4 Mye folk strømmet nå til fra byene omkring. Da en stor mengde hadde samlet seg om ham, fortalte han en lignelse:
5 «En såmann gikk ut for å så kornet sitt. Og da han sådde, falt noe ved veien. Det ble tråkket ned, og fuglene under himmelen kom og spiste det opp.
6 Noe falt på steingrunn, og det visnet straks det kom opp, fordi det ikke fikk væte.
7 Noe falt blant tornebusker, og tornebuskene vokste opp sammen med det og kvalte det.
8 Men noe falt i god jord, og det vokste opp og bar frukt, hele hundre ganger det som ble sådd.» Da han hadde sagt dette, ropte han ut: «Den som har ører å høre med, hør!»
9 Disiplene spurte ham hva denne lignelsen betydde.
10 Han svarte: «Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men de andre får det i lignelser, for at de skal
se, men ikke se,
og høre, men ikke forstå.
11 Dette er meningen med lignelsen: Såkornet er Guds ord.
12 De ved veien er de som hører det, men så kommer djevelen og tar ordet bort fra hjertet deres, for at de ikke skal tro og bli frelst.
13 De på steingrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det. Men de har ingen rot; de tror bare en tid, og når de blir satt på prøve, faller de fra.
14 Det som falt blant tornebusker, er de som nok hører ordet, men som på veien gjennom livet kveles av bekymringer, rikdom og nytelser så de ikke bærer fullmoden frukt.
15 Men det i den gode jorden, det er de som hører ordet og tar vare på det i et fint og godt hjerte, så de er utholdende og bærer frukt.
Hellige Far, hellige oss i sannheten, ditt Ord er Sannhet.
Tre ord som, kanskje ikke overraskende sitter igjen etter denne teksten, og som blir tema i talen i dag; Såmannen, jordsmonn og såkornet.
Jeg har lyst til å begynne med såmannen. I denne lignelsen er det oss. Hva er det viktigste en såmann gjør? Han sår. Om han gjør alt annet perfekt, men ikke sår, da har alt det andre ingen hensikt. Og motsatt om han mislykkes med det meste ellers i livet, men sår – da kan det spire fram og vokse der vi aller minst ventet det. Overført til våre liv, om alt ser fint og flott ut, men vi ikke sår, da har det ingen hensikt. Ingen hensikt i betydningen å få det kornet som vi snakker om i dag, Guds ord, til å gro (En såmann kan gjøre mye annet godt). Samtidig, om det vi holder på med ser mislykket ut, det blir ikke så fint som vi skulle ønske, men vi sår. Da kan de flotteste ting vokse fram, midt iblant oss og kanskje der vi aller minst ventet det.
For såmannen har en oppgave, og det er å så. Det er kanskje også mange andre ting som skal gjøres, men det er ikke såmannen sin jobb. Det å vite hva som er mitt kall her i livet har to sider. Det gjør at jeg vet, eller i alle fall har en anelse om hva Gud vil bruke meg til. Samtidig ligger det også i det en befrielse i at da er det en del ting Gud ikke tenker at jeg skal gjøre. Vi er mennesker med våre begrensninger i forhold til tid, evner, og kapasitet. Gud har ikke kalt oss til å være supermennesker, men til å være tro mot det kallet hver enkelt av oss får. I 1. Kor 3,6 skriver Paulus «Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst». Paulus og Apollos hadde hver sin oppgave, men det er Gud som gir vekst. Hvis vi går og kjenner på et ansvar for resultatet av det vi gjør i kristent arbeid kan vi noen ganger bli mismodige, vi kan bli slitne. Gud har ikke kalt oss til å ha ansvar for resultatet, men å være tro mot det kall som vi får.
Det finnes mange ulike typer såmenn. Akkurat like mange forskjellige som det finnes forskjellige mennesker. Vi sår på ulik måte, og vi bruker de gaver som Gud har gitt oss. Jeg tenker vi heller ikke skal se bort fra at det at vi er forskjellige, og sår på ulikt vis gjør at vi får så hos ulike mennesker. Guds kall til oss om å være såmenn handler ikke om at vi alle skal gjøre det på akkurat samme måte, men at vi skal bruke de gavene som vi har fått til å være med og så.
Vi er kalt til å gå, «Gå derfor ut» (Matt 11,28). En såmann står ikke i ro og sår, han går. Han vandrer rolig, han springer ikke, og sprer såkornet ut. Noen såmenn går langt og sår i andre land, for andre kan terskelen være høy nok for å skulle så i sitt nærområde. Hvor du skal gå kan ikke jeg fortelle, men vi er alle kalt til å gå. Og noen ganger skal vi kanskje, og det gjelder meg også, ta noen steg ut av komfortsonen for å så en plass eller hos noen mennesker som vi kanskje ikke hadde tenkt. Kanskje til noen med annet språk, som gjør ting litt annerledes, som mener annerledes. Gå, ikke i tillit til oss selv men i tillit til at han som sier «Gå», også sier; «og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende»
Skal vi ha noe å så, da må vi først ha tatt imot. Såmannen har ingenting å så dersom han ikke har tatt imot kornet selv først. Å være såmann handler om å hente inn og så ut, du kan ikke så ut mer enn du har tatt imot. Du må ikke kunne alt, eller forstå alt, det er heller ikke din oppgave å få kornet til å se pent ut – det har nemlig ikke noen betydning for hva som vokser fram. Men, skal vi så ut Guds ord, må i altså først ta imot. «La Kristi ord få rikelig rom hos dere!» (Kol 3,16). Her trenger vi å hjelpe hverandre. For noen handler dette om å samles for å lese fra Guds ord sammen. For andre handler det om å finne gode vaner for hvordan vi kan gjøre dette hjemme, alene eller sammen med andre. Jeg er sikker på at mange av dere både har opplevd at dere hadde gode tider hvor dere syns at dere fikk dette til, og kanskje også tider da det var vanskelig. Del med hverandre, ikke for å konkurrere, men for å oppmuntre og hjelpe hverandre. Som såmenn står vi aldri alene, vi står sammen. Slik at vi kan hjelpe hverandre både til å ta imot og til å så. Bibelen, Guds ord, er ikke en oppgave vi skal klare alene, men en gave vi har fått sammen.
Jordsmonn. Dette gjelder ikke bare hvordan vilkårene er hos andre mennesker for å ta imot Guds ord. Hvordan jordsmonnet er handler også om hvilke vilkår det er i våre liv for at det som er sådd hos oss skal få vokse. Jeg vil ikke snakke like mye om alle de jordsmonn som Jesus nevner i lignelsen i dag, men vil trekke fram to av dem. Det første fordi jeg i alle fall vet at det angår meg, og det andre fordi jeg ble liggende mange timer en natt og tenke på det og da bør jeg vel i alle fall dele det med dere.
For det første; ordet som falt blant tornebusker – når ordet gjennom livet kveles av bekymringer, rikdom og nytelser. For egen del vil jeg tilføye travelhet. Det er så mye annet som skal ha plass i våre liv. Så mange ting vi tenker på, så mange vi skal ha gjort, så mange ting som opptar oss i vår hverdag. Det kan være gode ting, hver for seg, men det blir bare for mye. Vi hiver etter pusten når dagen er omme, og kjenner at det er så vidt vi rekker å henge med på alt som skjer. Vi må være oppdatert på sosiale medier, vi må følge med på nyheter, osv. Puh, heldigvis har ikke jeg det slik tenker du. Nei, alle har det ikke slik, og jeg har nok med meg selv. Men, jeg tror vi alle har mange ting rundt oss som kan stjele den tiden vi skulle brukt på Guds ord. I Salme 119,97 står det «Hvor høyt jeg elsker din lov! Jeg grunner på den hele dagen». Det betyr ikke nødvendigvis at vi skal sitte og lese i Bibelen hele dagen, men at vi gjennom dagen har med oss i vårt hjerte det vi har lest – kankje bare ett vers eller del av det. Og kanskje kan det være med og skyve bort alt det andre som vil ta plass og tid. Grunne, og så kunne så ut det vi får ta imot.
Det gode jordsmonn, hva er det? Det er helt sikkert mye som kan sies om det. Men, en ting som slo meg en natt jeg ble liggende våken. En åker som er klar til å ta imot såkorn ser ikke glatt og strøken ut på overflaten, den er gjerne pløyd opp og klargjort til såing, den er ujevn, og det er fullt av åpninger som vi kanskje kan kalle sår. Det indre blir mer synlig, uansett hvordan det ser ut. Kanskje er det et godt bilde på godt jordsmonn, at vi tør vise fram hvordan det egentlig ser ut – ikke bare på utsiden, men også på innsiden. Trenger ikke å åpne alt til alle, men at vi åpner oss for å ta imot, uten at vi helt vet hva som blir resultatet. Og når vi har tatt imot så omslutter den gode jorden kornet og gir næring slik at det kan vokse.
Å tenke slik om det kan også ha den siden at om vi møter mennesker med mange sår, og kanskje mye som ser ut som det ikke er helt i orden, da kanskje vi har en anledning til å så. Jesus sier «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke» (Luk 5,31). Vi som kristne har et særlig kall til å være der for de som av en eller grunn har fått sår. Der kanskje vi først og fremst sår gjennom handling, gjennom å vise Guds kjærlighet. For å så Guds ord handler ikke bare om ord, selv om fokus i denne talen blir der, men også om å vise Guds kjærlighet i handling.
Men, uansett både såmann og jordsmonn. Det store underet som ligger i det vi har lest i dag er kraften som ligger i det såkornet som denne lignelsen handler om. For det er ikke et hvilket som helst såkorn vi snakket om. Som vi leste fra Herbreerbrevet «For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd.», og fra Jesaja «slik er mitt ord som går ut av min munn: Det vender ikke tomt tilbake til meg, men gjør det jeg vil og fullfører det jeg sender det til.». Det er ikke såmannen (vi) som gjør underet, det er såkornet.
I Jes 43,19 leser vi «Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke?». Noen ganger ser vi det. Andre ganger må vi kanskje bekjenne at vi ikke ser det. Vi lengter etter å se mer, men kanskje ser vi det ikke fordi vi bare ser i det ytre. Når kornet begynner å spire så skjer det først usynlig, under overflaten. Noen ganger tar det lang tid før vi ser det, andre ganger kan det hende at vi ser det nesten med en gang. Men, det er ikke vært ansvar. Vi kan få stole på kraften i det vi sår, og at det vil på ett eller annet vis, på ett eller annet tidspunkt begynne å spire.
Jeg vil avslutte med å si; slapp av, senk skuldrene. Kraften ligger ikke i hvordan du sår, om du føler du får det til. Mark 4, 26 og 27 «Og han (Jesus) sa: «Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer». Det er ikke alltid vi skjønner hvordan, eller hvorfor det skjer. Og det er heller ikke så farlig om vi skjønner det. Kraften ligger i ordet som vi får så, det spirer og bryter fram der vi minst aner det. Guds ord vender aldri tomt tilbake. Det er et fantastisk løfte vi kan ha med oss når vi sår. De gangene vi synes det ser håpløst og lite ut det vi gjør. Det er hverken håpløst eller lite når det er Guds ord vi sår. La oss bare fortsette å så, der vi er, så det ordet som vi har fått.
Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen
Bibeltekster:
