Er det ikke herlig hvordan livet våkner når det blir lysere. Solen stiger, vi varmes og under 
skjer. Det spirer, først og oftest, i det skjulte. Vi vet og tror det mer enn vi ser det.
Så også med underet i Marias morsliv. Skjult og ubegripelig. Utrolig i ordets rette forstand.
«Troen er ikke for amatører» sa en prest i møte med underet.
Sant, og likevel kan det også ses fra en annen side. Er ikke troen just for oss amatører? 
Vi kan være usikker – forvirret - fortvilet. Har gått oss vill i følelser og mismot. 
Ofte forstår vi så altfor lite, tenker vi.
Kanskje er dette noe av det dagens evangelium handler om?

Forstanden rekker et (lite) stykke. Så er det godt når vi ikke tror den er så stor at den blir et 
hinder. At den liksom skulle være vårt grunnlag for framtid og håp.
Kom og still deg ved siden av Maria. Skulder ved skulder ved henne som var liten nok til å 
bli vår Herres mor. Slik Elisabet så vakkert sier det.
Gjør som Maria, og åpne deg for underet. For Gud som er så ubegipelig stor.
Vi kan slippe det moderne kjøret som «tar livet av» folk.

Slippe å lykkes – forstå – fikse livet – bygge vellykket image.
Alt dette kunne sikkert være både flott, gøy og kanskje godt, men hvor langt rekker det?
Maria lærer oss veien. Hun er stor og liten som oss.

Engelen trer rett inn i Marias stillferdige liv. Hun sitter alene og forbereder sitt nye liv. Snart 
skal hun bli Josefs kone. «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg! - - Frykt 
ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.»

Hun er utvalgt, men ikke fordi hun er klokere, renere, større eller mer hellig enn andre.
Hun er utvalgt av Guds nåde!

Liten, ukjent, ugift og uerfaren med livets intriger og prøvelser.
Det store er at hun er villig til å slippe Gud til. Det er stort, og det kan du også!
Lignende under har skjedd før. Sara, Hanna og Elisabet opplevde alle at det døde morsliv fikk 
nytt liv med Guds hjelp. Hos Maria er det Guds nyskapelse ved Ånden som skjer. Som da 
«Guds ånd svevde over vannet» i skapelsen. 1 Mos 1,2.
Av nåde. Av intet. Slik viser Gud sin makt og vilje.

«Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids 
trone.  Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans 
kongedømme.» Guds sønn og konge til evig tid! 
Ikke rart om Maria «ramla av?» Eller -  gjorde hun det?

Hun hadde et ærlig og praktisk spørsmål. Hvordan? Jeg har jo ikke (enda) noen mann?
Ånden skal gripe inn sier engelen. «Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes
 kraft skal overskygge deg.» Igjen handler Gud i det dunkle, det skjulte, som så ofte før.
Jesus flytter inn i Marias fang.

En sønn og han skal hete Jesus. «Gud frelser.»    
Her viser Maria sin storhet. «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du 
har sagt.» 

Hun forsto ikke og var garantert engstelig, men legger sin vilje inn under Guds. 
Dette minner oss om Jesu ord i Getsemane.
Maria er forunderlig klar. Jeg er liten, men Gud er stor. La hans storverk skje.
«For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom. Og se, fra nå av skal alle slekter 
prise meg salig, for store ting har han gjort mot meg, han, den mektige; hellig er hans navn.»
Luk 1,48f    

Så «sender» engelen henne til Elisabet. De trenger hverandre. Som mennesker og mødre.
Slik vi trenger hverandre. I livets mange tildragelser.
Sannelig trenges det at vi er til stede. Der vi kan være noe for noen.

La oss følge Maria og si:
Skje din vilje, Gud?
Da åpner han gjerne våre øyne, så vi virkelig ser hverandre.

Herren velsigne deg og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. 
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!
        
Kjetil Karlsen, Bodø 22. mars 26