Matt 20,1–16 Arbeiderne i vingården

1 For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin.
2 Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen og sendte dem av sted til vingården.
3 Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget.
4 Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også! Jeg vil gi dere det som er rett.’
5 Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme.
6 Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: ‘Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?’
7 ‘Fordi ingen har leid oss’, svarte de. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også.’

8 Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: ‘Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.’
9 De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver.
10 Da de første kom fram, ventet de å få mer; men de fikk også en denar.
11 De tok imot den, men murret mot jordeieren
12 og sa: ‘De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.’
13 Han vendte seg til en av dem og sa: ‘Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar?
14 Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg.
15 Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?’
16 Slik skal de siste bli de første og de første de siste.»

Hellige Far, hellige oss i sannheten, ditt Ord er Sannhet.

Det har vært noen spesielle dager. Kong Harald, en mann som ikke så mange har møtt, men likevel mange tenker at de kjenner og har et forhold til ble alvorlig syk og på fredag morgen døde han. Dette er nok noe som har preget mange av oss de siste dagene, så også meg, og også i forberedelsene til denne talen. Talen skal ikke handle om han, men jeg har tenkt noen ganger på om det er noe ved hans liv som kan være med og kaste lys over teksten. Kanskje se teksten på en annen måte enn det vi ellers ville gjort det. Sånn er det jo mange ganger, ting vi opplever og ting som skjer preger vårt møte med teksten og gir oss nye perspektiv.

Kong Harald var på mange måter en som stod trofast i sin tjeneste i mange år. Du kan kanskje si at han ikke hadde noe valg, men det var likevel synlig gjennom hele hans tjeneste at dette var en tjeneste han gledet seg over å ha. Ikke slik at det bare var gode dager, men han trivdes. Han trivdes med å møte mennesker, av alle slag og fra alle lag i samfunnet. Han tok tjenesten på største alvor uten å bli for selvhøytidelig, og opptatt av seg selv. Han var, hvis vi relaterer det til lignelsen vi har lest i dag en som kom tidlig på jobb og også bar tjenestens byrde og hete. Han gjorde mange ting likt sin far, Kong Olav, men på ett område gjorde han det annerledes, og det har jeg lyst til å komme tilbake til.
En av de tingene som jeg stanser på i møte med denne teksten er hvorfor de arbeiderne som kom ut over dagen ikke var der fra morgenen av. Jeg tenker kanskje at de som ikke er der først kan deles i to kategorier. Det ene er de som ikke er der fordi de ikke har en relasjon til jordeieren, Jesus. Den andre er de som har det, men som av en eller annen grunn ikke har en tjeneste. Jordeieren er ute og ser etter dem alle. Først og fremst for å lede inn til et fellesskap med Han. Vi leser om det i lignelsene i Lukas 15 om den ene sauen, den ene mynten og sønnen som kom hjem, hvordan Jesus er opptatt av den ene som mangler i dette fellesskapet. Noen kommer i en relasjon til Jesus fra begynnelsen av livet, noen etter hvert og andre ikke før på slutten av livet. Jesus er uansett på utkikk etter dem hele tiden, for å lede dem inn i fellesskapet.

Den andre kategorien, de som ikke har en tjeneste, er kanskje det vi lettest forbinder med teksten. Hvorfor har de ikke det, hvorfor er ikke de der om morgenen. Det er kanskje lett å tenke at de likte å sove om morgenen, kanskje hadde de vært på fest dagen før, eller de hadde en eller annen dårlig grunn til ikke å være der fra morgenen. Hvis vi leser teksten slik da leser vi noe inn i teksten som ikke står der, og det skal vi være forsiktige med å gjøre. I alle fall når det svaret vi da får gjør det lettvint for oss selv.

Kanskje var det andre grunner til at de ikke var der fra morgenen. Kan det være at det hadde de vært så mange ganger uten å få jobb at de var i ferd med å gi opp. Kan det ha vært slik at noen med ord eller blikk fortalte dem at her hører ikke du hjemme, eller dette er min plass – ikke prøv deg. Kanskje de tenker om de som er der allerede at så flink som han blir aldri jeg, så jeg venter bare og ser om det kanskje blir noe annet å gjøre litt senere. Jeg vet ikke, men noen av disse alternative forklaringene utfordrer meg, og kanskje det til og med utfordrer oss. Vil vi la oss utfordre?

La utgangspunktet være helt klart, i Guds rike er det bruk for arbeidere – mange arbeidere, flere arbeidere. Ja, alle er tiltenkt en plass som arbeidere i Guds rike, og det er jobb nok til alle. Forrige søndag, og i forbindelse med innsettelse av senere i dag, leser vi i 1. Kor 12,4-11 om de ulike nådegavene. Gud har skapt oss ulike, med ulik utrustning, ikke fordi vi skal konkurrere med hverandre, men fordi vi skal utfylle hverandre. Når noen av en eller annen grunn blir stående utenfor, og ikke får ta del i arbeidet da er det noe og noen som mangler. Det er en grunn til at jordeieren går ut flere ganger i løpet av dagen for å hente inn flere arbeidere. Det er noe og noen som mangler, også i denne menigheten kunne vi hatt flere i tjeneste. Ikke fordi vi som er i tjeneste gjør en dårlig jobb, men fordi vi trenger noen som på ulikt vis kan utfylle oss.

Jeg opplever her en menighet som inkluderer stadig nye mennesker og som jeg på alle måter er stolt av å være en del av. Samtidig trenger vi alltid å se om det er noen som ikke får brukt de gavene som de har fått, de gavene som er gitt dem av Gud for å tjene Han, oss og våre medmennesker. Mennesker som kanskje trenger et lite dytt for å komme i gang med en tjeneste. Noen sier «Det blir som å hoppe etter Wirkola», dersom de skal gå inn i en tjeneste som andre har hatt før dem og gjort på en god måte. Og ja, de har oppgaven gjør den sikkert på en god måte, men: Dersom alle som hoppet etter Wirkola hoppet som Wirkola ville de fortsatt hoppet med samlede ski og knekk i hoften, maks 150 meter. Fordi noen turte utfordre måten det alltid var gjort på utviklet hoppsporten seg. Slik kan det også være med arbeidet i Guds rike, vi trenger å få se om vi kan gjøre ting på en annen måte for å nå nye mål. Uten at det på noen måte må oppfattes som en kritikk av de som har gått foran.

Jeg kjenner ikke Kongens gjerning i detalj, men to ting har jeg lagt merke til og som vi kan ta med oss som relevant også i møte med dagens tekst. Det er en ting som han gjorde som sin far, Olav, og en ting han gjorde annerledes. Det han gjorde likt var at han lot seg velsigne da han gikk inn i gjerningen, og sa om dette: ««Det å få Guds velsignelse over gjerningen vår – og å få knele ned der hvor både min far og farfar tidligere hadde mottatt den samme velsignelsen, opplevdes som en stor styrke.». Og den nye kong Haakon avsluttet sin første tale med at han ville gjøre sin gjerning med «Guds hjelp og folkets støtte». Det er en god start, både fordi han inviterer Gud inn i tjenesten og fordi gjennom dette er det mange som er med og stiller seg bak han i tjenesten. I kirken velsigner vi også, vi gjør det ved merkedager i livet; dåp, konfirmasjon og bryllup. Og vi gjør det ved innsettelse til ulik tjeneste. Det gir en god start fordi vi ber Gud velsigne, og da kan det vi har – selv om det synes lite – bli stort. På samme måte som gutten ga 5 små brød og 2 små fisk til Jesus. Det ble velsignet og rikelig til alle. Vi gir det vi har i Guds hender, også i vår tjeneste, og han får bruke det til noe større enn vi aner.

Så er det en ting som det er sagt han gjorde vesentlig annerledes enn sin far, kong Olav. Kong Olav holdt Harald litt på avstand fra kongegjerningen da han var konge, slik at det ble en brå overgang for Harald da han skulle bli konge. Kong Harald imidlertid har involvert sin sønn, kong Haakon i mye av det han har gjort og de har jobbet mye side ved side de siste årene. På den måten blir ikke overgangen så stor.

Det kan være lett å forstå at noen er tilbakeholdende med å gå inn i arbeid, også i Guds rike, om de tenker at dette må jeg greie selv og alene, og lære alt selv. Da går det an å forstå at de ikke er på torget om morgenen, for å bruke bildet fra lignelsen. Men, det har aldri vært meningen at vi skal greie ting alene. Det kall som Gud har gitt oss, den tjenesten vi er kalt til er vi kalt til som fellesskap. Kanskje med ulike oppgaver, men likevel som fellesskap. Da jordeieren gikk for å hente flere arbeidere var det for å få flere inn i dette fellesskapet. Et fellesskap hvor vi gjør ting sammen og hjelper hverandre. Så kan de som er ferske i en oppgave få gå sammen med noen til de blir trygge, og kanskje etter hvert selv kan være med og lære opp nye.

Å tjene i Guds rike handler ikke om at vi gjør for å bli verdifulle, men fordi vi er verdifulle og med unike evner. Ved å tjene kan vi også selv få erfare at vi er verdifulle, når vi bruker våre gaver og ser at det er bruk for meg i fellesskapet så gjør det noe med oss – vi vokser.

Men, i dette fellesskapet hvor vi skal tjene – er vi først og fremst barn. Noen av oss, og jeg tror det er flere enn meg, trenger å bli minnet på det igjen og igjen, slik vi hører det i siste vers av sangen «Barn, ikkje tjenar» (Sølvi Hopland):

«Eg ropar igjen, har prøvd så mange gongar
Eg elskar deg mitt barn, Eg elskar deg!
Du er ikkje uunværleg som min tenar,
Men som barnet mitt er du umisteleg!»

Og når vi innser det blir ikke lønnen for vår tjeneste så viktig. 

Ære være Faderen, og Sønnen, og Den hellige ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen