6 Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden. De var dine, og du ga meg dem, og de har holdt fast på ditt ord.
7 Nå vet de at alt som du har gitt meg, er fra deg.
8 For jeg har gitt dem de ord du ga meg, og de har tatt imot dem. Nå vet de i sannhet at jeg er gått ut fra deg, og de har trodd at du har sendt meg.
9 Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine.
10 Alt mitt er ditt, og det som er ditt, er mitt, og jeg er blitt herliggjort gjennom dem.
11 Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg går til deg. Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg, så de kan være ett, slik som vi er ett.
Hellige Far, hellige oss i sannheten, ditt Ord er Sannhet.
Da jeg jobbet med å forberede denne talen ble det på et tidspunkt klart for meg at overskriften kanskje burde være «Den ufullendte». Det av minst 2 grunner. Den ene grunnen er at noe av det som jeg kommer inn på i talen er det så mye å si noe om at jeg ikke blir ferdig. Det er egentlig noe med hele dette kapittelet som gjør at du blir liksom ikke ferdig med det. En av de andre grunnene kommer jeg tilbake til senere i talen, så følg med.
Vi er i Jesu siste tale til disiplene, og det er like før Jesus skal bli korsfestet og dø. I dette kapittelet, altså Johannes kapittel 17 går Jesus over til å be for disiplene. Ja, han ber ikke bare for dem men også for oss «Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg» (v 20). Vi er også av de som er kommet til tro gjennom disiplenes ord. Jesus ber for oss.
I menigheten her har vi snakket en del om, og vi praktiserer også, at vi ber for og med hverandre. Vi kan gjerne være enda flinkere til å gjøre det. For det gjør noe med oss. Det er godt å få være med å be, for det knytter oss nærmere både Gud og de vi ber for. Og det er godt å bli bedt for, for det har også den virkningen at vi virkelig kjenner at det er noen som bryr seg om oss. Som bryr seg så mye at de vil legge fram for Gud det som er mine utfordringer, mitt liv.
Det er godt å vite at noen ber for deg, men det er kanskje enda sterkere å få sitte ned og høre at noen ber for deg. Høre hvordan de kobler sitt hjerte på Guds hjerte, for deg. Når det er så stort at vi gjør dette for hverandre, hvor mye større var det ikke for disiplene og er det ikke for oss at det er Jesus selv som ber for oss. Vi kan jo noen ganger tenke «hvorfor skal jeg be, Gud vet jo alt». Ja, Gud vet alt, og hvem visste vel det bedre enn Jesus. Han visste at Gud vet alt det han ber om, men likevel ber han. Det ligger han så på hjertet å be for disiplene som han snart skal forlate, og å be for oss som skal være i denne verden. Disiplene og vi får oppleve ikke bare å bli fortalt at Jesus ber for oss, men selv å høre det. Disiplene fikk høre det der og da, vi kan høre det når vi leser denne teksten og hele dette kapittelet.
Hva er det vi hører Jesus ber om. Det kan sikkert trekkes fram flere ting, men jeg vil trekke fram to. For det første ber han om at vi skal bli bevart. Selv om Gud aldri ga oss opp, så kan vi si at Gud mistet oss i syndefallet. Syndefallet skapte et skille mellom Gud og mennesker. Et skille Gud ikke kunne utholde, og derfor lot han Jesus bli født for å lide og dø på et kors. Gjennom sin lidelse og død frelste Gud oss fra synden, det som skiller oss fra Gud. Og når Jesus ber om at vi skal bli bevart, så kjenner du på mange måter smerten i bønnen. Smerten om at det han skal igjennom ikke må være forgjeves, men at vi skal bli bevart i troen på at det han skal gjøre vil frelse oss. Nå skal han gjøre alt, og han ber om at vi må bli bevart i det. At vi gjennom å bli bevart i det kan komme inn igjen i det fellesskapet med han som vi er skapt til.
For det andre ber Jesus om at vi skal bli ett. Og, her må jeg være ærlig. For denne delen av talen vet jeg ikke om jeg er kommet til veis ende med. Hva betyr det at vi skal være ett? Noen av oss har hørt Egil Svartdal, kjent pastor fra pinsebevegelsen, fortelle om da han skulle presenteres som taler i en luthersk sammenheng. Møtelederen snakket pent om det fine samarbeidet mellom sammenhengen han stod i og pinsebevegelsen, hvorpå han omtalte Svartdal som «søskenbarn i troen». Altså kanskje å forstå som en troende, men ikke så nær som søsken i troen. Svartdal forteller at han ble litt forfjamset, men svarte «Jasså, så du har Gud til onkel, du» 😊
Hvis vi som kristne i denne verden er ett, hva betyr det. Det kan ikke være at vi skal ha et fjernt og distansert forhold til hverandre, fordi det Jesus sier videre når han ber om at vi skal være ett er: «så de kan være ett, slik som vi er ett». Enheten mellom alle oss som er kommet til tro gjennom disiplenes ord sammenligner altså Jesus med enheten mellom han og Faderen. Det er faktisk så utfordrende og radikalt at det nesten er vanskelig å forholde seg til. For hvis vi ser det nære fellesskapet som er mellom Jesus og Faderen. Ja, mer enn det, den enheten som er i alt det de gjør og er; «Alt mitt er ditt, og alt ditt er mitt» (v 11), og hvordan Jesus også flere andre steder i sin forkynnelse understreker enheten med Faderen. På samme måte som de er ett skal vi være ett, med alle som er kommet til tro.
Ja, men det er jo ikke så vanskelig – hvis bare alle var som meg/oss. Da ville det jo ikke vært noe problem. Det er ikke sikkert at problemet er alle de andre, og det er kanskje heller ikke sikkert at det er et problem at ikke alle er som oss – eller vi som dem. Gud, Jesus og Den hellige Ånd er tre, men likevel en enhet. Det er ulike sider og egenskaper ved Gud som trer fram gjennom dem. Da jeg var ung lærte vi «Gud over oss, Jesus for oss og den hellige ånd i oss». Det kan godt være at det ikke er fullt ut rett å si det slik, men det viser at det er ulike sider ved de tre. Men, de er likevel ett.
Jeg tror nemlig ikke det er til hinder for at vi er ett at vi er forskjellige. Vi kan være av forskjellig rase og kultur, vi kan ha ulike trosuttrykk, vi kan kanskje til og med mene ulikt om noen sider ved troen – og likevel være ett. For de første kristne var det utenkelig at hedninger (altså ikke-jøder) skulle være en del av denne enheten. Men, som vi leste i Ef 2,18-19 «Gjennom ham har både vi og dere adgang til Far i én Ånd. Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger. Nei, dere er de helliges medborgere og Guds familie».
Var det en ting som Jesus gang etter gang protesterte på gjennom sine gjerninger og sin forkynnelse så var det når noen ville sette andre utenfor fellesskapet. Det kunne være barna, eller det kunne være mennesker som hadde opplevd at livet ikke ble som de hadde håpet. Mange både på Jesu tid og i dag var opptatt av å snakke om oss og dem, mens Jesus var mest opptatt av å se det enkelte menneske og ta de inn i fellesskapet med seg - og dermed også med oss.
Hva som gjør om vi tenker vi er ett med andre handler nok en del om hvor vi har vår identitet. I teksten fra Ef leser vi «gjennom han», og i prekenteksten «bevar dem i ditt navn…så de kan være ett». Vi er ett fordi vi er bevart i hans navn, ikke fordi vi er enige om alt mulig annet. Da jeg snakket med en kollega om at jeg skulle tale i dag og litt om hvordan jeg tenkte, var hans respons «det blir jo litt som 17. mai». På 17. mai er vi alle nordmenn, og det er det vi har fokus på. Ja vi har også den dagen ulike fritidsinteresser, ulik tro, ulik geografisk tilhørighet, ulik politisk oppfatning, men vi er alle nordmenn. Vi er ett som nordmenn.
Vi kan fortsatt være ett i Kristus selv om vi er ulike, og har ulik oppfatning om ting. Vi snakker noen ganger om hvor viktig det er med ulike nådegaver, og hvordan vi med ulike nådegaver kan utfylle hverandre. Kan vi tørre å tenke slik også i et større perspektiv, at vi som er bevart i han er ulike for å utfylle hverandre. I 1. Kor 12, 12 – 27 er det en lang tekst om at vi ikke kan greie oss uten hverandre, selv om vi er ulike. Hånden kan ikke si til foten at jeg trenger deg ikke, og foten greier seg ikke uten hånden.
På samme måte kan vi kanskje se for oss hele den verdensvide kirke som et gedigent symfoniorkester (og det er her den ufullendte blir relevant igjen, siden det også er navnet på en symfoni). Hvis denne symfonien, eller en hvilken som helst annen symfoni skulle spilles av bare ett instrument, eks tromme eller triangel. Vi kan ikke si at fiolinene trenger vi ikke, eller dere må være stille. Vi kan heller ikke si til trombonen at du må gå på et annet rom og spille. I et symfoniorkester må alle følge dirigenten, vi må lytte til hverandre. Om noen gjør feil, så veileder vi hverandre og tar forsøket i beste mening slik at vi kan gå sammen videre. Det handler kanskje noen ganger til og med om å tåle at andre spiller på en annen måte enn det vi gjør. Men vi gjør det fordi vi ønsker å skape den symfonien som dirigenten (Gud) vil ha, en symfoni som han skaper gjennom å bruke all vår forskjellighet. En symfoni som gir velklang til hele verden og som gjør at enda flere mennesker ønsker å ta del i den symfonien. Med sin plass i orkesteret hvor de kan få lov til å bidra og kjenne at de er en del av denne enheten.
Du har kanskje ikke tenkt på det, men gjennom gudstjenesten blir vi flere ganger minnet om denne enheten som strekker seg lenger enn vi kan tenke oss. Vi ber «Vår Far», og alle som sier «Vår Far» om den samme Gud blir også søsken. Vi feirer nattverd, som fellesskap – alle like uverdige, og like vel velkomne. Og som vi sier i vår liturgi så ser vi i nattverden fram til det fullkomne festmåltid i himmelen. Og, der kommer det til å være mange ulike personer, med ulik bakgrunn, nasjonalitet, trosuttrykk, ja i det hele tatt. Der kommer mangfoldet til å være stort, og det skal også våre fellesskap her gjenspeile. Sist, men ikke minst kjenner vi på enheten når vi nå snart skal bekjenne vår hellige tro. En trosbekjennelse som brukes i hele den verdensvide kirke, og som dermed binder oss sammen. Enda sterkere kommer dette til uttrykk i den nikenske trosbekjennelsen som i år har 1700-års jubileum, hvor vi bekjenner «Vi tror». Men, selv om vi nå bruker den apostoliske, med jeg tror, så er det en flott bekjennelse av enhet når vi nå reiser oss og sammen bekjenner denne trosbekjennelse.
Trosbekjennelse
Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen
