Joh 14,1–4 Jeg vil ta dere til meg

1 La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!
2 I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere?
3 Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er.
4 Og dit jeg går, vet dere veien.»

Vi er mot slutten av avskjedssamtalen på skjærtorsdag.                      
Jesus har just innstiftet nattverden, og han har mye på hjertet mot slutten.
Det er mye de trenger og forberedes til.
Mye av det han forteller er uforståelig og sjokkerende.
Judas hadde akkurat forlatt dem. Peter åpnet på en måte hjertet og erklærte sin hengivenhet.
Overmodig og ikke minst menneskelig tok han så feil, og fikk passet sitt kontant påskrevet.

«Hanen skal ikke gale før du har fornektet meg tre ganger.» 13,38                             

Hvordan kunne det være annet enn kaos i disiplenes hoder?                    
Det som nå skulle skje var også uhørt i ordets rette forstand.
Den veien Jesus nå skulle gå måtte han gå alene. Inn i angst, total ensomhet og død.
Disiplene trengte oppmuntring og håp?

Samtidig er det ikke tiden for tåkelegging eller enkle løsninger - De er sjelden mye verd.
Nå gjelder det at de griper håpet. Lyset som kan splintre det vondeste mørke. Skal du finne vei, trenger du lys.

«Jeg er verdens lys. Den som følger meg skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» 8,12.

Det handler som alltid om å se Jesus.
Livet ER litt av hvert.
Ofte mye «håpløshet.» Håpløs er den som ikke er hos meg, sier Jesus her.
Først «La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!»
Første gang dette virkelig traff meg var jeg midt i en depresjon, og skal si det svei.
Jeg var jo angrepet av svart angst.
Hva var det Jesus ville si? Ikke vær redd du liksom! 
Jeg VAR redd. Er det feil? Synd?
Sier Jesus som andre lykkeguruer : Tenk positivt! Du kan om du vil. Alt går bra. - Men det er jo ikke slik livet er og ikke det Jesus vil si.
Du må gjerne prøve å ta deg sammen og tenke positivt. Tro at du kan om du bare vil nok.    
Så må vi snakkes når du er skuffet etter å ha mislyktes nok mange ganger.

«La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!»                                                      

Er du redd! Gud velsigne deg! Du er ikke alene.
Jesus vet alt om det - han som senere samme kveld rister av angst     

« - han kom i dødsangst og ba enda mer inntrengende, så svetten falt om bloddråper ned på jorden.» Luk 22,44.

Jesus ble virkelig forlatt. Ikke vi.
Er du redd, så er det en ærlig sak, men husk at Jesus er håpet, og han lever.                          
« La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere?»

Er du redd, så se på Jesus. Løft blikket.
Se på meg sier han.
Dere kjenner meg, og «Den som har sett meg har sett Far» v 9 
Jesus er håpet i mørke tider. I en håpløs verden, slik mange opplever den.
Se på Jesus du. Kanskje en fattig trøst for dem, når han samtidig ville forlate dem.
Igjen denne dobbeltheten. Han skulle dra, men ikke forlate dem. Han er hos oss og i oss og er samtidig i gang med å berede sted.
Dere husker hammeren som illustrasjon når vi hadde samme tekst i mai?
Han bereder rom for oss.
Dette er dagens store poeng. Han sørger for plass til alle.

«Men ALLE dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn.» Joh 1,12.
«Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg skal leve om han enn dør.» Joh 11,25.                                    

Alle får rom, eller hus som danskene oversetter det. Ingen knussel.
Han vil komme tilbake og ta sine til seg. Taler han da om sin oppstandelse, når disiplene engang skal dø eller kanskje hans siste komme? Alt dette klinger nok med, men poenget er at han vil ta alle sine til seg. Noen bruker mye energi på å diskutere en slags mellomtilstand inntil enden og at vi så skal komme til himmelen. En del ting må tross alt skje i mellomtiden. Før himmelen skal komme ned og vi får den nye himmel og den nye jord.                                 Se Åp 21,3-4 « - Se, Guds bolig er hos menneskene.»    
                    
Uansett. Jeg ber i alle fall mamma, som kanskje snart skal dø, om å hilse pappa.
Så kommer vi andre etter, selv om akkurat det ikke har sånn bråhast.
Plass til alle.
Det er hans vilje og hans ærend blant oss.

«Far, du har gitt meg dem, og jeg vil at de skal være der jeg er, så de får se min herlighet - » Joh 17,24

La ikke hjertet bli grepet av angst. Håpet lever for Jesus lever. Se på han.
Håpet. Som ankeret holder oss på plass i stormen.

«Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen. Det når innenfor forhenget..» Hebr 6,19.
Trygt.  Jeg ser for meg det solide ankeret i hagen til Leif Torrisen.
Vers 2-3. Jeg kan nesten se for meg at han tripper utålmodig.

«Og dit jeg går, vet dere veien.» Vi vet veien. Du vet veien. Du er her. Ikke minst for å ta imot ham. Helt konkret.
«La ikke hjertet bli grepet av angst.» Jesus er her. Derfor er det håp langt utover og forbi alt som måtte skremme oss.
Løft blikket. Se på Jesus.

Bodø 7. desember 2025
Kjetil Karlsen