25 Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»
26 «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?»
27 Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.»
28 Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.»
29 Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?»
30 Jesus tok dette opp og sa:
«En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød.
31 Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi.
32 Det samme gjorde en levitt. Han [kom,] så mannen og gikk rett forbi.
33 Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham.
34 Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham.
35 Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’
36 Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» 37 Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.»
Hellige Far, hellige oss i sannheten, ditt Ord er Sannhet.
Hvem er du i denne teksten som vi har lest sammen nå? Er du han som utfordrer Jesus, er du en av de som lytter til samtalen mellom Jesus og den lovkyndige. Er du kanskje den som ligger i grøften, skamslått og trenger hjelp, er du en av de som går forbi, eller er du den barmhjertige samaritan.
Du skal slippe å svare høyt, men noen ganger for å få ulike perspektiv på en tekst kan det være nyttig å lese den og se hva du tenker, hører, opplever dersom du er en av personene i teksten. Hva tenker, hører og opplever du om du er den lovkyndige mannen, eller tilsvarende om du er mannen som blir skamslått og ligger i grøften. Da er det ikke nødvendigvis slik at noe er rett og noe feil, men vi ser og opplever forskjellig sett fra de ulike personenes perspektiv, og det kan hjelpe oss til å se nye ting med teksten. Det er noe du kan gjøre alene, men gjerne også sammen med andre.
Den lovkyndige har rett. Har dere lagt merke til det? I denne teksten får den lovkyndige to spørsmål, og svarer rett på begge. 100 % rett svar. Likevel sitter vi vel igjen med en følelse at det ikke er alt han har forstått, at han likevel ikke er helt der Jesus vil at han skal være. Den fellen kan vi også komme til å gå i, vi blir så opptatt av å ha rett svar at vi ikke ser hva det rette svaret betyr for hvordan vi lever våre liv. Og her ligger utfordringen med denne teksten, ikke å vite hva som er rett svar, men å leve i tråd med det. Jesus avslutter ikke samtalene med den lovkyndige med å rose han for to rette svar. Jesus sier «Gå du og gjør som han». Det er mye mer utfordrende. Det var det for den lovkyndige, og det er det for oss – og for meg. «Gå du og gjør som han», det er også utfordringen til oss i dag.
Hva er forskjellen mellom de tre som kom forbi den skamslåtte mannen? Hva var det samaritanen gjorde? Hva var det han gjorde, som ikke presten og levitten gjorde, og som Jesus utfordrer oss til å gjøre.
Han så. Ja, det gjorde samaritanen. Men, det er ingen ting i teksten som tilsier at ikke presten og levitten gjorde det samme. Det er ingen ting i teksten som tilsier at den skamslåtte mannen lå skjult slik at presten og levitten ikke så han. Tvert imot, det står i teksten om både presten og levitten at de så den skamslåtte mannen. Forskjellen er; samaritanen så og stanset, de to andre så og gikk forbi.
Kanskje han ikke hadde noe annet å gjøre. Presten og levitten var sikkert på vei til noe viktig, en gudstjeneste eller et viktig møte. Mens samaritanen, han gikk nå bare forbi. Det er ingen ting i teksten som sier noe som helst om det. For alt vi vet hadde presten og levitten fri den dagen, mens samaritanen var på vei til en viktig avtale av en eller annen karakter. Men, dette står det ingen ting om. Jeg vet ikke hvorfor det ikke står, men en forklaring kan være at det er egentlig helt uinteressant. Det er ikke viktig, ikke i det hele tatt. Når du kommer forbi en skamslått mann, som ligger halvdød i grøften. Da er det ikke viktig hva du egentlig skal.
Jeg tror mye av forskjellen, eller kanskje hele forskjellen, mellom de tre finner vi i to ord «inderlig medfølelse». Det står i vers 33 «Da han (samaritanen) fikk se han fikk han inderlig medfølelse med han». Det er det som skjer med samaritanen når han ser denne skamslåtte mannen som leder til alt det han gjør for han. Det er den «inderlige medfølelsen» som gjør at han ikke går forbi, som gjør at han steller sårene hans, som gjør at han tar han med til et herberge og betaler for oppholdet til mannen videre der. Som vi sang forrige søndag og i dag i sangen «Kjære Gud når eg bed»; «Hjelp meg Gud til å gi, både pengar, arbeid og tid».
Samaritanen ble berørt av nøden til denne mannen. Han kunne ikke bare se, og gå forbi. Han ble berørt på en slik måte at han måtte handle. Han måtte handle, selv om det kostet han både penger, arbeid og tid. Penger som han ikke kunne regne med å få igjen, tid som kanskje skulle vært brukt på noe annet viktig. Men, han kunne ikke gå forbi, det var noe som var viktigere enn både penger og tid.
På en måte kan vi si at det at presten og levitten ikke handlet ikke bare var synd for mannen som ble liggende, men for dem er det også et tegn på et hardt hjerte. Et hjerte som ikke blir berørt når andre mennesker lider. Det er alvorlig å gå forbi mennesker som lider, men det er kanskje bare et symptom på hovedproblemet – et hardt hjerte.
«Inderlig medfølelse», kjenner du igjen det begrepet? Det er det samme som brukes for å beskrive Jesu følelse i møtet med enken i Nain, og da han møtte den spedalske mannen. Og for å gjenta noe av det som jeg sa da jeg talte over den siste av disse tekstene for noen uker siden: «Ordet for «inderlig medfølelse» som er brukt på gresk, kommer av ordet for vitale innvoller. Det betegner de sterkeste følelsene våre, de som kommer fra hjerterota. Når vi leser medfølelse eller medlidenhet i den norske teksten, går vi glipp av dybden i Jesu empati.». Den samaritanske mannen er ikke der at han bare trekker på skuldrene og tenker, oi det var synd, dette går rett til hjertet på han.
Når Paulus i Fil 2,5 skriver «La samme sinnelag være i dere som var i Kristus Jesus!» så kjenner vi det igjen her hos den samaritanske mannen. Det sinnelag som han viste i møte med den skamslåtte mannen er det samme sinnelag som Jesus viste og fortsatt viser i møte med mennesker, og som han utfordrer oss til å vise i møte med mennesker.
Hvordan utfordrer dette oss, deg og meg, i dag. Heldigvis ser vi ikke så mange som ligger skamslått langs veien, og om vi skulle se noen så har vi jo både helsevesen og NAV som kan ta seg av dem. Ja, vi kan glede oss over alle disse tingene, både at det ikke er så mange som blir overfalt og at vi bor i et land med et godt utbygd helsevesen og trygdesystem. Jeg har et tips, oppfordring, ja kanskje enda tydeligere en beskjed til deg som tenker at dette ikke er så relevant i dag. Stopp opp, se rundt deg. Det er mennesker overalt som trenger å bli sett, som trenger at noen – du eller jeg – siden det av og til er vanskelig å vite hvem «noen» er, stopper opp og møter deres behov.
Vi markerer på denne tiden av året både «søndag for forfulgte», og «Global uke» som har fokus på moderne slaveri. Vi gjør det ikke for å minnes noe som var, men noe som er. Noe som skjer rett foran øynene på oss. Noe skjer kanskje mer i andre land, men det skjer også i vårt land og vi ser det hvis vi vil. Det skjer at mennesker forfølges for sin tro, de utestenges fra jobb, familie, de blir fengslet, torturert, ja til og med drept. Det skjer, ja faktisk nå mer enn noen gang opp gjennom historien, at mennesker utnyttes til slavearbeid, kanskje skjer det for å lage de klærne som vi går med. Det skjer i Norge, og det kan godt være det skjer i Bodø. Forfølgelse og utnyttelse av mennesker, mennesker som oss. Mennesker som trenger å bli sett, og som trenger at vi handler – gjennom bønn, hvordan vi bruker vår tid og våre penger. Mennesker som trenger noen som har «inderlig medfølelse» med dem.
Og om de ikke er forfulgte, eller utsatt for moderne slaveri, vi har dem rundt oss hver dag. Det går ikke en dag uten at du, og jeg, får en mulighet til å vise nestekjærlighet i praksis. Et smil, for å vise at du ser dem som ingen andre ser, en telefon eller et besøk for å vise at du husker de som kanskje ikke så mange andre husker, en tjeneste til noen som trenger det. Det er så mange muligheter til å vise Jesu sinnelag. Noen ganger er det lett, andre ganger koster det – både mot, tid og kanskje penger. Noen ganger trenger vi å gjøre det sammen med andre, det er blant annet derfor vi har dette fellesskapet her. For å hjelpe hverandre til å være medmennesker, for å gi mot til hverandre når vi ikke helt får det til – for det skjer og det kommer til å skje.
Men, jeg kan fortelle deg to hemmeligheter, eller i alle fall to poeng som jeg vil trekke fram til slutt. Den skamslåtte mannen, og for så vidt Jesus også, om han opplevde at måten som samaritanen forbandt såret på ikke var helt perfekt. Ikke viktig i det hele tatt, det viktige var et hjerte som fikk «inderlig medfølelse». Derfor er det heller ikke viktig når vi skal være medmennesker om det blir helt perfekt. I alle fall ikke så viktig at vi skal la være å gjøre det fordi vi er redd for at det ikke blir perfekt. Det viktigste er at vårt hjerte er så preget av Jesu hjertelag at vi får «inderlig medfølelse» og handler ut fra det.
For det andre; Når den samaritanske mannen tenkte tilbake på denne dagen så er jeg ganske sikker på at han ikke angret på hva han gjorde, på pengene og tiden som han brukte. Jeg tror han sikkert lurte på hvordan det gikk med mannen han hjalp, men samtidig tenkte tilbake med glede på hva han fikk lov til å gjøre for han. På samme måte er det for oss, om vi kan oppleve at det koster når vi står oppi det så vil vi som regel tenke tilbake på det med takknemlighet for hva vi fikk bety. At kjærlighet skaper mer kjærlighet, slik det begynner med Jesu kjærlighet til oss og som vi gir videre.
Så er Jesu utfordring til oss ikke om vi har rette svar på spørsmålene, men «Gå du og gjør som han». Da skal vi få oppleve at det også gjør noe med våre hjerter, og vi får være med og spre mer av Guds kjærlighet.
Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen
Trosbekjennelse
