1 I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
2 Han var i begynnelsen hos Gud.
3 Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til 4 i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
5 Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
6 Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes.
7 Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham.
8 Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.
9 Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.
10 Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.
11 Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.
12 Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.
13 De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje,
men av Gud.
14 Og Ordet ble kjøtt
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.
Slik lyder det hellige evangelium.
La oss synge vårt høytidsvers. Høytidsvers: N13. 41: «En frelser er oss født i dag.»
En frelser er oss født i dag, i mennesker Guds velbehag, Gud være pris og ære! Nå er han født i Davids stad; den sønn som englene tilbad, velsignet evig være! Min sjel, kjenn vel denne nåde fri fra våde, mett ditt øye nå med lyset fra det høye!
I går Juleaften hørte vi Englesangen fra Betlehemsmarken, Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i. Denne sangen ble Kirkens første julehymne. Men hvordan skal vi starte fortellingen om Jesus? For evangelisten Markus er det i Jesu dåp, at det blir klart: Denne mannen er Guds sønn. For Lukas, i sin fantastiske julefortelling, er Jesus allerede Guds sønn fra fødselen av. Men Johannesevangeliet som er dagens tekst, går mye lenger tilbake. Allerede i den første begynnelsen, før kosmos ble til, var Kristus hos Gud – ikke som et menneske, men som «Logos». Dette greske begrepet som brukes av Johannes, betyr en «åndelig kraft», et ord som skaper, en visdom som skaper.
Vi kan lese disse ordene fra Johannes om og om igjen, vi kan meditere over dem, uten noen gang å forstå dem fullt ut. Men kanskje handler det ikke om å fortolke noe, men snarere om å la oss bli berørt av det som kommer til oss i disse ordene. La oss bli berørt av undringen over Guds hengivenhet for denne verden og for oss som mennesker.
I begynnelsen – slik begynner Johannes evangeliet. I begynnelsen slik er også innledningsordene i 1. Mose bok. For dette har med begynnelsen å gjøre. Det skapende ordet, fullt av skapende energi, ikke bare tilfeldigheter, var i begynnelsen av all tilblivelse. En guddommelig impuls full av visdom er det som skaper skapelsen av universet. Dermed kunne alt liv utvikle seg. Jo dypere vi dykker ned i forståelsen av naturen og dens lover, desto større blir vår undring over denne skapende ånd, over Gud, som satte disse lovene i gang.
Men Gud, livets ubegripelige urkraft, forblir ikke for seg selv, han kommer til verden, Han blir menneske i Jesus, Kristus. Gud blir en person og det at Gud ble menneske, det er det aller sterkeste uttrykk for Guds kjærlighet. Dette er noe som er så stort, så ufattelig, at ord og tanke ikke fullt ut kan fatte og uttrykke det. Men det er virkelig likevel. Det er det mest virkelige som finnes. Kunsten, og særlig musikken, kan gi oss en følelse – en opplevelse – av dette store, ufattelige; dette som vi ellers ikke klarer å uttrykke: Gud er kommet oss nær. Jesus er Gud. Og Jesus er vår frelser og vår bror. Gud ser på oss med nåde og velvilje.
Gjennom historien har Gud talt til mennesker og ønsket å komme oss nær. Derfor leder Johannes i dagens tekst også våre tanker bakover i tid. For Israelsfolkets i sin vandring i ørkenen, da bar de med seg et telt. I dette møteteltet, Tabernaklet, der var stedet for Guds nærvær hos dem. Tabernaklet var stedet for å møte Gud. Senere – etter ørkenvandringen, da de var kommet inn i «det lovede land» – bygget de templet i Jerusalem. Da ble templet stedet for Guds nærvær, stedet for møter med Gud.
Men da de bygget templet, skjedde det ikke på et tilfeldig valgt sted. De bygget templet på Moria berg, «stedet der Gud lar seg se». Det var dit Abraham gikk for å ofre Isak, men der Gud viste ham en vær som han skulle ofrer i stedet for Isak. Isak ble spart, og ble et bilde – en slags profeti – om hvordan Jesus skulle bli vår frelser og dø i vårt sted. Alt dette ligger i bunnen når Johannes sier: Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss. Vi feirer jul fordi Gud er kommet nær. Rett og slett fordi Gud er her.
Vi står i historiens sentrum. Vi står ved det som alt dreier seg om. Vi står overfor Guds storhet og Guds kjærlighet: Den ufattelig store, skremmende og mektige Gud har kommet nær oss. Den ufattelig store, skremmende og mektige Gud har vist seg å være en nådig og frelsende Gud. Den ufattelig store, skremmende og mektige Gud har kommet nær oss i et lite, forsvarsløst og fattig barn i en krybbe.
Det ufattelige. Det usigelige. Ja, det vi feirer i dag, det overgår det som ord kan formidle. For det vi feirer i dag er vakrere og større enn ord alene kan uttrykke. Takk Gud for at han lot det skje! Barnet i krybben og mannen på korset var fullstendig forsvarsløse; og det var nettopp denne forsvarsløsheten som viste seg å være mektigere enn alt annet, fordi vi da fullstendig er henvist til Gud. Dette var Guds innerste tanke da han skapte verden og mennesket. Det skulle være nært knyttet til Ham, nesten som en del av Ham selv. En dyp og varig enhet.
Dette dype båndet mellom Gud og Hans skapninger kalles kjærlighet. Det har vært tilstede i Guds Ord fra begynnelsen av; men med Jesus Kristus ble denne kjærligheten kjøtt og tok bolig blant oss; og hun er fortsatt her. Det er julens virkelige budskap; Det finnes ikke noe bedre budskap.
Derfor kan også Johannes skrive de livgivende ordene i vers 12 og 13: Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud.
Hele Johannesevangeliet er skrevet for at dette skal stå fast: Alle som tar imot Jesus, og det han har gitt oss og gjort for oss, de gir han rett til å bli Guds barn. Ja, til og med: Alt som skjedde, det skjedde nettopp for at mennesker skal bli Guds barn. Jesus kom til verden for at mennesker skal bli Guds barn. Dette er Guds mål med historien.
Ja, Ordet ble menneske og bor hos oss, det lever i vårt liv og dør vår død. Ja, Ordet ble menneske slik at Skaperens tanke om livet kan nå oss og trenge inn i oss. Dette ordet som ble mennesket er Jesus og hvert år feirer vi at Guds Ord er med oss og på en viss måte fødes igjen og igjen i oss, og dermed gir oss et glimt inn i det store mysteriet som verken vitenskap eller filosofi eller kunst kan avsløre.
Men i den hverdag og i den verden vi lever i da vet vi også, at det å erkjenne Gud det er ikke gitt. Det er ikke så enkelt og «bare sånn» å sette sin lit og tillit til ham som er opprinnelsen til alt liv. Noen ganger kan selv mennesker som ønsker å tro, som er i stand til å tro, allikevel ikke finne veien til sin skaper. Hva er årsakene til dette? Hva er det som gjør det så vanskelig å finne veien til Gud?
Det kan være så variert: Troen må ha næring og selv om tro kan uttrykke seg ulikt så er det viktig at den modnes i mennesket gjennom livet og livets årstider. Skjer ikke det risikerer troen å visne bort. Mange mennesker har for eksempel forlatt sin barnlige tro på terskelen til voksenlivet, akkurat som man til slutt mister kontakten med barndommens tro uten at gis ny næring i en ny livssituasjon.
Men Julens budskap er at Gud kommer nær og vil forvandle våre liv. Vi skal ikke lar oss nøye med mindre.
Takk Gud, for at du er kommet oss nær!
Takk Gud, for at vi får være dine barn!
Til ære for Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet
Amen
