Luk 22,28–34 Jeg ba for deg

28 Men det er dere som har blitt hos meg i prøvelsene mine.
29 Og nå overdrar jeg riket til dere, slik som min Far har overdratt det til meg,
30 for at dere skal spise og drikke ved mitt bord i mitt rike og sitte på troner som dommere over Israels tolv stammer.
31 Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete.
32 Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!»
33 Peter sa: «Herre, med deg er jeg beredt til å gå både i fengsel og i død.»
34 Men Jesus svarte: «Jeg sier deg, Peter: Før hanen galer i natt, skal du tre ganger ha nektet at du kjenner meg.»

I dagens tekst fra Lukas evangeliet er vi vitner til noe av Jesu avskjedstale til sine disipler Skjærtorsdag. I teksten ser vi for oss ikke avskjedsmåltidet mellom Jesus og disiplene, men vi ser for oss Jesu avskjed med den første menighet. Vi ser en flok som samler seg om hyrden i en situasjon hvor fare truer.

Bildet av Jesu disipler samlet omkring sin Herre er bildet på Kristi menighet. Dette var den første menighet i kirkens historie, og det var en menighet som skulle strykes og utrustes til å stå i Herrens tjeneste. Menigheten er ikke nødvendigvis prangende, den nyter ikke nødvendigvis anseelse og den er ikke hjemsøkt av de mektige og vellykkede. Likevel lyser det av Kristi Menighet. For i vårt fellesskap med Herren Jesus, er det ham som lyser opp sin menighet. Slik blir kirken den dag i dag opprettholdt i verden og den får fortsatt sin kraft fra den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus.

Som vi har hørt flere ganger i denne faste tiden, så er Jesus åpen på det som er nært forestående. Han er åpen for den lidelse han står overfor, nå når han nærmer seg utgangen fra denne verden. Noen ganger kan det hjelpe meg å tale om lidelsen, også selv om lidelsen, som kan være en sykdom, ikke kan helbredes. På samme måte kan det også være nyttig å snakke om og reflektere over lidelseshistorien til Jesus. For hvor paradoksalt det enn lyder så kan det å være i lidelsen styrke vår tro og tillit. 

Det er i denne situasjon sier Jesus til sine disipler: «Satan har krevd å få sikte dere som hvete.» Det er bemerkelsesverdig hvor aktuelle gamle bilder kan være. Bildet Jesus bruker med melet som siktes tas fra jordbrukssamfunnet. I dagens mekaniserte jordbruk ser vi ikke hvordan korn, agn og aks skilles fra hverandre. Det skjer inne i skurtreskerne. Men på Jesus tid ble kornet rystet kraftig i en stor sil. Før kornet ble malt, ble agn delt fra kornet og kornet skulle også rengjøres og jordraster og småsteiner ble fjernet gjennom sikteprosessen. 

Jesus viser med dette hvorfra den egentlige fare for kirken kommer. Faren er ikke å forbli i Herrens sil i liv og død, men å falle ut av den. Det onde i verden prøver å ryste oss ut av Herrens sil. Det onde sikter oss. Dette kan skje varsomt, det kan gjøres forførerisk, det kan gi status og makt og kan endog skje med fromme undertoner. Dette bildet bruker Jesus som uttrykk for den siste høst hvor menneskesønnen kommer for å dømme levende og døde, og da blir det synlig hva som i kirken og hva som i verden var agn og hva som er hvete. 

På sammen måte skal det onde også gjennomryste Peter, slik at han mister fotfeste. For Simon Peter er det imidlertid det som skal skje med Jesus som skaper kaos i hans liv. For Simon Peter var det slik at intet kunne ta bort hans hengivenhet og bundethet til Jesus. Derfor sier han også: «Herre, med deg er jeg beredt til å gå både i fengsel og i død.» Men hvor smertefull må ikke Jesus svar til Peter være. Føl engang etter: Du sier: For deg vil jeg gjøre alt, ja selv gå i døden. Og så får du svaret: I denne natt vil du tre gange benekte at du kjenner meg. Er dette et slag under beltestedet. Peter måtte oppleve dette som om jorden forsvant under hans føtter. Det var den elskede selv som sa dette til Peter. Det menneske som han hadde gjenfunnet livet i, og som han hadde bygd livet sitt på. Det var Jesus som hadde gitt livet til Peter sin retning de siste årene.

Peters ord er helt sikkert ikke uttrykk for dårlig vurderingsevne, men er talt med utgangspunkt i en dyp overbevisning. Han vil være troverdig og trofast mot Jesus. Naturligvis kan han ha hatt et håp om at det ikke skulle komme så langt at han skulle ofre livet sitt. Men Jesus ser hva som vil skje. Han vil ikke bare svikte engang, men tre ganger. Men nå er det ikke slik at Peter sviktet og de andre disipler ikke. Heller ikke de 11 andre ble hos Jesus. De ble spredt for alle vinne og Simon Peter var sikkert den modigste av dem alle.

Skal vi forstå disse vers fra Lukas evangeliet er det imidlertid viktig å lese dem i sin historiske sammenheng. For når vi leser disse vers, må vi huske på at Lukas skriver sitt evangelium etter Peters Martyrdød i Rom. Lukas skriver dette etter kristen forfølgelsene til keiser Nero, som kostet Peter livet. Lukas vet det, og hans lesere vet det også: Peter sto ikke bare modig opp mot makthaverne med sin Kristus bekjennelse. Han gikk i døden for sin bekjennelse av Kristus. 

Det bilde Lukas tegner av Peter reflekterer derfor også erfaringene som hans generasjon gjorde. For de opplevde at den romerske kristenforfølgelse ble satt i system og sannsynligheten var stor for at Kristne ble fengslet og mishandlet. Man kunne kun unngå døden ved å benekte sin tro og måtte igjennom en offertest ved å tilbe et keiserbilde. Tiden var slik at det å benekte troen for den vanlige mann og kvinne var en aktuell handling. Fornektelse var derfor heller ikke et spesialtilfelle og uttrykk for karaktersvakhet. Nei, Peters fornektelsen uttrykker mye mer det typiske inn i en disippelflokk fylt av angst og håpløshet.

Men hva er nå sammenhengen mellom Jesu ord om at Satan sikter mennesker og at Jesus avslører at Peter skal fornekte sitt kjennskap til Jesus. Allmenn menneskelig kan vi forstå dette som at vi får livet gjennomrystet av angsten og av mektige hendelser i livet. Det onde setter sine angrep inn og gjennomryster mennesker i prøvelser og lidelser. Når mennesker opplever lidelse på kropp og sinn, gjennom fortvilelse, sykdom og angst, så står vi alle stå i fare for å miste troen, og da vil mennesket skyve Gud fra seg.

En prest møtte engang en fortvilet mor som sa: Hva taler du om når du snakker om en kjærlig Gud i Jesus Kristus. Mitt barn døde 10 år gammel av kreft. Eller den unge kvinne som sa: Hvor mange ganger har jeg ikke bedt til Gud og bedt til Jesus. Men her ser du. Jeg sitter i rullestol. Multiple Sklerose, og legene gir meg intet håp. Min venn er gått fra meg og snart må jeg på sykehjemmet. Mener du virkelig at troen kan hjelpe meg på noen måte? Troens spire var der, men ble kvalt i møtet med livets smertefulle virkelighet.

Men likevel hører vi i dag ordene fra Jesus til Peter og til oss: Jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Jesu sin bønn er ikke om Peters trofasthet står eller vakler. Nei dertil kjenner han oss altfor godt. Jesus ber om at troen til Simon Peter ikke må opphøre. Denne Jesu forbønn holder den skrøpelige troen oppe og i live, og gjør at Peter forblir i Jesu nærhet, at han retter sitt blikk på sin Herre og at han lar seg treffe av Jesu blikk

Noen tror at troen til Peter ble opprettholdt gjennom evnen til å gråte omvendelsens tårer. Men nei, dette er en misforståelse. For det handler ikke så mye om våre evner verken til å vende om, eller om våre evner til å handle. Vår tro skapes alene av Jesus. Han alene. Vi er tatt inn i hans bønn, inn i hans forbønn. Lukas bringer autoriteten til Jesus bønn inn i troens sentrum. Jesu forbønn er før, går forut for at vi søker og finner. Jesu forbønn markerer den sterkeste forskjell til vår vilje og våre evner. Kun under denne forutsetning kan vi si, og muligvis også erfarer at troen bærer oss, gjennom alle anfektelser og fristelser i livet. Tro er alltid en gave, tro er alltid tro av Guds Nåde. Dette gjelder for Simon Peter og det gjelder for oss. Jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Dette lar Lukas Jesus si: Jeg – for deg. I disse tre ordene er hele evangeliets fylde.

Det er ikke troen på menneskets egen evne til å yte eller evne til å organisere som gjør kirken sterk. Kirkens styrke ligger i løftet fra Jesus om at han ber for oss om Guds nåde. Troens gave gis alene av Gud i hans uforanderlige troskap, som møter sitt klimaks i den korsfestede Jesus. Jesu ord til Peter denne kvelden hvor han holder sin avskjedstale til sine disipler er: Jeg ba for deg, at din tro ikke måtte svikte. I vår anfektelse, i Kirkens svakhet, når vi svikter, der er Han, den lidende og dødende Kristus. Han som alltid er, han opprettholder sin Kirke, også når alt menneskeverk svikter. Det er kirken som er i sentrum for hans bønn, og kirken er frukten av korset og det livgivende åndedrett som kommer fra hans oppstandelse. Er vår menighet en slik frukt? Er den et bønnesvar? Ånder det av oppstandelse av menigheten? Her i midten omgitt av sviktende disipler da ser vi at det det komme an på, er om vi som menighet står i en ring rundt vår korsfestede og oppstandne Herre. Og i denne ring forblir troens ja, selve saken. Alt annet forblir en bisak.

Bruker vi menneskelige målestokk på Peter ville dommen være klar: Dette menneske kan vi ikke gi ansvar lengre. Den som svikter i en slik avgjørende situasjon, kan vi ikke bruke. Men Jesus er ikke slik. Han ble nettopp menneske for å vise at selv om vi svikter så kan vi brukes. I dypest forstand svikter vi alle, men Jesus tar sviket på seg selv og forvandler det. Det bruker han Peter for å vise oss. Det er viktig at Simon Peter opplever sviket på egen kropp, og i sitt eget liv. For han vil alltid ha med mennesker å gjøre som svikter. Jesu tiltale til Peter slutter derfor heller ikke med sviket, men med ordene: Styrk du dine brødre. Med disse ordene tar Jesus på ny Peter inn i tjeneste og gir ham et oppdrag. Fornekteren skal reise opp og trøste og stryke andre i deres svakhet. Kun den som i avgrunnen ser sin egne sårbarhet og fristelse er i stand til ikke å dømme og fordømme den andre. 

Den kristne kirke er fellesskapet av skrøpelige mennesker, som gjennom Kristi bønn er kalt tilbake og er bevart. Vår tro på Gud vår skaper, på Jesus Kristus vår frelser, på den Hellige Ånd vår kraftkilde er uttrykk for en spesiell kjærlighet. Den er samtidig åndelig og kroppslig. Vår kjærlighet til Gud er fordi han først elsket og skapte oss; vi elsker Gud fordi vi er hans elskede barn i all vår feilbarlighet; vi elsker den Hellig Ånd fordi Guds kraft gjennomtrenger oss og bygger oss opp på tross av vår egenhet. Betyr dette at svakhet oppheves til et prinsipp. Nei, det betyr at der hvor vi er svake, der er Guds Nåde mektig.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.

Amen