14 En gang drev han ut en ond ånd som var stum. Da den onde ånden fór ut, begynte den stumme å tale, og folk undret seg.
15 Men noen av dem sa: «Det er ved hjelp av Beelsebul, herskeren over de onde åndene, at han driver de onde åndene ut.»
16 Andre ville sette ham på prøve og krevde et tegn fra himmelen av ham.
17 Men Jesus visste hva de tenkte, og sa til dem:
«Hvert rike som kommer i strid med seg selv, blir lagt øde, og hus faller på hus.
18 Om nå Satan er kommet i strid med seg selv, hvordan kan da riket hans bli stående? Dere sier jo at det er ved Beelsebul jeg driver de onde åndene ut.
19 Men hvis det er ved Beelsebul jeg driver ut de onde åndene, hvem er det da deres egne folk driver dem ut ved? Derfor skal deres egne dømme dere.
20 Men er det ved Guds finger jeg driver de onde åndene ut, da har jo Guds rike nådd fram til dere.
21 Når den sterke med våpen i hånd vokter gården sin, får det han eier, være i fred.
22 Men kommer det en som er enda sterkere og overmanner ham, da tar han fra den sterke alle våpnene som han satte sin lit til, og fordeler byttet.
23 Den som ikke er med meg, er mot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer.
24 Når en uren ånd farer ut av et menneske, flakker den omkring over øde vidder på leting etter et hvilested, men uten å finne det. Da sier den: ‘Jeg vil vende tilbake til huset mitt, som jeg forlot.’ 25 Og når den kommer dit, finner den huset feid og pyntet.
26 Da drar den av sted og får med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de flytter inn og slår seg til der. Og det siste blir verre for dette mennesket enn det første.»
27 Da han sa dette, ropte en kvinne i folkemengden til ham: «Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du diet.»
28 Men Jesus svarte: «Si heller: ‘Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det.’»
Vi har en krevende men innholdsrik prekentekst foran oss i dag. Hva vi i al verden gjør vi med en historie om demoner, Beelzebub og onde ånder i dag? Men at ondskap eksisterer det opplever vi og ser vi hver dag. At ondskap er mørke, ødelegger, forvansker, fortrenger og lokker det er ikke en illusjon. Den er reel. I vår dypeste mørke må vi erkjenne – at ondskap er en kraft, som vi av og til kun kan bruke ordet ”besettelse” om.
Vi møter Jesus som helbreder idet han drev ut en ond ånd som var stum. I dag forklarer vi ikke sykdom med at mennesker er besatt av onde ånder. Vi er mer opplyste og forklarer dette i vitenskapelige termer, og vi søker helbredelse hos leger. På Jesu tid ble sykdom i alminnelighet betraktet som en demonisk besettelse. Det høres noe sært ut for oss og kanskje enda ondskapsfullt og kynisk. Men likevel kan det være en trøst i denne tanke: Er du alvorlig syk, da kan det være viktig å skjønne at sykdommen det er ikke min identitet, det er ikke meg selv – det er noe som kommer utefra.
Det skapte stor forundring da Jesus drev ut den onde ånden og vi hører at folk sår tvil om det Jesus gjør. "Det er djevelen, som hjelper ham," sier de. De kaller den onde for Beelsebul som var byguden i Ekron, en viktig by blant filisterne. Beelsebul oversettes til «Boligens herre» og blir et bilde på at det onde tar bolig i et menneske. Det vi hører fra munnen til Jesu sine motstandere er måten hvordan det onde vrir sannheten til løgn. Men Jesus forteller dem, at dette ikke er mulig – ondskap kan ikke drives ut med ondskap. Den onde kaster ikke seg selv ut. Kun Gud kan gjøre det. Nei, det vi er vitner til er et mirakel som hjelper et lidende menneske, og han forkynner den nåden som kun Jesus har makt til å gi. Jesus bruker ikke sin makt mot, men for menneskeheten. Jesus handler for å løse oss fra ondskapens makt.
Det gode kommer fra Gud, siger Jesus. Og ondskap kommer fra den onde. Der finnes ingen nøytral sone mellom de to. Der er intet, som er likegyldig. Men ondskap er ikke alltid så åpenlys som de bilder, vi kjenner av den onde med horn i pannen, og det kan til tider være vanskelig å eksistere i verdenen og å skjelne mellom godt og ondt. Derfor er det også viktig å gjøre bruk av det Gud gir oss av beskyttelse mot det onde. I Herrens bønn ber vi: Frels oss fra det onde. Dette er kristenhetens bønn, igjen og igjen. Det betyr: Fri oss fra hat, vold, mord, krig, så dette ikke skjer. Men enda mer: Fri oss også fra det onde som er skjult i oss selv. Fri oss fra vår blindhet.
Men også en annen beskyttelse har vi. Den prekentekst vi har for oss i dag har i hvert fall vært en tekst det har vært preket over i kirken de siste 1500 år. På denne tiden var fastetiden en forberedelsestid for de mange som ønsket å bli døpt på påskedag. Hver søndag hørte man en bibeltekst, der omhandlede et aspekt av dåpen og dagens tekst ble den gang som i dag brukt til å ta avstand fra det onde. Når vi døper i dag tegner vi barnet med korset tegn, nettopp som et tegn som skal beskytte det lille barnet fra det onde. Og vi hører, at dette er et «vitnesbyrd om, at du skal tilhøre den korsfestede Herre Jesus Kristus.» Ja, du var allerede satt på den gode side av livet, da du ble døpt, hvor Guds finger tegnet et kors over deg. En kjærlighetserklæring. Et evig løfte om å høre ham til.
At trøst og livskraft og liv kommer til oss under motsetningens fortegn blir derfor også tydelig i dåpen. Der, hvor korset ikke mere er tegn på ondskap og død – men på befrielse og liv. Her skal det onde ikke få makt. Her er det valgt side. «Jeg tegner deg med det hellige korsets tegn,» for at du skal tilhøre den korsfestede Herre, Jesus Kristus». Han avvæpnet åndsmakter og myndigheter og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som seierherre over dem på korset. Som vi leser i Kol. 2,12: For i dåpen ble dere begravet med ham, og i den ble dere også reist opp med ham, ved troen på Guds kraft, han som reiste Kristus opp fra de døde.
Jesus fridde ikke bare datteren fra den stumme ånden, men hun ble også fridd til et nytt liv, en ny tilhørighet, en ny Herre. Det er alltid en viss fare til å falle tilbake til livet som var. Det er det Jesus advarer mot i dagens tekst. Som kristne må vi være bevisste på vår tilhørighet. Hvor er mitt åndelige hjem? Hva fyller vi hjertet med? Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det, sa Jesus. Dette er budskapet til oss i dag. Beste måte å bli bevart på er å leve i ordet som Paulus skriver Efeserne 6,11-18 «Ta på dere hele Guds rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep. For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makthaverne og myndighetene, mot verdensherrene i dette mørket og mot ondskapens åndehær i himmelen…. Stå da fast! Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje, 15 stå klar med fredens evangelium som sko på føttene. 16 Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler. 17 Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. 18 Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud!»
Fordi vi kan motstå det onde med Guds ord, er det så viktig å høre ordet, å grunne over det i våre hjerter og å vitne om det i våre liv. Ja. Ta på Guds fulle rustning. Gjennom Guds ord og bønn. Gjennom tro og etterfølgelse. Gjennom å søke det kristne fellesskapet. Slik hindrer du den ondes innflytelse. Slik beskytter du deg.
For det skal vi vite at der hvor frykt plager oss, der bekymringer tynger oss, der mørke tanker frarøver oss all glede, der finner den onde sin glede. Spesielt når alt dette får oss til å tvile på vår Frelsers nåde og kjærlighet. Et plagende spørsmål kan også være: Er vi velsignet? Er jeg velsignet? Tvil om ens egen frelse er en av de verste fristelsene vi som kristne kan lide. Og kanskje er det vanskeligste å tro: at oppstandelse og påske ikke er smukke ord eller noe vi synger om – nei, det er der, al fortvilelse, al ondskap og al død ender.
Når vi, med all denne kunnskapen, begynner å tvile på Guds nåde, må vi vite hvor tvilen kommer fra og hvem som vil utnytte den: Den kommer fra den onde. Men dette kan vi vite: den onde er beseiret. «Det er fullbrakt», sa Jesus på korset. Med disse ordene vitner han for oss at han er den sterkeste, som har detronisert den onde og hans rike. Ja, det han kjempet for og vant gjennom sitt offer, deler han nå med sine egne: fred med Gud og håpet om evig liv.
Fordi han har gjort dette, kan vi i dag være helt sikre på at vi er velsignet! Velsignet er de som hører Guds ord og holder det! Men hvis vi spør oss selv: Er vi velsignet? Da er svaret: Ja, fordi Herren har frigjort oss! Ja, fordi Herren har renset oss! Ved å la evangeliet om sitt kors og sin oppstandelse bli forkynt for oss, ved å love oss tilgivelse for alle synder og renselse fra all skyld, og ved å styrke oss i disse løftene gjennom dåp og nattverd, har han frigjort oss fra ondskapens makt. Dermed besvarer han stadig den sjette bønnen vi ber: «Frels oss fra det onde!»
Denne tilliten til Jesus og hans frelsesverk finner vi i mange av våre salmer som f.eks. i salmen «Befal du dine veie». Mens mørke skyer trekker inn over verden, som vi kjenner den; hvor maktbegjærlige tyranner lyver og forvrenger og hegrer. Og hvor vi hver især har våre demoner og slås med i vårt eget liv og i os selv. Hva skal vi stille opp med slik en salme inn i vår tid og våre liv? Er den bare håpløst naiv? Vi kunne gå til ham, der har skrevet salmen, Paul Gerhardt, der kom som prest til den lille by, Mittenwalde midt i 1600-tallet. Byen var så ødelagt av pest, 30-års-krig og sult, at innbyggerantallet var redusert fra ca. 1000 til 250 i løpet av få år. Selv mistede han fire av sine fem barn. Hvordan kunne han så skrive slik en salme? For med så stor elendighet – så mye lidelse – måtte folk – og han selv – da enten slutte med å tro på Gud – eller tro, at Gud sender alt ondt. Føle, at de var forlat av Gud og at intet ga mening. Og så dikter han så helt annerledes: tro på Gud; han vil vise deg vei igjennom alt dette. Han vil hele deg. Du kan trykt ha tillit til ham. Du hører jo ham til.
Der hvor det onde en gang herjet, der kan Den Hellige Ånd ta bolig og virke. Han virker på en slik måte at han holder oss hos vår Herre. Den Hellige Ånd gir tro og opprettholder troen. Troen forener oss med Jesus. Og der troen på Kristus bor, der kan den urolige samvittigheten og det engstelige hjertet finne fred.
«Ja, salige er de som hører Guds ord og tar vare på det.» Det er nettopp det Maria gjorde. To ganger får vi høre at hun gjemte og grunnet i sitt hjerte på alle ordene hun hørte. I dette ble hun velsignet. Og i dette er hun et eksempel for oss. Jesus ønsker å gi oss visshet! Han ønsker å styrke oss på nytt med denne vissheten i dette livet, som ofte er vanskelig nok.
Så hører vi til slutt i dagens tekst «Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du diet.» (Luk 11:27). Hvor stolt moren må være av denne mannen, dette barnet og denne sønnen! Vi fornemmer Herrens reaksjon. Han sier ikke «Flott», at de indirekte roser meg, men Jesus forsterker denne lovprisningen ved å si: «Salig er denne kvinnen som fødte meg i sitt liv og diet meg ved sitt bryst, for hun hørte Guds ord og holdt det. Dette er den indre grunnen til å velsigne denne kvinnen, min mor» (jf. Luk 11,28).
At hun henter sitt liv fra Guds Ord, at hun mottar ordet om å være Forløserens Mor, og stiller seg til rådighet for dette ordet, tilbyr sin kropp, lar livet hennes bli formet av det, slik at det tar form fra dette ordet. Hun verdsetter det så høyt at det bærer frukt i hennes livmor, og at livet forblir definert av dette også utover sønnens fødsel, helt til den timen da hun igjen holder Ham i sin livmor som en voksen, død sønn. Dette er et bilde som har talt til og fortsetter å tale til sårede mennesker gjennom århundrene. Hun vet selv: «Jeg er en enkel kvinne, en jente fra en fullstendig ubetydelig galileisk landsby, og Gud ser på meg. Han løfter opp de ydmyke.»
Salig er de som hører Guds ord og bevare det for Gud har rørt deg med sin finger. Du er elsket. Du skal leve livet.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet
Amen
