17 På den første dagen i de usyrede brøds høytid kom disiplene til Jesus og spurte: «Hvor vil du vi skal gjøre i stand til påskemåltidet for deg?»
18 Jesus svarte: «Gå inn i byen, til den mannen dere vet, og si til ham: ‘Mesteren sier: Min time er nær; hos deg vil jeg holde påskemåltid med disiplene mine.’»
19 Disiplene gjorde som Jesus hadde pålagt dem, og de gjorde i stand påskemåltidet.
20 Da det ble kveld, tok Jesus plass ved bordet sammen med de tolv.
21 Mens de spiste, sa han: «Sannelig, jeg sier dere: En av dere skal forråde meg.»
22 Da ble de dypt bedrøvet, og den ene etter den andre sa til ham: «Det er vel ikke meg, Herre?»
23 Men han svarte: «Den som har dyppet hånden i fatet sammen med meg, han skal forråde meg.
24 Menneskesønnen går bort, som det står skrevet om ham. Men ve det mennesket som forråder Menneskesønnen! Det hadde vært bedre for det mennesket om det aldri var født.» 25 Judas, han som forrådte ham, spurte da: «Det er vel ikke meg, rabbi?» «Du har sagt det», svarte Jesus.
26 Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: «Ta imot og spis! Dette er min kropp.»
27 Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: «Drikk alle av det!
28 For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt.
29 Jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne frukten av vintreet før den dagen jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.»
30 Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.
I søndags Palmesøndag hørte vi om at tusenvis hadde kommet til Jerusalem. De fylte gater og torg, sto tett sammen og presset seg mot tempelet. I dag Skjærtorsdag forteller Matteusevangeliet at Jesu siste nattverd fant sted under den jødiske påskehøytiden. Påsken som for jødene er den viktigste høytiden fordi den markere Israelsfolkets frigjøringen fra Egypt.
Men Matteus setter også historien om den siste nattverd inn mellom hendelser som markere menneskers feilbarlighet og sårbarhet. For fortellingen om den siste nattverd innrammes av synderen som salver Jesus, disiplenes negative reaksjon på dette, Judas sitt forræderi og kunngjøringen av at Peter vil fornekte Jesus. Ja, sett i forhold til all denne ufullkommenhet hos Jesus sine tilhengere må vi konstatere at Jesus må ha elsket disiplene sine høyt når han feirer denne festen med dem. Det viser oss imidlertid også hva det er nattverden handler om, nemlig tilgivelse.
Men hvilken festbrems er ikke Jesus når han sier: «Sannelig, jeg sier dere: En av dere skal forråde meg.» Disiplenes humør er nå fullstendig ødelagt. Legg merke til, hvordan disiplene reagerer. Det er et øyeblikk av ærlighet, og derfor roper de: "Herre, er det mig?" Hvem kunne ærlig si: Jeg ville aldri overveie forræderi? Ingen er så sikre på at de ikke selv, ville være i stand til å begå forræderiet. Av frykt. Av svakhet. For å redde seg selv, i det minste.
Men under måltidet peker Jesus på at Judas er den som vil forråde ham og avslører dermed begynnelsen på sin lidelse og død. Judas blir avslørt og konfrontert med konsekvensene av sitt forræderi. Men i det øyeblikk han gjør det vil Judas forstå, at han, tross sin sluhet og sitt initiativ, tross sitt ubestridte talent, så har han kun én funksjon i denne verden: Å være en forløper for Jesu frelsende død. Judas er en tragisk figur, der ønsker ondskap og likevel skaper det gode. Dette kan være vanskelig å forstå, men det handler om at den allmektige Gud evner å omfavne både godt og ondt. Slik ble Judas, den uvillige tjener for det gode.
Judas blir værende ved bordet og disiplene søker oppriktig selvinnsikt når de spør Jesus: "Herre, er det mig?" Og sant nok: Det kunne have vært en hvilken som helst av disiplene – og slik skjer det også når de senere flykter og fornekter Jesus i lidelsens stund. Judas er den som velger eller representere skjebnen som forræder.
Den siste nattverden er del av det tradisjonelle påskemåltidet, og vi forstår det i lyset av Jesu liv, hans død og hans oppstandelse. Det er Jesus som forbereder stedet for måltidet og når han inviterer, så inviterer han ikke bare disiplene, han inviterer ikke bare én menighet. Jesus feirer med alle disiplene, inkludert kritikerne, forræderne og fornekterne, og kanskje spesielt med dem.
Fellesskapet blant disiplene og den nye pakten med Gud, den forløses gjennom Kristi lidelse og død. Dette gjør nattverden til et sakrament, et spesielt tegn på pakten, et tegn på den lidende og døende Guds kjærlighet. Disiplene forsto dette kort tid etter oppstandelsen og kristne har aldri sluttet å feire det som en påminnelse om Guds folks frigjøring fra deres adskillelse fra Gud gjennom fellesskapet med Jesus Kristus.
Denne kvelden skjedde det et mirakel. Det var ikke et mirakel som ser bort fra konflikt, smerte og lidelse. Dette mirakelet var et mirakel som ga mening til det smertefulle. Det forvandlet det til noe som ville gi næring og styrke generasjoner langt utover dette øyeblikket. Jesus tok brødet og begeret og forvandlet dem til symboler på sin selvoppofrelse. Og med det sa han: Denne selvoppofrelsen, denne kampen og denne lidelse – dette er hvem jeg er for dere, dette er hva jeg gir for dere. I dette blir min lidelse en gave. Det er det som binder oss sammen fra nå av. Dermed ble Jesu selvoppofrelse, hans «for dere», frøet til et liv som har mening fordi det forvandler vårt «for meg selv» eller til og med «mot andre», til et «for dem», et liv som til slutt til og med vil overvinne døden. Det vi ser er at Gud kan og vil bringe godt ut av alt, selv det mest onde.
Den kvelden kunne disiplene ennå ikke fatte mirakelet i denne forvandlingen. Fellesskapet deres hadde ennå ikke falt helt fra hverandre, og hver av dem måtte fortsatt krysse sine egne avgrunner. Men når de møttes igjen etter alt
som hadde skjedd, kunne de komme sammen fordi Jesu «gitt for dere» bandt dem sammen, nettopp der folk hadde sviktet.
På slutten av kvelden sa Jesus: «Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne frukten av vintreet før den dagen jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.» Så i dag minnes vi ikke bare Jesu siste nattverd, men vi får også se det som venter oss, det fremtidige måltidet, det faktum at vi har en fremtid sammen, ved et delt bord, ved Jesu Kristi bord.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet
Amen
