Sprenge grenser er visst veldig viktig. I alle fall er det midt i sentrum av vår kultur.
Du må for all del ikke la deg begrense. Det gjelder å få det maksimale ut av livet. Grenser 
hemmer, så dem vil vi sprenge. Ja det er nesten så grenser «legges for hat.»
Hva med å gå litt mot denne strømmen? Grenser gir trygghet. I Europa skriker en om å 
stenge grensene for å skape trygghet mot innvandring…..
Hvorfor ikke prøve å godta og innrette seg etter de grenser som verner om livet?
Samtidig som vi av og til trenger å utfordre våre begrensinger for å komme videre i livet, 
lære noe nytt. Kanskje gå på Guds løfter?

Jesus, det han gjorde og gjør, ja det meste han står for handler jo om å flytte grenser.
Hvem er mer grensesprengende? Han var Gud, og ble så Gud og menneske. Han kom til en 
verden som hadde mistet sin frihet. Han var død, men han lever. 

Vi kalles til å følge ham i en vandring mot frihet og i kamp for friheten, sier Peter Halldorf.
Jesus var FRI, men han måtte følge Guds plan. Han måtte dra gjennom Samaria (4,4) enda 
jødene oftest gikk rundt gjennom Jordandalen.

Han var fri, men han måtte møte denne kvinnen, som for øvrig forblir navnløs. 
Han måtte prøve å lære oss noe viktig.
Skikkelig grensesprengende virksomhet. 1. Gå til Samaria. 2. Snakke med en fremmed 
kvinne. 3. Diskutere teologi med henne var også helt uhørt.
Ikke rart disiplene var i villrede.

Med sin historie var det langt fra noen selvfølge, men Jesus møtte henne med varme og 
omsorg. Vi hadde kanskje fort prøvd å møte henne med noen kraftige sannhets ord.
Nettopp dette er det egentlig Jesus gjør. På sin måte.

Han viker ikke unna å utfordre henne. Midt i det som er hennes livs akilleshæl. 
Midt i det hun akkurat har rømt fra. Det er ikke for ingenting hun hentet vann midt i 
solsteika. Vanlig fornuftige mennesker søker da skygge. 

Kvinnen blir overrumplet. Hvordan kunne han vite? Kanskje er det en unnvikende manøver, 
når hun begynner å snakke teologi. Jesus viker ikke, men møter henne, slik at hun til slutt ser 
at han er Messias. Samaritanerne ventet nemlig også på Messias.

Hun blir møtt. Hun blir sett og ikke minst avslørt. Det svir alltid skikkelig, men hun lar seg 
avsløre og får virkelig se Jesus som den han er. Hans omsorg og kjærlighet.
Så – endelig – vår tekst.
Kvinnen fikk det travelt. Knapt så hun registrerte disiplenes lange fjes.
Hun hadde «rømt» fra landsbyen. Nå skynder hun seg tilbake. Vannkrukka får stå, for nå var 
hun sprekkeferdig. Avslørt, men ikke fordømt! Var det mulig?

Legg merke til hva som skjer. Hva hun kunne bidra med, tross sin frynsete historikk.
Kvinnen blir den første misjonær. Bærer evangeliet over grenser og til nye mennesker.
Legg også merke til hvordan.
Et litt famlende spørsmål: «Han skulle vel ikke være Messisas?»
Hun møtte Jesus, og det får gjerne konsekvenser.
Hun var fri fra skammen. Som kvinne, og kanskje som barnløs?
Fri til å leve. Rette ryggen. Se folk i øynene.
Fri til å leve blir fort til tjeneste for ham du har møtt.
Den første misjonær. Sterkt. Uhørt?
Fri til å elske. Det betyr å være noe for andre.
Frihet er å tilhøre. Tilhøre hverandre. Fri som Jesus var og ga alt for andre. For oss.
KJÆRLIGHET er frihet til å gi.

Frihet til å tilhøre hverandre og ikke minst tilhøre Jesus.
Så utfordrer livet og Jesus oss. Liv er å møte andre mennesker.
Du kan også være misjonær. Kanskje som kvinnen, med et forsiktig spørsmål.
«Alpha skulle vel aldri være noe for deg?»
Husfellesskapet vårt har plass til flere. Kanskje det kan være deg?

Herren velsigne deg og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. 
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!
        
Kjetil Karlsen, Bodø 31. august 25