40 En mann som var spedalsk, kom til ham, [falt på kne] og ba om hjelp: «Om du vil, kan du gjøre meg ren.»
41 Jesus fikk inderlig medfølelse med ham, rakte ut hånden og rørte ved ham. «Jeg vil», sa han. «Bli ren!»
42 Med det samme var spedalskheten borte, og mannen ble ren.
43 Jesus talte strengt til ham og sendte ham straks bort.
44 «Se til at du ikke sier et ord om dette til noen», sa han. «Men gå og vis deg for presten og bær fram de offer for renselsen din som Moses har påbudt. Det skal være et vitnesbyrd for dem.»
45 Men mannen gikk av sted og ga seg til å fortelle om det som hadde hendt, og gjøre nyheten kjent vidt og bredt. Derfor kunne Jesus ikke lenger vise seg i noen by. Han holdt til utenfor byene, på øde steder. Men folk kom til ham fra alle kanter.
Hellige Far, hellige oss i sannheten, ditt Ord er Sannhet.
La oss denne gangen begynne hvordan Jesus avslutter dialogen med mannen som er blitt helbredet. Han ber mannen ikke fortelle dette videre, det kan vi også kjenne igjen fra teksten vi leste forrige søndag fra Markus 5. Da var det Jairus og hans nærmeste som fikk samme beskjed fra Jesus (v 43) «Men, han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette». Hvorfor sier han dette, er det ikke viktig for Jesus at det blir kjent hvem han er, og hva han kan gjøre for mennesker. Jo, det er det. Men, den gang da var det et ikke ennå. Lyset var ikke skiftet til grønt ennå, det var gult for en periode – vent litt. Foreløpig skulle det ikke bli kjent hvem han var. Men, det var den gang. Da var ikke tiden inne. Men, den tiden kom og for vår del – den er kommet. Det betyr at vi kan få fortelle om de under som Jesus gjorde, og fortsatt gjør i dag. Det er ikke noe Gud vil vi skal holde hemmelig for de andre. Tvert imot, han har gitt oss befaling om å gå ut å forkynne evangeliet, og dette er også en del av det vi er kalt til å forkynne videre.
Hva er det vi skal få lov til å fortelle videre, men som denne mannen fikk beskjed om å tie om. En Jesus som helbreder. Ja, det er også en del av det som vi skal få lov til å dele med andre. Men, som en selger ville ha sagt det: «Og ikke nok med det!». Det er utrolig stort det som Jesus gjør i denne mannens liv i fortellingen som vi har lest i dag. Han helbreder han fra en alvorlig sykdom. En sykdom som ikke bare er alvorlig fysisk, men som på den tid og lenge etter det satte deg utenfor stort sett alt annet fellesskap enn fellesskap med de som hadde den samme sykdommen. I tillegg ble ofte sykdommen også oppfattet som et resultat av synd du selv, eller dine foreldre hadde begått. Med den sykdommen var du dømt til utenforskap.
Det første underet som skjer i denne teksten er egentlig det som ikke skjer. For en hver god jøde ville den naturlige responsen på at en som var spedalsk nærmet seg være å rope «UREN». Både for å advare de andre som var i nærheten om at her kom det en spedalsk, men også for at den spedalske skulle skjønne at han måtte holde seg unna. Og bare for å ha sagt det, det var gode grunner til å holde avstand med spedalske. Denne sykdommen er ikke bare en alvorlig sykdom, men også en veldig smittsom sykdom. Det å bli smittet av en slik sykdom ville få store konsekvenser for deg på mange måter.
Men, Jesus jager ikke mannen unna. Det står at Jesus fikk inderlig medfølelse med han. (Hentes fra andakt av Tonje Belibi – Fjellhaug) «Ordet for «inderlig medfølelse» som er brukt på gresk, kommer av ordet for vitale innvoller. Det betegner de sterkeste følelsene våre, de som kommer fra hjerterota. Når vi leser medfølelse eller medlidenhet i den norske teksten, går vi glipp av dybden i Jesu empati.» Det er den samme empatien som vi leser om når han møter enken i Nain. Jesus blir virkelig berørt av menneskers lidelser og sorg. Og så gjør han det som er enda mer utenkelig enn å slippe den spedalske mannen inn på seg, han strekker ut en hånd og rører ved mannen. Risikoen er stor ved å slippe en spedalsk inn på seg, men rører du på han da har du «tapt». Da er du sikker på å bli smittet.
Det forunderlige skjer. Det er ikke Jesus som blir smittet av mannens sykdom, det er mannen som blir smittet av Jesu renhet. Han blir ren. Et under som det er vanskelig å forstå er mulig skjer akkurat her, akkurat denne dagen.
Noe av det som kjennetegner Jesus, både fra den tiden da han vandret her på jorden og fortsatt i dag, er hans vilje og ønske til å komme nær mennesker. Gjerne mennesker som av en eller annen grunn ble ansett som «Urene» og derfor var havnet på utsiden av samfunnet, på utsiden av det gode selskap. Det er lett og enkelt å peke på fariseerne og de skriftlærde og hvordan de stengte ute mennesker. Men, vi kan like godt begynne med oss selv. For dette angår også oss i dag. Det angår og det utfordrer oss. Hvem er det vi definerer som «urene», og setter utenfor. Som Anki Gerhardsen (mediekritiker) skrev i en artikkel «Vi lever i en tid der det å ta tydelig avstand fra den urene er blitt en viktig markør for vår egen renhet».
Hvem er det vi vil holde på en armlengdes avstand, minst, og ikke ønsker å ha kontakt med i frykt for hvordan det vil påvirke oss. Eller om de ikke påvirker oss, så vil det kunne påvirke hva andre tenker om oss. «Han spiser sammen med tollere og syndere», ble det sagt om Jesus. Frykter vi så mye at dette skal sies om oss, at vi velger bort noen «urene» og ikke er sammen med dem. Dette gjelder oss alle. Jesus snur det på hodet, han er mer opptatt av hva han kan smitte andre med, og i alle fall ikke hva andre vil tenke om han. Hans utgangspunkt er: Det gode som han har, hvordan kan han la det smitte over på andre mennesker i møte med dem.
Det er en ting vi fort kan glemme når vi setter mennesker utenfor våre fellesskap. Det er at vi er også «urene». I møte med en hellig Gud blir alle våre feil og mangler avslørt, og hver gang vi nærmer oss Jesus hadde han hatt all god grunn til å rope «Uren» slik at vi kan forstå at vi ikke er verdig til å komme inn til fellesskap med han. Men, Jesus roper ikke «Uren, hold deg unna», han roper «Kom, la meg få gjøre deg ren». Ikke fordi vi ikke er urene, men til tross for at vi er urene så vil han ha fellesskap med oss. På sammen måte som han ville gjøre denne mannen vi møter i dagens tekst ren, slik at han igjen kunne være en del av fellesskapet, slik vil han også gjøre oss rene slik at vi kan leve i fellesskap med han. Når vi kommer til han vil vi få samme svaret som den spedalske mannen «Jeg vil, bli ren».
Det er det viktig at vi husker for at vi ikke skal stenge andre utenfor, men det er også viktig å huske for vår egen del. For det er nemlig en som roper «uren, hold deg unna» når vi nærmer oss Jesus. Det er ikke Jesus, men det er djevelen. Han vil ikke at vi skal komme til Jesus, derfor roper han «Uren, hold deg unna» for at vi skal miste frimodigheten og holde oss unna Jesus. Når vi har gjort noe galt, eller ikke gjort noe som vi skulle ha gjort. Da vil den onde minne oss på det. «Husk, at Gud er hellig – hvordan kan du tro at han vil ha noe med deg å gjøre?».
Vi må hjelpe hverandre å lytte forbi den stemmen som roper «uren, hold deg unna» når vi nærmer oss Jesus. Vi må hjelpe hverandre å høre den stemmen som sier «kom, la meg gjøre deg ren», hjelpe hverandre til å løfte blikket og se han som står der med åpne armer og inviterer oss inn til fellesskap med han.
Dette er virkelig gode nyheter på en vanlig søndag, eller en hvilken som helst annen dag. På samme måte som den spedalske mannen blir møtt av Jesus vil han møte oss. Ikke fordi vi fortjener det, men fordi han er god. Det er så gode nyheter at det skal egentlig være umulig å tie om det «Vi för vår del kan inte låta bli, at tala om hva vi har sett och hört», og kanskje tilføye opplevd. Gud ber oss ikke lenger tie, han ber oss fortelle. Og ikke bare i ord. I Fil 2, 5 leser vi «La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!», det vil gjøre en forskjell. Kanskje først og fremst for de vi fort kan tenke er «urene» eller vil holde utenfor fellesskapet. Jeg tror jeg vil si det så tydelig og ubeskyttet at det å holde noen utenfor fellesskapet som utgangspunkt ikke er i tråd med Jesu sinnelag. Det er så mange mennesker som vi møter i vår hverdag og som Gud lengter etter å se som en del av hans fellesskap på jord, menigheten, og det er så mange mennesker som trenger å oppleve at de ikke blir sett på som urene og utenfor, men som mennesker som blir invitert inn i et fellesskap.
Det kan vi få lov til å fortelle, og det livet er vi kalt til å leve.
Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen
Trosbekjennelse
