Lesetekster:
5 Mos 30,15–20, 1 Kor 15,22–28
Prekentekst:
Joh 9,39–41
39 Da sa Jesus: «Til dom er jeg kommet til denne verden, så de som ikke ser, skal bli seende, og de som ser, skal bli blinde.»
40 Noen av fariseerne som sto der, hørte dette og sa til ham: «Kanskje vi også er blinde?»
41 Jesus svarte: «Var dere blinde, hadde dere ingen synd. Men nå sier dere: ‘Vi ser!’ Derfor blir deres synd stående.»
Hellige Far, hellige oss i sannheten, ditt Ord er Sannhet.
Da jeg begynte å se på denne teksten tenkte jeg nok først «typisk Johannes». Han skriver jo ting litt vanskeligere tilgjengelig enn de andre evangelistene. Det var inntil jeg oppdaget at dette er det jo ikke Johannes som har formulert, men her siterer han det Jesus sier. Uansett en tekst som ikke er så lett tilgjengelig, og jeg kunne godt ønsket meg en tekst som ga en mer «flying start» inn i forberedelsene til talen.
Men hva menes egentlig med denne teksten, og hva betyr den for oss i dag?
Først tenkte jeg litt tilbake på teksten vi leste for et par uker siden om den barmhjertige samaritan. Både presten og levitten så, men valgte å gå forbi den skamslåtte mannen. Det var ikke det at de ikke så, da kunne de nok ha vært unnskyldt. Nei, de så, men de forholdt seg ikke rett til det, eller den, som de så. Resten av talen vil i hovedsak handle om hvordan det å åpne øynene for Jesus har betydning for relasjon mellom oss og han. Men, en rett relasjon til han gir også en rett relasjon til våre medmennesker. Når vi ser Jesus rett, da har vi også øyne som ser våre medmennesker rett. Da ser vi ikke, og går forbi, men da ser vi – og det blir handling.
Teksten som vi leser i dag er slutten på et kapittel som handler om en mann som var fysisk blind, men ble seende. Rett før dagens tekst møter Jesus denne mannen, og spør om han tror på Menneskesønnen. Han får se at det er Jesus, og bekjenner «Jeg tror». Mannen ble seende, både legemlig og åndelig. Fariseerne fikk også vite om dette underet, men forarget seg mest over at det skjedde på sabbaten og det endte med at de kastet mannen ut av Synagogen. Allerede her, i møtet mellom fariseerne og den blinde erfarer vi at fariseerne ikke ser slik Jesus vil vi skal se. Det er ingen medlidenhet i deres blikk, det har ikke i seg Jesu kjærlighet til mennesker som lider.
Så kommer dagens tekst: «Til dom er jeg kommet..» Da kan vi fort tenke; Hva er det for noe? Er ikke Jesus kommet for å frelse. Leser vi ikke i Joh 3,17 «Gud sendte ikke sin sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham». Hvordan henger dette sammen? I flere kommentarer som jeg har lest knyttet til denne teksten pekes det på at «Til dom» handler som at det skal settes et skille. Bo Giertz skriver « «Dom» har en bibetydning som noe som skiller, altså noe som trekker opp den riktige grenselinjen og enten blir til fall eller oppreisning». Å sette skille mellom rett og galt er ikke det samme som å dømme.
Noen ganger kan vi oppleve at grenser kan være utydelige, og det kan være vanskelig å vite om du er på den ene eller andre siden av grensen. Da kan det også være vanskelig å vite om du er på rett eller feil siden av grensen. For å være sikker kanskje du prøver å balansere på en tynn linje slik at du er litt på begge sider.
Denne grenselinjen som vi snakker om nå er ikke utydelig. Enten er du på den ene siden, eller så er du på den andre. Enten er du på rett side, eller så er du på feil side. Det går ikke å være litt på begge sider. Når vi leser i Joh 3,17 er det ikke alltid vi fortsetter å lese neste vers «Den som tror på han blir ikke dømt, den som ikke tror på han er allerede dømt». Jesus kom for å frelse, for å gjøre det mulig for oss å være på rett side av grenselinjen. Når det endelige skillet kommer, da er vårt eneste håp for å være på rett side at vi har gjort som denne mannen som det står skrevet om før dagens tekst. Vi har fått se Jesus, og si «Jeg tror»
Fariseerne så også Jesus. De så han mange ganger, og de visste godt hva som var skrevet om han i det gamle testamentet. Men, de trodde de kunne greie seg uten han. De trodde at det de presterte skulle være godt nok. De så, men var likevel blinde for hvor avhengige de var av Jesus. De så med egne øyne, og trodde de kunne bli rettferdige i egne gjerninger. De lukket øynene og var blinde for egne feil.
Det går for tiden en filmsnutt på sosiale medier om en kvinne som tar på seg mannens briller. Når hun tar på seg dem er alt rotet borte, det finnes ikke noe støv, det finnes ingen skitne sokker som ligger henslengt, alt er strøkent. Det er bare ett problem, så snart hun tar av seg mannens briller og ser med egne øyne så er alt rotet der igjen (forstå det den som kan). På en måte ble det en god beskrivelse av det som fariseerne gjorde, og som vi står i fare for å gjøre. Vi tar på oss noen «briller» som gjør at selv om vi ser, så ser vi ikke det som er rot – eller synd, for å bruke et annet ord, og da tenker vi at dette greide jeg jo fint selv.
Problemet er bare at det er ikke sant, vi greier det ikke fint. 1. Joh 1,8 «Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv og sannheten er ikke i oss» og i vers 10 «Sier vi at vi ikke har syndet, da gjør vi han til en løgner og hans ord er ikke i oss». Uten synd trenger vi ikke Jesus, men vi er ikke uten synd, det hjelper ikke om vi prøver å lure oss selv til å tro det – ergo trenger vi Jesus. Vi er faktisk helt avhengige av han. Vi er helt avhengige av Jesus, og å ta imot hans tilgivelse. Det er bare på den måten vi kan bli frelst og være på rett side av grenselinjen den dagen Jesus feller dom. Vi kan lukke øynene for det, og være blinde for at vi er avhengige av han eller vi kan åpne øynene og se det.
Om vi åpner øynene og ser det er håpet bokstavelig talt ikke langt unna, det finner vi i verset mellom de to som vi har lest fra 1. Johannes brev. « Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett». Ikke slik at han trekker på det, og er litt usikker på om han vil gjøre. Det er jo, tross alt 5. gang – bare i dag. Vi leser i Jes 30, 18 «Og derfor lengter Herren etter å vise dere nåde, derfor reiser han seg for å vise barmhjertighet». Om vi faller, for det gjør vi, er det ingenting Jesus heller vil enn å strekke ut en hånd for å reise oss opp. Ikke sånn at vi skal skjerpe oss, og reise oss litt selv. Nei, han bøyer seg helt ned for å reise oss helt opp. Det er ingen gjørme som er så dyp at han ikke kan reise oss opp. Salme 40, 3 «Han dro meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på fjell, og gjorde skrittene faste». Uansett hvor dypt du opplever du har falt, han vil ta deg i hånden og reise deg opp.
En av de som falt flere ganger, og noen ganger ordentlig dypt, var Peter. Da Jesus trengte han mest, da sviktet Peter på det mest grunnleggende – han nektet for å kjenne Jesus. Men, selv et slikt nederlag lot ikke Jesus få være det som definerte hvem Peter var. Midt i alt, Peter elsket Jesus og enda viktigere Jesus elsket Peter. Til tross for sine feil og nederlag ble Peter en som Jesus reiste opp og fikk vandre sammen med Jesus. Han ble til og med en sentral skikkelse i det å bringe evangeliet videre – også slik at vi sitter her i dag.
Jesus vil heller ikke la våre nederlag få definere oss, hvem vi er og hva vi kan få lov til å være med på i Hans rike. Han vil at vi, som den blinde mannen, skal få åpnet øynene og se han. Se at han står der, ikke med en løftet pekefinger for å minne oss om alle våre feil, men med åpne armer som tegn på at han lengter etter å reise oss opp igjen når vi faller og at han lengter etter fellesskapet med oss. Når vi i dag inviterer til nattverd, så inviteres vi til nettopp det. Å løfte blikket for å se han, la han få alle våre feil og nederlag, og så kan vi ta imot det som han har gitt. Sitt legeme, og sitt blod, til soning for alle våre synder. Slik at når dommens dag kommer, skal vi for evig få være sammen med han.
Så la oss hjelpe hverandre til å se han slik, og uten å holde en ny preken om nytt tema, la oss hjelpe hverandre til ikke å stå i veien for mennesker som ser han slik. La oss gå til siden slik at de får et forløsende møte med han som tilgir og setter fri. De trenger det, vi trenger det, og han inviterer til det.
Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen
Trosbekjennelse