Påskedagens budskap er det beste som noen gang har hendt oss, alle vi som lever i virkningen av denne dagen. Det finnes kort og godt ingen hendelse, ingen begivenhet verken i fortid, nåtid eller framtid som overgår eller i det hele tatt er i nærheten av påskedagens evangelium. Påskedag og Jesu oppstandelse er det som mest av alt former oss og gjør oss til dem vi er. Påskedag og Jesu oppstandelse er det som gir oss vår identitet som kirke og som kristne. Vi har hørt, og vi feire dette budskapet med Påskegudstjeneste. For kvinnene på vei til graven var det ikke slik.
De ante ikke hva som møtte dem. Det skal vi snart få høre.

Luk 24,1–9 Jesus står opp

1 Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand.
2 Da så de at steinen var rullet fra graven.
3 Og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu kropp.
4 De visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto det to menn hos dem i skinnende klær.
5 Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde?
6 Han er ikke her, han er reist opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea:
7 ‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.’»
8 Da husket de hans ord.
9 Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre. 

Vi følger den gamle tradisjonen, og synger høytidsverset, Han er oppstanden, store bud, nr. 193. 

Han er oppstanden, store bud! Min Gud er en forsonet Gud, min himmel er nå åpen! Min Jesu seierrike død fordømmelsenes piler brøt og knuste mørkets våpen! Å røst, min trøst! Ved hans seier, som jeg eier, helved bever. Han var død, men se, han lever! (N13 193) 

Jesus er stått opp! Jesus lever! Vi tror ikke på en død, historisk person. Vi tror på en levende Herre Jesus Kristus. Alle de fire evangelistene forteller om møter med Jesus etter oppstandelsen. 

Påskedag er derfor også den største helligdagen i kirkeåret. Uten påskesøndag ville Langfredag kun være sorgens dag. Fordi Jesus lever, lever vi. Fordi Jesus lever, er det håp for vår verden og for oss. Kun på grunn av Påskesøndag er håpet om evig liv og forsoningen med Gud en realitet.

Men hvordan opplevde de første vitner denne dagen? Oppstandelsesfortellingen hos evangelisten Lukas er den knappeste av de fire evangelier. Mye av det vi vet stammer fra de andre evangelier. 

Vi kan vanskelig forstille oss hvor fortvilet kvinnene var som kom til Jesu grav for å salve ham. Påskemorgen begynner med et sørgeritual. Det er virkelig grunn til sorg – da som nå. En gest av medfølelse i sorgen er planlagt. En siste tjeneste skal ytes ham, Jesus: velduftende oljer for kroppen. Dette er den siste fysiske handlingen man kan utføre for den avdøde. Kvinnene kommer til graven. Men steinen er tatt bort. En stein som kan ha veiet opp mot 2 tonn. Vi kan stille oss det spørsmål: Hva hadde kvinnene gjort om steinen fortsatt lå foran og lukket graven. Så tynget av sorg var kvinnene at de tydeligvis ikke hadde forberedt seg på dette ganske praktiske problem. 

Noen ganger bringer Gud meg ut av fatning på en negativ måte. Når Gud ikke handler slik jeg hadde tenkt det. Når jeg ser denne verdens sorg og ondskap og tenker: hvor er du Gud? Hvorfor handler du ikke? Da fatter jeg ikke Gud. Men Gud gjør meg også makeløs på en positiv måte, når jeg ikke kan fatte hans storhet. Påsken lærer oss denne makeløse forundringen.

Graven var tom. Kun likklærne lå der. Påskemorgen begynner med et fravær, kroppens fravær. Ganske surrealistisk var kvinnenes første møte med graven og oppstandelsen. Dermed begynner påsken med et stort spørsmålstegn, et spørsmålstegn om betydningen av den tomme graven. For de etterlatte er dette den største byrden, når det ikke engang er en grav for den avdøde.

Kvinnene i dagens Påskefortelling møter to lysende skikkelser. I lysende kler står de foran kvinnene. Det de her opplever er at Guds verden berører deres verden. Likevel er det kvinnene opplever påskemorgen det stikk motsatte av jul. Gjeterne på marken i julefortellingen hadde blitt sendt ut med et «Gå, dere skal finne» – nemlig barnet i krybben (Lukas 2:11). Selv om det riktignok er en utgang og en leting påskemorgen etter Jesu død, ender det med at de ikke finner noe. I stedet er det tomrommet, tomrommet ved graven. Kvinnene er, ifølge Lukas, «forvirret» (24:4). Englenes budskap utløste ikke jubel hos kvinnene, men «Forvirring» sprer seg. 

I møtet med Gud blir kvinnene konfrontert med det avgjørende spørsmålet: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Dere er på feil sted. Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes, for alle lever for ham. Videre sa de til kvinnene: «Husk», «husk hvordan han talte til dere, mens han fortsatt var i Galilea» (v. 6b). Lukas gjengir flere ganger Jesus i sitt evangelium, når han taler om sin lidelse. Nå ser de i bakspeilet og nå forstår de det som Jesus tidligere hadde sagt til sine disipler om at han skulle overvinne døden og stå opp fra døden.

Lukas 18,31-33: Han tok de tolv til side og sa til dem: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. 32 Han skal overgis til folkeslagene og bli hånt og mishandlet og spyttet på, 33 og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han stå opp.»

Slik er det: I etterpåklokskap er man alltid klokere. Først i ettertid innser du virkelig hva du ikke fikk med deg. Først sett i bakspeilet blir den sanne betydningen av det du opplevde tydelig for deg. Og slik, på selve stedet der den tomme graven er, finner den første omvendelse sted. Sorgen, som skulle være fokuset for alt, forvandles på en måte som ingen ville ha trodd var mulig. Kvinnene snudde seg da og fort som de kunne, formidlet de alt dette til de elleve disiplene.
Men Jesu venner som fikk budskapet overbrakt fra kvinnene, var bare skeptiske. De tror ikke det kvinnene forteller dem. De regnet ikke med oppstandelsen. Det var ikke en tenkelig tanke for disiplene. Forestillingen om at den døde Jesus kunne være i live går for langt; det motsier all såkalt sunn fornuft. Men Peter stikker likevel av. Selv om han ikke stoler på sludderet, vil han sjekke alt med egne øyne. Han tar en ny og nøye titt på den tomme graven. Han inspiserer «oppstandelsesstedet». Han undersøker alt veldig nøye og lurte mye.

Så, hva oppnådde Peter med undersøkelse av graven? Egentlig ingenting i det hele tatt for han løp i feil retning. Han gikk glipp av engelens budskap. For oss som observerer dette, kan det ha medført noe.

For noen har ment at kroppen ble stjålet av noen og transportert til et annet sted. I så fall ville det imidlertid ha vært ganske upraktisk og ulogisk å fjerne bandasjene på forhånd, da det bare ville gjøre den raske transporten mer komplisert. Men selvfølgelig er ikke lik kledene bevis på oppstandelsen. Andre har i tråd med den gresk-hellenistiske kultur hevdet ideen om at en fysisk sjel bor i menneskekroppen, og at denne unnslipper oppover ved døden? Men da måtte kroppen fortsatt være der. Jesu oppstandelse av Gud viser seg dermed å være et vesentlig annet enn forestillingen om den udødelige sjelen.

Det sted Påskemorgen-budskapet fra englene bringer oss er nettopp dit hvor påsketroen begynner, for den peker bort fra den tomme graven. For Påskefortellingen fortsetter og den vender seg bort fra den tomme graven, og dermed, hvor merkelig det enn kan høres ut, bort fra oppstandelsesstedet, slik englene allerede sa: «Han er ikke der.» I Lukasevangeliet fortsetter fortellingen om Jesu oppstandelse med fortellingen om Emmausvandrerne, fortellingen om de to som samme dag som Jesus stod opp fra de døde, ble gående sammen med Jesus – som de altså ikke kjente igjen – på veien fra Jerusalem til Emmaus. Og om kvelden, da disiplene er samlet så viser den oppstandne Kristus seg igjen blant de forsamlede (Lukas 24:36–51). De hører, de ser, til og med rører ved naglemerkene, han spiser – og han – jeg siterer Lukas, «åpner deres sinn så de forstår Skriftene» (vers 45).

Å ikke kunne se eller ta på, men likevel tro. Dette peker mot oss på denne påskedagen, mot oss for hvem bare tradisjonen gjenstår. Og det er mer enn nok. For selv på den første påsken er tradisjonen den sanne nøkkelen som låser opp meningen med det forunderlige og det utrolige. For det Lukas vil formidle til oss som leser hans evangelium i dag er at de samlingene, de gudstjenestene som de troende deltar i, det er like virkelige møter med den oppstandne som de møtene som skjedde i tiden fra Jesu oppstandelse på påskedag til Kristi himmelfart førti dager senere. For det er oss Lukas skrev til og han vil gjøre oss trygge på at når vi møtes til Gudstjeneste, når vi leser fra skriftene, når vi holder nattverd da møter vi faktisk den oppstandne. Vårt møte med Jesus i dag er like virkelig som da Emmaus-vandrerne møte Jesus, like virkelige som da Tomas og de andre disiplene sine møter med Jesus etter oppstandelsen, og like virkelig som da disiplene hadde gått sammen med Jesus før korsfestelsen. Dette er budskapet i Lukasevangeliet. Dette sier noe avgjørende om påske og om den oppstandne for i disse virkelige møter med Jesus, der gir han oss sine gaver, frelse og evig liv.

For den korsfestede oppreises med et håp, som nekter å forbli i døden. For den korsfestede oppreises til kjærlighet, som er næret og er vokst ut fra den kjærligheten som først elsket oss og som stammer fra ham som er begynnelsen og slutten.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.