Innledning
Da jeg skulle forberede meg på dagens bibeltime tenkte jeg at jeg skulle prøve å finne et tema som jeg ikke tror jeg har snakket så mye om tidligere. I løpet av litt tid kom jeg til at temaet denne gangen skulle være ydmykhet (Hvordan kom du på det, var Anne sin respons). Hva lærer vi om det i Bibelen, og hvilken betydning har det for forholdet mellom oss og mellom oss og Gud? Fordelen med å velge et nytt tema er at jeg selv har vært nødt til å tenke gjennom, lese meg opp på hva Bibelen sier om dette. Hvordan fikk dette betydning for mennesker som vi møter i Bibelen. Og ut av det prøve å si noe om hva dette betyr for hvordan vi lever våre liv, i relasjon til Gud og til hverandre

Wikipedia definerer ydmykhet slik: «Ydmykhet (av norrønt auðmjúkr i betydningen jeg/noen «som lett blir myk») betegner en persons egenskap, ved at han personlig viser beskjedenhet, saktmodighet og underdanighet i forholdet til omverdenen. Egenskapen blir vedsatt i et samfunn dominert av holdninger beskrevet i «Janteloven», og er gjerne sett i motsetning til å være belærende, eller å ha manglende evne til å se egne svakheter. Betegnelsen blir også brukt i religiøs sammenheng, der den ansees som en positiv egenskap, ved at personen erkjenner sine egne feil og syndigheter, og underkaster seg Guds vilje.».

Vi ser allerede i denne definisjonen at det kan være både positive og negative sider ved ydmykhet. Jeg ønsker primært å trekke fram fra Bibelen det som viser det positive med ydmyket, og så må vi også være oppmerksom på når det kan bli negativt. For Bibelens omtale av oss mennesker stemmer ikke med Janteloven. Janteloven beskrives som «en lov på ti bud, som beskriver normer og regler, som holder mennesker nede.», og begynner med «Du skal ikke tro du er noe. Bibelens ord til oss er definitivt at vi er noe, vi er unike – skapt i Guds bilde. Så ydmykhet slik Bibelen beskriver det er ikke noe vil skal gjøre for at noen skal holde oss nede. Tvert imot det er noe vi trenger for å bli satt fri fra det som holder oss nede.
 

Ydmykhet i Bibelen
Jeg skal ikke si at det ikke finnes en klar definisjon av ydmykhet i Bibelen. Men, i mangel på å finne at det står ydmykhet er:, så tenkte jeg at vi kunne begynne med en tekst som i alle fall sier noe om hva det ikke er. 1. Pet 5, 5 – 7: «Dere unge skal underordne dere de eldste. Og alle skal dere være kledd i ydmykhet mot hverandre. For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. 6 Ydmyk dere da under Guds mektige hånd, så han kan opphøye dere når tiden kommer. 7 Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.» I denne teksten settes ydmykhet opp som en motsetning til stolthet. «For Gud står de stolte i mot, men de ydmyke gir han nåde» Så om vi ikke kan si at Bibelen gir en definisjon på ydmykhet, så kan vi kanskje si at ydmykhet er det motsatte av stolthet. Mens stolthet handler om å opphøye seg selv, så handler ydmykhet om å bøye seg ned. Og går vi til Wikipedia så defineres stolthet på denne måten: «Stolthet er en følelse relatert til «bevissthet rundt egen rang, betydning, innsats og dyktighet»,[1] og kan føles over ens selv, over sitt land eller andre personer. Det motsatte av stolthet er ydmykhet eller skam». En annen plass er det definert slik: «Overdrevet positiv vurdering av ens egne evner eller prestasjoner, ofte ledsaget av en følelse av overlegenhet.»

Også innenfor dette temaet finnes det grøfter, på begge sider. Du kan bli så ydmyk at du aldri tør se at du er noe verdt, så opptatt av å bøye deg for andre at du ikke står opp for deg selv. At du utsletter deg selv og din verdi. Ja, noen ganger – og for noen av oss kanskje oftere enn vi gjør det, skal vi være ydmyke. Men, ikke på en slik måte at vi utsletter den gudgitte verdi som hver enket av oss har.  Og er det en ting rett ydmykhet ikke kan bli så er det en konkurranse med andre i å være mest ydmyk. «Jeg er mer ydmyk enn deg», å være stolt over at man er den mest ydmyke er en selvmotsigelse

Sammenhengen mellom ydmykhet og nåde er noe som vi kommer tilbake til i løpet av denne bibeltimen, og som vi også ser når vi leser versene i Efeserbrevet 2, 8 – 9 «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. 9 Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv.» Leser vi teksten i 1. Peter og Efeserbrevet i sammenheng kan vi kanskje si at Gud ønsker å skape en god sirkel som vi kan bevege oss i ydmykhet gir nåde, og nåde gir ydmyket. Det er en god sirkel å være i, for i den sirkelen handler det forsvinnende lite om oss selv. Vi bøyer oss i ydmykhet for han, med alle våre feil og mangler, og får ta imot hans nåde og får samtidig se hvor uendelig verdifulle vi er. Når vi tar imot hans nåde ser vi at det ikke handler om oss selv, men hva ha har gjort og vil gi oss. Det er når vi forsøker å komme ut av denne sirkelen, fordi noe må da handle om hva jeg får til – se på meg. Det er da det begynner å bli strev.

I Bibelen møter vi mange mennesker som på ulikt vis ydmyker seg for Gud, eller for andre mennesker (ja, for det står at vi skal være kledd i ydmykhet mot hverandre – ikke bare i møte med Gud), og hvor dette får avgjørende betydning for deres liv. Det finnes helt sikkert flere enn de som vi skal lese om i dag, men jeg vil at vi skal se på noen slike hendelser. Bli litt mer kjent med menneskene, og se hva det fikk av betydning for deres liv at de valgte å være ydmyke. Jeg er faktisk helt sikker på at vi har noe å lære av det.

Naaman
I 2. Kongebok kapittel 5 møter vi Naaman. Om han leser vi i vers 1 «Naaman, arameerkongens hærfører, hadde stor innflytelse hos sin herre og var vel ansett, for ved hans hjelp hadde Herren gitt arameerne seier. Mannen var en stor kriger». Dette var en mann som hadde klart seg godt i livet, stor innflytelse og vel ansett. Det var bare et problem. Vers 1 har en liten bisetning som vi ikke leste «, men han hadde en hudsykdom». Vi vet ikke hva dette var for en hudsykdom, men uten at det står direkte så er det god grunn til å tro at en mann i hans posisjon hadde prøvd det meste for å bli frisk. Naaman har en ung jente som tjener som hans kone og som oppfordrer han til å dra til Elisja. Han drar og tar med seg 342 kg sølv, 68,4 kg gull og 10 festdrakter. Det er åpenbart hva han trodde skulle til for at Elisja skulle hjelpe han. Naaman får ikke hjelp fra Elisja på den måten som han har tenkt. I stedet for noe spektakulært, eller noe han måtte betale mye penger for, får han beskjed om å gå å vaske seg syv ganger i Jordan. Det ville ikke Naaman finne seg i, han blir sint og drar. Heldigvis har han tjenere med seg som får han på bedre tanker, han snur, drar tilbake, gjør som Elisja har sagt og blir ren. «Da ble kroppen frisk igjen som kroppen til en liten gutt». Naaman måtte ydmyke seg til å innse at dette ikke skulle handle om hva han kunne bidra med, av penger, gjøre noe spesielt, men bare handle på det ord som Gud ga gjennom Elisja og bli ren. Han kunne bevart stoltheten, avvist Elisja sin alt for «enkle» befaling, men da hadde han også beholdt sykdommen.

David
En annen som trengte hjelp til å bli ydmyk var David. I 2. Samuels bok kap 11 leser vi om David og Batseba. Mange kjenner den historien, men kortversjonen er; David er konge og det er krig. David er hjemme, og en dag ser han en vakker kvinne som han får lyst på. David vet at kvinnen, Batseba, er gift med Urias, men han henter henne hjem til seg, ligger med henne og hun blir gravid. I et forsøk på å skjule dette henter han Urias hjem fra krigen så det kan se ut som det er hans barn, men Urias vil ikke gå hjem når de andre er i krig. David sender da Urias fremst i krigen slik at han blir drept, og David kan ta Batseba til kone. Det som skjer er ikke rett i Guds øyne, men David er for stolt til å erkjenne – inntil. I kapittel 12 i 2. Samuelsbok sender Gud Nathan til David, han får David til å innse uretten han har gjort. David ydmyker seg og erkjenner «Jeg har syndet mot Herren» (v 13). Den stolte kongen må ydmyke seg for Gud og erkjenne sin synd.

Nathan tok en stor risiko. Å konfrontere en konge på denne måten kunne bokstavelig talt være livsfarlig. Om David ikke hadde ydmyket seg, men holdt fast i sin stolhet kunne han fort fått ett liv til på samvittigheten. I stedet valgte han altså å ydmyke seg, og hvordan livet forandret seg for han leser vi i Salme 32, fra vers 3: «Så lenge jeg tidde, ble mine knokler tæret bort mens jeg stønnet hele dagen. 4 For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens hete. 5 Da bekjente jeg min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: «Jeg vil bekjenne mine lovbrudd for Herren.» og du tok bort min syndeskyld.», v 10 - 11 « Den urettferdige har mange plager, men den som setter sin lit til Herren, omgir han med godhet. 11 Dere rettferdige, gled dere og juble i Herren! Bryt ut i fryderop, alle oppriktige av hjertet!»
 

Den fortapte sønn
I Lukas kapittel 15, 11 – 32 leser vi fortellingen om den fortapte sønnen, eller sønnen som kom hjem som er overskriften i de nyeste oversettelsene. Nå avslører jo egentlig overskriften hvordan det går i denne fortellingen. Vendepunktet i denne fortellingen kommer i v 17 – 19 «Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! 18 Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. 19 Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.» Vendepunktet her er ikke at sønnen kommer til at han har krav på noe mer hos sin far, men at han vil ydmyke seg og gå hjem igjen i full forvissning om at han egentlig ikke har krav på noe. Likevel er det der han hører hjemme. Han ydmyker seg, kommer hjem og blir møtt med åpne armer og livet blir helt forvandlet. Hvordan livet hadde blitt om han ikke hadde svelget stoltheten vet vi ingen ting om, men vi vet hvordan han hadde det før han ydmyket seg.

Jakob og Esau
At ydmykhet blir møtt med åpne armer leser vi også om i 1. Mosebok kap 32 og 33. Bakgrunnen for det møtet mellom Jakob og Esau som vi leser om her må vi tilbake til kapittel 25 og 27 for å finne. Jakob og Esau er brødre, men forholdet er ikke det beste. I kapittel 25 leser vi at de sloss med hverandre allerede som foster (v. 22). I v 31 – 33 bruker Jakob sin makt, siden han har mat og Esau er sulten, til å få førstefødselsretten fra Esau. Senere, i kapittel 27, lurer Jakob til seg velsignelsen fra sin far, den som Esau skulle få. Jeg kan godt skjønne at Jakob er spent på møtet med Esau nærmer seg i kapittel 32. Hvilken holdning Jakob går til dette møtet med finner vi allerede i v 4, her er beskjeden som Jakob ber sine budbærere si til Esau «Dette skal dere si til Esau, min herre: Så sier Jakob, din tjener:» Her velges ingen konfrontasjonslinje lenger, men Jakob ønsker å møte Esau med ydmykhet. Han bringer fram gaver, og er slett ikke sikker på hva som vil møte han når han møter Esau. Svaret på hva som møter han får vi i vers 3 og 4 i kapittel 33 « Selv gikk han foran dem og bøyde seg sju ganger til jorden, til han kom bort til broren sin. 4 Men Esau sprang imot ham og omfavnet ham, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Og de gråt.». Når vi leser denne fortellingen så er det Jakob vi følger inn i situasjonen, men her er det to ydmyke brødre som møtes. Om de to brødrene hadde møttes med stolthet hadde utfallet blitt et helt annet.
 

Kvinnen ved brønnen
Ikke alltid er ydmykhet inngangen til samtaler eller hendelser, men vi blir utfordret til å være ydmyke. Ett eksempel på det er møtet mellom Jesus og kvinnen ved brønnen som vi leser om i Johannes kap 4. Et stykke ut i samtalen blir kvinnen utfordret «Gå og hent mannen din, og kom så hit» (v 16). Her kunne stoltheten slått inn, kvinnen kunne snudd ryggen til Jesus og forlatt. Hun visste at her kunne det komme til å bli avslørt noe som ikke satte henne i et godt lys. Men, hun velger å åpne litt på sløret «Jeg har ingen mann». Jesus utfordrer ennå litt til ««Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus. 18 «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.»». Nå skjønner kvinnen at hun er i ferd med å bli ydmykhet, men hennes respons er ikke stolthet og å snu ryggen til Jesus. Hun lar seg ydmyke, ja ikke bare det. Noen vers senere leser vi «Kvinnen lot nå vannkrukken sin stå og gikk inn i byen og sa til folk: 29 «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Kristus?»» (v 28 og 29). Ikke bare lot hun seg ydmyke, men hun gikk inn for å fortelle alle i landsbyen at hun var blitt ydmyket. At hun lot seg ydmyke, og fortelle om det, førte til at mange kom til tro (v 39), og enda flere da de hørte hans eget ord (v 41)

Hva kan vi lære ?
Hva kan vi lære av disse historiene om mennesker som ydmyker seg? Det er sikkert mange ting, men jeg har noen ting som jeg har lyst til å trekke fram:
 

Tillit
Det er lettere å være ydmyk i møte med en du er sikker på er glad i deg. Jakob var på ingen måte trygg på hva som ville møte han da han møtte Esau. Esau kunne, og kanskje også med rette, bære nag til Jakob for det som Jakob hadde gjort mot han tidligere. Når vi leser om dette møtet så ser vi også at Jakob tok ganske mange forholdregler i sitt møte med Esau. Ja, vi oppfordres til å være «kledd i ydmykhet mot hverandre», men mennesker er mennesker. Noen mennesker vil også kunne utnytte din ydmykhet. Om du møter mennesker som bruker din ydmykhet, din vilje til å bøye deg og erkjenne feil, bruker den til å trykke deg ned – gjøre seg stor og deg mindre. Da, vær varsom, slike mennesker kan ødelegge deg.

I møte med Gud er dette annerledes, for han kan vi stole på. Han vil deg bare godt. Som vi leste i 1. Pet «Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere» og som vi leser i Mika 7,18 «Han holder ikke evig fast på vreden, for han vil gjerne vise miskunn». Gud har skapt oss, i sitt bilde, Han elsker oss så høyt at han ga sin egen sønn for oss for at vi skal ha evig liv. Det helt grunnleggende som vi kan gjøre for å tørre å være ydmyke i møte med Gud er å leve slik at vi skjønner nettopp dette.

Vi ser det i de tekstene vi har lest i dag kanskje tydeligst i tekstene om den fortapte sønn, og kvinnen ved brønnen. De fikk erfare, eller hadde erfart, at den de skulle ydmyke seg i møte med var en som var glad i dem. Derfor kan sønnen ydmyke seg og vende hjem til faren, mens kvinnen lar seg ydmyke i møte med Jesus.

Da blir også utfordringen til oss. Hva gjør vi for at vi, både som enkeltpersoner og som menigheter, er et sted hvor mennesker ønsker å komme også når de må ydmyke seg i møte med Gud og mennesker. At vi representerer et sted hvor ydmykelsen ikke blir en anledning til å trykke ned, men å sette fri. Er vår menighet et godt sted å være når man må bøye seg for å kunne reise seg. Eller, er det enklest å ta på seg en ytre fasade å late som om alt er greit. Ekte fellesskap krever ikke at alt er perfekt, men det krever ekte mennesker. Ekte mennesker gjør feil, og trenger noen ganger å ydmyke seg og fortelle det slik at de kan legge det fra seg og gå videre.  Er vi et ekte fellesskap av ekte mennesker. Ekte mennesker skaper også tillit på en helt annen måte enn fine ord.

Hjelp til å ydmyke seg
Noen ganger er vår stolthet så sterk at vi trenger hjelp for at vi skal ydmyke oss. Både for Naaman og David var stoltheten sterk, og de trengte hjelp for å ydmyke seg. De trengte noen som var modige nok til å utfordre deres stolthet. Det er ikke lett, hverken for den stolte eller den som skal utfordre stolthet. Men, det var helt avgjørende for både David og Naaman at det var noen som turte å gjøre det. Dette er noe som krever både mot, kløkt og varsomhet. Det er ofte lett å la være i frykt for hva det kan føre til, det var det åpenbart for Nathan også. Men, uten hans mot ville David fortsatt ha kjent på at hans knokler ble tært bort, og at hans livssaft svant som i sommerens hete. Nathans mot ledet til at David fikk ydmyke seg og gjøre opp sin sak med Gud. Samtidig er det fort gjort at her kommer vi som skal hjelpe andre til å ydmyke seg til å stå i fare for å bli dommere over deres liv. Noen har sagt «Dersom du kjenner det minste glede ved å kritisere andre skal du la det være». Det kan være en god rettesnor inn i en slik situasjon.

Men, dette henger også sammen med det vi hadde i forrige punkt. Dersom den som trenger å ydmyke seg er sikker på at den som snakker til han vil han vel, er oppriktig glad i han. Da er viljen til å ta imot rettledning større. Derfor handler dette også om å bygge relasjoner i «fredstid» slik at den dagen vi trenger å ta de vanskelige, eller nødvendige samtalene, så stoler vi på at den andre vil oss vel.

Samtidig henger det også sammen med vår vilje til å ta imot tilbakemeldinger, til å leve slik at mennesker rundt oss tør å si det til oss når det er noe vi har gjort noe vi ikke skulle gjort eller ikke gjort som vi burde gjort. Det er sikkert flere ting som har betydning, men jeg vil kort peke på to ting. At vi er åpne om egne feil, det er lettere å si fra til en som allerede har erkjent at han eller hun ikke er feilfri. At vi faktisk er like avhengig av å bli møtt med nåde, både i møte med mennesker og Gud. Det andre at vi er takknemlige, og setter pris på når andre sier fra. Selv om vi faktisk ikke er enig så kan vi la være å bryskt avvise, og heller være takknemlig for at noen vil oss så vel at de tar den sjansen det kan være å si fra.
 

Når fallet er stort
Å være vellykket i det ytre gjør det vanskeligere å ydmyke seg. Om vi leser fortellingene om David, Naaman, den fortapte sønnen og kvinnen ved brønnen så ser vi hvordan rollene, posisjonene, den ytre rikdommen gjorde det vanskeligere for Naaman og David å ydmyke seg. Den fortapte sønnen og kvinnen ved brønnen hadde, ytre sett, ingen ting å tape. Det er noe å ta inn over oss for alle oss som tilsynelatende lever vellykkede liv, kanskje fått litt lederposisjoner og anseelse. Tenk om de andre, og Gud, skulle få vite hvordan jeg egentlig er, hva jeg egentlig tenker. Da kan posisjoner og anseelse bli et hinder, også i møte med Gud for å være ydmyke og erkjenne hvordan tingenes tilstand egentlig er. Det er egentlig et ganske stort paradoks; for om vi tror at Gud vet alt om oss, hvorfor skal vi da holde noe tilbake.

Det er også et paradoks i møte med andre mennesker. Vi vil jo gjerne at andre skal være glad i oss slik som vi er. Men, hvordan kan de være det når vi ikke viser dem hvem vi egentlig er, også med våre feil. Nei, vi skal ikke fortelle alt til alle, men jeg håper vi kan bygge fellesskap hvor alle har noen de kan være ydmyke i møte med. Noen som også kan hjelpe dem til å være ydmyke i møte med Gud, når det er det som trengs.

Hva som oppleves som et stort fall kan være ulikt fra person til person, makt og ytre vellykkethet kan være noe som gjør fallet stort. Men det kan også være andre ting, ikke minst egne forventninger til seg selv. Skal vi hjelpe hverandre til å være ydmyke, må vi også være der for hverandre når noen ydmyker seg.

Noe av viktigste vi kan gjøre, både for oss selv og i møte med andre, er å hjelpe hverandre til å se hva det er som gjør at vi har verdi. Dersom vår verdi ligger i det vi kan falle fra, da blir det vanskelig å være ydmyk og erkjenne feil som gjør at vi kan miste det vi tenker er vår verdi. Eksempel, om jeg skulle tenke at all min verdi ligger i at jeg er leder, så er det vanskeligere å være ydmyk i forhold til ting som gjør at jeg kanskje ikke kan ha den posisjonen enn om jeg kan stole på at min verdi ligger i at jeg er Guds barn, at jeg er den jeg er.  Da har vi et fundament i livet vi ikke kan falle fra, uansett hva vi må ydmyke oss til å erkjenne.

Sannheten setter fri
Sannheten setter fri. Ja, det kan være utfordrende å ydmyke seg, og å fortelle ting slik som de egentlig er. Det var ikke lett for hverken David, kvinnen eller sønnen. Men, de fikk alle oppleve det som vi leser i Joh 8, 32 «Sannheten skal gjøre dere fri». Ordene ble sagt inn i en noe annen sammenheng, men er likevel sant i forhold til det som er tema i dag. Vi ser hvordan alle disse tre fikk oppleve at når de ydmyket seg, satte ord på hva som var sannheten og gikk med det til Gud, så ga det en helt ny frihet – eller kanskje vi skal si at den gamle friheten kom tilbake.

Sønnen fikk komme hjem, og ble tatt imot med åpne armer av din far.

Kvinnen fikk satt ord på det som var blitt synd i hennes liv, men ble likevel ikke fordømt. Derfor kunne hun løpe inn til de andre og fortelle det.

David ble satt fri fra det som tok all livskraft fra han, og fikk begynne på nytt

Alle vi bærer, i alle fall fra tid til annen, på ting som binder oss, som hindrer oss i å være fri. Ting som det vil være ydmykende å erkjenne, men det er kanskje helt avgjørende å gjøre det. Da trenger vi å vite at vi kan stole på Gud, vi trenger å hjelpe hver andre til å bøye oss i ydmykhet når vi skal det, og vi trenger fellesskap hvor det er trygt å være ydmyk.

Ydmykhet er ikke enkelt, men likevel helt avgjørende. Ydmykhet er ikke noe som Gud ønsker skal være en «av og til hendelse» i våre liv, men måten vi lever våre liv. Et liv hvor vi kan leve i den gode sirkelen ydmykhet og nåde, og som setter oss fri, og gjør at vi kan vandre oppreist videre også når vi har falt.


 

Bibelsteder vi er innom i Bibeltimen :

Det som er uthevet leser vi høyt sammen

1. Pet 5, 5 – 7

Ef 2, 8 – 9

2. Kongebok kapittel 5

2. Samuel kap 11 og 12

Salme 32, 3-5 og 10-11

Luk 15,11-32

1. Mos kap 32 og 33 (også 25 og 27)

Joh kap 4

Mika 7, 18

Joh 8,32