hovedpersonen i det som vi leser om i dette kapittelet, men han er likevel en person med en avgjørende rolle for den som er hovedpersonen. Saulus, som han på det tidspunktet heter, er på vei til Damaskus for å forfølge de kristne, og ingen var mer ivrig enn han til det. Så møter han Jesus og blir blind. Ananias var en disippel som bodde i Damaskus, det er det eneste vi vet om han. Det var en som hadde valgt å ta imot Jesus, og følge han. Nå (Apg 9,10 – 12) får han beskjed om å oppsøke og be for han som var kommet for å ta til fange de kristne i Damaskus, og han kunne selv være en av dem. Og Ananias sprang av glede til huset hvor Saulus var. Nei, han gjorde ikke det. Han, som flere vi har nevnt tidligere, trengte en ekstra runde med Gud. Fritt oversatt «Du vet hvem det er du ber meg gå til?» Svaret fra Gud: «Gå!»

Og Ananias gikk, han gjorde som Gud hadde sagt. Selv om han ikke visste hva det eventuelt kom til å koste. Hva Saulus, senere Paulus, fikk lov til å bety for utbredelsen av evangeliet har vi lest og hørt mye om. Men, det var altså en person som så vidt er nevnt som fikk lov til å få avgjørende betydning for den tjenesten Paulus fikk.

Det er også en ting som to av disse (i alle fall) hadde til felles. De fikk lov til å være en del av svaret på andre menneskers bønner.  Mange mennesker hadde i mange år bedt om at Messias skulle komme, Maria med sitt «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.» lot dette skje gjennom henne. Ananias fikk være svaret på bønnen fra Saulus, og gikk bort til gaten som kalles «Den rette» for å be for en som satt der og ba.

Noen ganger kan det koste mer å være bønnesvar enn å be, men noen ganger skal vi få lov til å være disse bønnesvarene. Jeg vil avslutte med noen ord fra en andakt som Thomas Sjödin har skrevet om møtet mellom Ananias og Saulus. Her setter han på en god måte ord på noe av den utfordringen som vi får i møte med disse heltene:

«Hvor mange Sauluser det er i vårt samfunn, er det ingen som vet. Men èn ting vet vi: De er betydelig fler enn vi kan tenke eller tro. Og iblant, når Den rette gaten blir til Den krokete gaten, gjenvinner de det språket de har mistet – og de ber. Da er det viktig at noen er der med sine hender og sin kjærlighet. Noen som er modige nok til å banke på. Dette oppdraget trenger like mange modige mennesker som det finnes folk som ber i hemmelighet. Er du muligens et slikt menneske?»

Misjonærene lever midt i dette, hver dag. De får lov til å være bønnesvar, også for mennesker som kanskje ikke helt egentlig vet hva de ber om. De får lov til å være sendebud fra Gud, også når det koster. Det kan koste for misjonærene, og det kan koste for de som de møter. Men, det kan være det møtet som gjør en forskjell, som gjør at hele livet blir forandret. Hvem som har inspirert misjonærene kan nok være ulikt, først og fremst vil de nok si at de er ledet av den hellige ånd. Det er ikke motsetning i å la seg lede av den hellige ånd og å la seg inspirere av andre. Så la oss våge å bli inspirert, utfordret og ledet. Inn i noe som er ukjent, nytt, annerledes, men om vi våger kan vi få oppleve at liv blir forandret og Guds rike blir synlig midt i blant oss. Og vi får se at vi er en del av det.