1 Seks dager før påske kom Jesus til Betania der Lasarus bodde, han som Jesus hadde vekket opp fra de døde.
2 Der ble det holdt et festmåltid for ham. Marta vartet opp, og Lasarus var blant dem som lå til bords sammen med ham.
3 Da kom Maria med et pund ekte, kostbar nardussalve, og med den salvet hun Jesu føtter og tørket dem med håret sitt. Hele huset ble fylt av duften.
4 Da sa Judas Iskariot, en av disiplene, han som siden forrådte ham:
5 «Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?»
6 Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den.
7 Men Jesus sa: «La henne være! Hun har spart salven til den dagen jeg skal begraves.
8 De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.»
9 Det ble kjent i den store mengden av jøder at Jesus var i Betania. Nå kom de dit, ikke bare for hans skyld, men også for å se Lasarus, som han hadde vekket opp fra de døde.
10 Da la overprestene planer om å drepe Lasarus også.
11 For mange av jødene dro dit på grunn av ham og kom til tro på Jesus.
12 Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. 13 Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte:
Hosianna!
Velsignet er han som kommer
i Herrens navn,
Israels konge!
Hellige Far, hellige oss i sannheten, ditt Ord er Sannhet.
Kanskje er du en som tenker, hvordan passer den salmen inn på Palmesøndag? (För att du inte – SU 62). Skal ikke palmesøndag være jubel, Hosianna og Halleluja. Jo, det både skal og er det. Men, denne salmen passer perfekt på Palmesøndag. Hvorfor? Jo fordi den er med å peke på hvorfor vi skal juble, synge Hosianna, og rope Halleluja.
Uken fra i dag og fram til påske er en uke fylt med kontraster. Fra hyllesten på Palmesøndag, via alvoret når Jesus blir tatt til fange, sorgen når Jesus blir korsfestet og dør, og gleden når vi møter den tomme graven første påskedag.
Kontraster møter vi også på en annen måte i dag. Mellom på den ene siden Kongen som rir inn i Jerusalem, midt i kaoset, stille, ridende på et esel, en konge som kom for å tjene, og det vi ser rundt oss i verden i dag. Konger og herskere som vil bruke makt, en makt de kanskje har tilranet seg, som vil bruke krig, råskap og utnytter folket de er satt til å styre over for å få sin vilje, i motsetning til han som er gitt all makt i himmel og på jord og som bruker den til å tjene. Til å tjene de som ikke fortjener det.
Det er et svart/hvitt-bildet som gjør det lett å se hvilke side jeg vil være på. Det er lett når vi får inntrykkene av hvordan enkelte mektige utnytter sin posisjon rett inn i stuen. Det blir også i mange tilfeller så ekstremt at vi lett kan si at vi ikke kjenner oss igjen i det de gjør. Men, det er ikke alltid like svart/hvitt, og like fjernt for vår hverdag. For dette angår også oss, meg og deg, vår hverdag – våre valg. Hvordan bruker jeg det jeg har fått, enten det er evner, penger eller posisjoner i større eller mindre fellesskap. Posisjonen jeg har som kan gjøre at mine valg får ekstra betydning for andre. Velger vi ut fra det som på nynorsk heter «What’s in it for me», hva ligger i potten for meg om jeg gjør slik eller slik, eller tenker vi på hvordan vi kan velge slik at det er til det beste for de andre, for fellesskapet. Det ville vært lett å si denne delen av talen som «vi lever i en verden hvor det i større, og større grad handler om «What’s in it for me»». Det er jo for så vidt rett, men med å si det på den måten så distanserer vi oss fort fra at dette gjelder også meg, og mine valg.
Vi er kalt til å være i verden, men ikke av verden. Vi er kalt til å være en motkultur til mye av det vi opplever i verden, og hvis en motkultur skal ha noen effekt så må den samtidig være en del av den verden vi ønsker å påvirke. Vi endrer ikke noe hvis vi er en parallellkultur, altså ved siden av og utenfor alt det andre. Det er derfor vi er i verden, slik Jesus var i verden da han gikk omkring og var en motkultur til det meste av det som var forventet av ledere på den tiden, og i dag, både for ledere generelt og også for åndelige ledere.
Det er jo egentlig synd å si det, men folkemengden som hyllet Jesus denne dagen de tok feil. I alle fall er det grunn til å tro at mange av dem tok feil. De trodde at her kom Kongen som skulle redde dem fra Romerne, utfri dem fra den okkupasjonen som de opplevde. Her kom han som skulle bli den nye herskeren, Israels konge. Endelig. Men, det var ikke en slik konge som kom.
Kongen som kom ridende inn i Jerusalem kom ridende på et esel. Han kom ikke på en hest eller i en vogn, hvor han satt høyt hevet over folket. Ikke med pomp og prakt. Men, han kom sittende på et esel, sakte, på vei inn til Jerusalem for å tjene. Fil 2, 6 – 8 «Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, 7 men ga avkall på sitt eget, tok på seg slaveskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, 8 fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset.»
I den grad vi kan si at Jesus tenkte «What’s in it for me» så var det som han så han kunne oppnå fellesskapet med oss. Det hadde han lengtet etter helt siden syndefallet skilte oss fra Gud, og når han denne dagen rir inn i Jerusalem så er det dette han vil bruke sin makt til. Eller kanskje er det mer rett å si at ved å avstå fra å bruke sin makt vil han la seg korsfeste, og dø, for så å bruke sin makt til å bryte dødsrikets krefter. Det kan være fort gjort å tenke når vi leser fra Fil 2, at Jesus endret karakter da han fornedret seg og ble menneske. Men, Jesus ble fullt menneske samtidig som han fullt og helt var Gud. Gud er kjærlighet, og det er kjærligheten til oss som vinner fram når han blir menneske. Kjærligheten gjør ikke at han slutter å være en hellig Gud, men han blir også fullt og helt menneske. For det er bare gjennom det han kan frelse oss.
Det som skjer i påsken er helt unikt og kan ikke sammenlignes med noe annet. Samtidig så ser vi dette som en rød tråd gjennom hele Jesu gjerning, han bruker ikke sin makt til å herske, men til å tjene. Til å tjene mennesker som ikke har fortjent det, og som aldri kan gi han noe igjen – i alle fall ikke som står i forhold til hva han gir dem. Vi ser det hvordan han i møte med enkeltmennesker og deres sykdom, smerte, fortvilelse, ja når han møter mennesker midt i deres liv.
Det var ved å leve sammen med mennesker, midt i deres hverdag, at han viste sin kjærlighet og gjorde en forskjell for dem. Han gjorde en forskjell for dem i sine handlinger, og han viste dem et annet forbilde på hvordan vi bruker det vi har av penger, evner, tid og posisjoner ikke til egen vinning, men til tjeneste for våre neste. Det er påfallende å se når vi leser om konger i GT at de som levde nær Gud og styrte etter hans vilje de tok seg godt av farløse og enker, men de som gikk bort fra Guds vilje de tok seg heller ikke av farløse og enker. Det er sånn at du kan se på hvordan kongene behandler de som er nederst på en menneskelig rangstige om de lever med Gud eller ikke.
Derfor ser vi også når Jesus kommer at det er disse, de som han kaller «mine minste» han løfter fram. Det er disse han tjener, og det er de han tar parti for. Da Jesus var i synagogen i Nasaret leste han fra profeten Jesaja kap 61, slik vi leser det i Luk 4, 18 – 19 «Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.», og når han skal tale over dette ordet sier han bare «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på». Jesus var oppfyllelsen av også dette løftet fra Gud.
Selv om det kanskje var slik at mange kom for å hylle det de trodde skulle være den nye kongen i Israel, så var det nok også en god del av de som stod der langs veien og hyllet han som hadde sett hvordan han tjente. Kanskje deres hyllest var annerledes, og mer med preg av takknemlighet. Palmesøndag er også en invitasjon til oss til å hylle Jesus. Til å synge Hosianna, og Halleluja, og synge det til en konge som ikke ville være hersker, men tjener. Til å synge det i takknemlighet for det han har gjort og gjør for oss.
Samtidig ligger det et kall for oss til ikke bare å stå på sidelinjen og hylle han, men å la hyllesten bli til gjerning. La hyllesten av Han bli til gjerning for vår neste. Jesus sier til oss som han sa til disiplene, «følg meg», og i følge med han kommer vi til å møte enker og farløse. Vi kommer til å møte mennesker som trenger å bli møtt, og få oppleve Jesu kjærlighet. Mennesker som trenger at vi ikke bruker våre gaver, eller posisjoner for å sette oss selv i sentrum. Fil 2,5 «La samme sinnelag være i dere som det var i Jesus Kristus». Det er et sinnelag som representerer en åpenbar motkultur til å sette seg selv først. Det er en motkultur som verden trenger, som hver og en av oss trenger å bli møtt av og som vi utfordres til å være en del av.
Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen - Trosbekjennelse
