35 Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?»
36 Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!»
37 Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror.
38 Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg,
39 gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.»
40 De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå.
41 Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!»
42 Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring.
43 Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.
Hellige Far, hellige oss i sannheten, ditt Ord er Sannhet.
Noen av dere vet at jeg jobber med bekjempelse av økonomisk kriminalitet. I den forbindelse er jeg av og til ute og holder foredrag om bedrageri, og hvordan forhindre at man blir utsatt for dette. En av de tingene som jeg nevner, og kanskje også til og med gjentar der, er: «Dersom det du blir presentert for er for godt til å være sant, ja så er det kanskje nettopp det (altså for godt til å være sant)». I den sammenhengen, dersom du blir lovet gull og grønne skoger – bare du gir fra deg sensitiv informasjon, eller betaler et lite beløp, da skal du ikke tro at det er sant.
Så, hvordan skal jeg da – med den bakgrunnen – forholde meg til en tekst som sier at døden kan overvinnes. Det høres vel absolutt til å være for godt til å være sant, og høres det for godt ut til å være sant da er det vel neppe sant.
Heldigvis skal vi kunne hjelpe hverandre til å holde to tanker i samtidig. På den ene siden skal vi være sunt skeptiske, slik at vi ikke blir lurt, og på den andre siden skal vi få lov til å tro på en Gud som er sterkere enn døden. Jeg håper at vi sammen, gjennom møtet med denne teksten, skal bli styrket i denne troen.
Da jeg leste denne teksten og skulle sette meg ned for å skrive talen så slo det meg hvilken ro som gjennomsyrer teksten. Det er et dramatisk øyeblikk, en far er i ferd med å oppleve å miste sin datter, det er mye oppstyr omkring, og likevel en sånn ro. Den roen er det Jesus som bærer gjennom teksten. Fortellingen om Jesus sitt møte med Synagogeforstanderen Jairus begynner allerede i vers 21. Jairus henvender seg til Jesus, og Jesus begynner å gå hjem til Jairus. På veien dit er det en kvinne som strekker seg ut og berører kappen til Jesus for å bli frisk. Hun blir helbredet, og det er etter at Jesus har talt til henne at dagens prekentekst begynner. Midt i uroen og kaoset, Jesus bevarer roen og han lar seg avbryte. Hvordan kan Jesus bevare en slik ro?
Tilsynelatende kommer Jesus for sent, men så taler han til jenta «Talita kumi», «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp». Stille og sterkt, jenta står opp og er kalt tilbake til livet igjen. Døden har tapt denne kampen. Jesus ber dem ikke fortelle dette videre, kanskje et umulig ønske. Men, Jesus ønsket ikke noe oppstyr om det. Jesus hadde hørt Jairus sin nød, hans rop, hans bønn, og gitt Jairus og oss et glimt av noe som ikke er til å forstå. Livet er sterkere enn døden, livet skal overvinne døden, og vi som lever etter påskedag kan si livet har overvunnet døden «Livet vant, dets navn er Jesus». Selv om det så ut som Jesus kom for sent, så hadde han kontroll. Han visste hva han skulle gjøre, og hva som skulle skje. I dag skulle de, og vi som leser det 2000 år senere, få et glimt inn i hvordan det en gang vil bli. Et glimt som bekrefter det som Jesus sier flere ganger i sin forkynnelse: «Himmelriket er nær»
Det som skjer er naturstridig, det er ikke til å tro. Men samtidig er tro det eneste vi kan gjøre. Tro at det er det som skjer, tro at vi skal få se slike glimt, midt i alt det som er vondt og vanskelig.
Vi vet ikke så mye om Jairus, annet enn at han var synagogeforstander. Og, uten at vi vet det for sikkert, så er det ikke urimelig å anta at han var blant de som i det minste var skeptisk til det Jesus forkynte. Men, noe hadde han sett og fått med seg. For når livets verste krise inntreffer da løper han til Jesus, kaster seg ned for føttene hans og bønnfaller om at han må gjøre datteren frisk. Hva er Jesus sin reaksjon? Spørsmål om hva han mener om Jesu forkynnelse, om han tror at Jesus er Messias, spørsmål om hva Jairus har gjort og ment opp gjennom årene? Nei, «Jesus gikk med han». Dette var ikke tid og sted for noe annet enn å vise omsorg, gå sammen med Jairus hjem for å se til datteren. Jeg ser for meg Jesus vandre rolig, kanskje til og med legger han hånden på skulderen til Jairus for å trøste. Det er også noe som kan gjøre alle oss frimodige, både til selv å komme til Jesus med vår nød, men også å lede andre til å gå til Jesus med sin nød. Når vi kommer til han med vår nød møtes vi ikke av teologiske utfordringer, men en Gud som går sammen med oss – og så lærer vi litt etter hvert det han vil lære oss.
Selv om Jesus har makt til å gjøre det utrolige, eller umulige, så lager han ikke noe oppstyr rundt det. Han lar det skje. Noen ganger skjer det utrolige også i naturen, uten for mye oppstyr. Når en løvetann bryter opp gjennom den harde asfalten om våren, da får vi et glimt av at det er noe med livet som er så livskraftig og sterkt at det overvinner selv det som er steinhardt og dødt. Det er mye som kanskje ikke er pent med løvetann, men å se den bryte fram er også et vitnesbyrd om livets krefter som er sterkere enn alt det som er dødt og vil holde det nede. Vi trenger å se det, og vi trenger å bli påmint hva som skjer og hva vi ser.
Midt i tider med mye krig og død, sykdom og vanskeligheter, trenger vi å bli påmint tekster som dette. Påmint om tekster som stille leder oss fram til der hvor alt synes håpløst, og få se at vi ikke er alene og at det ikke er håpløst. Ikke alene fordi Jesus går med oss, og fordi han kaller oss til å gå med hverandre når de vanskelige dagene kommer. Ikke håpløst fordi vi går sammen med han som er Livet, han som overvant døden og som også sier til oss «og se jeg går med dere alle dager, inntil verdens ende». At det ikke er håpløst betyr ikke at vi ikke kommer til å oppleve at mennesker vi er glad i dør fra oss. Men, det betyr at vi kan holde fast i et håp som strekker seg forbi døden og inn i evigheten.
Et håp, ja, men kan vi virkelig tro det er sant. Uten å gjøre det enkelt eller banalt, for jeg erkjenner at det ikke alltid er lett – det er for stort til det, men – likevel, ja vi kan tro. Jeg kan i alle fall si noe om hva som gjør at jeg er kommet til at jeg kan tro. (Og dette blir kortversjonen). Dette er ikke eneste gangen dette skjer, vi leser det både om sønnen til enken i Nain, og om Lasarus. Men, ikke minst leser vi om Jesu død og oppstandelse, og som Paulus skriver i 1. Kor 15,6 «Deretter viste han seg for mer enn fem hundre søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå». Da Paulus skrev om Jesu oppstandelse levde ennå mange av dem som hadde sett Jesus oppstått, og i tillegg ble alle apostlene – så nær som 1 martyrer. Hvorfor skulle de velge å dø for å holde fast på noe de visste ikke var sant. De holdt fast på det, og var villig til å gå i døden for troen på han som de hadde sett stå opp igjen.
Derfor kan vi også tro at livet seirer over døden. Og vi kan fortsette å be om å få se glimt av dette inn i våre liv, inn i våre sammenhenger, glimt av at livet seirer der det ser som mørkest ut. Noen ganger får vi det svaret vi knapt tør håpe på, andre ganger ikke, da trenger vi hverandre for å bære sammen i bønn. Men, Jesus inviterer oss til å fortsette å komme, tro og håpe, og en dag.
En dag skal vi få oppleve det som vi leser i Åp 21,4 «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte». En dag.
Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen
Trosbekjennelse
