«La ikke hjertet bli grepet av angst»
 Ja, men jeg er jo redd! Jeg kjenner på angsten, selv om den ikke helt knebler meg. Jeg er hverken blind eller dum. Jeg ser da verden rundt meg. Nå lærer på en måte det jeg alltid har hørt om, og som mindre privilegerte mennesker har levd med til alle tider. Utrygghet, urettferdighet, forfølgelse og død.
Angst har til alle tider vært viktig for å kunne overleve. Naturlig.
Da er det godt at Jesus møter sine forskremte disipler, slik han vil møte oss.
«Tro på Gud og tro på meg!»
Tro på Jesus, og det er å tro på Gud. Det er det samme. «Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg.»
For verden er fortsatt Guds verden! Jesus skal nok forlate dem, men vil fortsatt være hos dem. De skal være hos ham som er VEIEN.
Er det ikke typisk Jesus? Både og. Forlate, men være sammen med dem likevel.
Dette er siste kvelden med apostlene, og Jesus har utrolig mye viktig å si dem. Han har talt om sin død, vasket deres føtter, fortalt om forræderen og fornektelsen. Ikke rart apostlene er ille til mote.
Jesus taler til trygghet og frimodighet, men for ganske døve ører. Han talte likevel, for ordet ville slå rot og blomstre. Derfor sår han ordet i urolige hjerter, for en gang vil tåka legge seg.
«Jeg vet at min gjenløser lever. Som den siste skal han stå fram av støvet.» Job 19,25
Snart skulle de se, det vi også har skimtet. Verden er så mye mer enn det som uroer oss.
Jesus er her. I sin menighet som er håpets arena på jord, fordi det er samlingen rundt han som er stått opp.  
«Jeg er veien, sannheten og livet.»
Jesus peker ikke på en farbar vei. Han er selv den eneste veien. Vårt liv med ham er som pilgrim. Vi er på vei mot et mål, og han vi er sammen med er målet. Igjen både òg. Veien og målet.
Sannheten er at livet er å følge ham. Det er veien til Gud. Veien ut av angstens tåke.
Han skulle skilles fra dem, og de skulle være sammen med ham. Både òg.
Å være med ham, er som å komme seg på toget; selv om bildet halter, slik alle bilder gjør, for livet med Jesus er ikke passivt å bli med på en reise.
Den som følger ham får erfare at han er Gud og holder ord. Han tar seg av oss, selv om det er midt i angsten. Vi er grepet av Jesus og ikke av angsten.
Himmelen er ellers ikke noe der framme. Vi er godt i gang med første etappe av himmellivet. I gamle dager sang vi «Bli med, bli med til livet.» Det livet ER nå, så bli med videre.
De første kristne var seg dette ekstra bevisst. De kalte seg «veien.»  Saulus dro til Damaskus  for å fengsle «dem som hørte til Veien, både menn og kvinner og føre dem i lenker til Jerusalem.» Ap gj 9,2
«Jeg er veien, sannheten og livet.» Dette kan vi kalle Jesu fredsfane, et stort hvitt flagg. Tragisk at dette i manges øyne blir en kjempestor rød klut.
Det oppleves frekt og arrogant, for hva er sannhet? Det provoserer rett og slett å hevde at noe er sannhet.
Jesu ord hevdes å være ukjærlig og er mildt sagt motstrøms.
Men hva om det likevel er sant! 
Visst er det ufattelig, men hva så?
Vi kan lære mye av Thomas. «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?»
Når han ikke klarer å henge med, så spør han. Avslører sin tilkortkommenhet. Han gjentar Peters spørsmål i v 36 «Herre, hvor går du hen?» Thomas’ ærlighet kan lære oss mye om bønn. Hans ærlighet bringer jo også fram dette sterke utsagnet av Jesus. Takk Thomas! 
«Jesus er veien, sannheten og livet» - visst er det sant. Det omskapte verden og ikke minst apostlene og de som ble med på veien.
Slik kan den tale som virkelig er stor og trygg på seg selv. Slik taler han som er Gud. 
Så uendelig mye større, og hos ham får vi leve. 
Her er plass til alle. Ingen eksklusivitet. Dette er den gode vilje som drev ham i døden.
«Dette er godt og noe Gud, vår frelser gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal    bli frelst og lære sannheten å kjenne.» 1.Tim 2,4
«For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.» Joh 3,16-17
Jesus har plass til alle, men det er en invitasjon og han tvinger ingen.
Der er altså en vei til Gud. Jesus. Det er livet og veien til livet.
Så kan vi leke oss med tanken: Han som sier han er med oss alle dager, 
han har kanskje tatt igjen opp sitt gamle yrke, og snekrer nå «for livet» for at alle skal få 
plass.

Herren velsigne deg og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. 
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

Kjetil Karlsen, Bodø 11.mai 25