Luk 1,39–45 Maria og Elisabet

39 Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda
40 hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne.
41 Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd
42 og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv.
43 Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg?
44 For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd.
45 Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.» 

Hellige Far, hellige oss i sannheten, ditt Ord er Sannhet.

Midt i fastetiden kommer Maria Budskapsdag. Det er 9 måneder til jul, og vi møtes av tekster som handler om det som skjedde med Maria da hun ble gravid og fikk beskjed om at hun skulle bli mor til Jesus. I teksten som vi vanligvis tenker på den dagen, og som står rett foran dagens tekst, avsluttes engelens hilsen til Maria med «Og hør: Din slektning Elisabeth venter en sønn, hun også, på sine gamle dager. Hun som de sa ikke kunne få barn, er allerede i sjette måned. For ingenting er umulig for Gud»

Så møtes de. Den eldre kvinnen som kanskje hadde gitt opp tanken på at hun skulle bli mor, og denne unge kvinnen som kanskje ikke hadde begynt å tenke den tanken engang at hun skulle bli mor. Det står ikke noe direkte i tekstene om hvorfor Maria dro opp til Elisabeth. Men, for meg er det i alle fall nærliggende å tro at Maria trengte noen å snakke med. Noen som kunne forstå, i alle fall litt, noen som hadde levd med Gud i mange år, og som også hadde opplevd Guds forunderlige inngripen i sitt liv.

Og da kommer min første utfordring til oss, noe som overhodet ikke var påtenkt før jeg begynte å skrive på denne talen. Er vi der for hverandre når noen trenger noen å snakke med. Kanskje har du opplevd Guds inngripen på en måte de ikke greier å forstå, eller kanskje har du opplevd at Gud ikke griper inn slik de så gjerne hadde ønsket. Vi trenger hverandre. Og det er ikke bare Maria som trenger Elisabeth. Når Maria kommer til Elisabeth er Elisabeth i sjette måned, og ting begynner å bli tungt. I vers 56 leser vi at Maria ble der i 3 måneder, så hun ble der altså helt fram til fødselen og kunne være til hjelp for Elisabeth. Vi trenger hverandre, og jeg ser for meg alle de gode samtalene, gjensidige oppmuntringer og råd. Og alt dette hadde de med seg når Maria dro tilbake. Å være der for hverandre kan selvfølgelig kreve, men først og fremst gir det mer enn vi aner.

Hva mer kan vi si om dette møtet. Her møtes to kvinner som på hver sin måte får lov til å være brikker i Guds puslespill. Når Han har lagt sin plan så er den så forunderlig og annerledes enn hva vi kan tenke oss. Når en mektig Gud skal iverksette sine planer så forestiller vi oss fort at han bruker mektige mennesker, mennesker som alle andre ser opp til. Mennesker som har fått det til gjennom livet. Men, hvem er det Gud bruker?

Elisabeth, en gammel kvinne som gjennom hele sitt voksne liv har båret på smerten over å ikke få barn. En smerte som mange i dag kan kjenne seg igjen i, og en smerte som hun delte med mange andre kvinner som vi møter i det gamle testamentet. Vi leser om Sara som var barnløs til hun var 90 før hun fikk Isak, vi leste tidligere i dag om Hanna som i årevis hadde bedt til Gud om å bli mor, som det står i 1 Sam 1,10 «I sin hjertesorg ba hun til Herren og gråt» og som fikk bli mor til Samuel.

Det som kanskje var det høyeste ønsket for Elisabeth gjennom livet så det ut til at hun ikke skulle få oppleve. Men, hun fortsatte å holde seg nær til Gud. Vil leser ikke noe om hennes kamp og fortvilelse, det betyr ikke at det ikke var der. Men, vi leser om Sakarja (mannen til Elisabeth) og Elisabeth i v 6 «Begge var rettferdige for Gud, og levde uklanderlig etter alle Herrens bud og forskrifter» Kanskje ligger det en hemmelighet er «Begge». Dette var noe de var i sammen, de bar smerten sammen og de levde livet med Gud sammen. De holdt seg nær til Gud, og fikk kjenne styrken i at han holdt seg nær til dem. Også alle dager før de fikk det svaret de hadde lengtet etter, før de en dag fikk svar. Ett svar de kanskje hadde sluttet å håpe på, og en brikke i Guds plan.

Maria, en ung kvinne. Kanskje ikke en gang begynt å tenke på hva hun vil med livet. Hun var lovet bort til Josef, så hun så nok for seg et liv sammen med han og å etablere en familie med han. Men, hva hun så for seg ut over det det vet vi lite om. Det er i alle fall all grunn til å tro at hun ikke så for seg at det skulle komme en engel til henne og fortelle henne at hun skulle bli gravid på denne måten. 

Vi vet ikke så mye om Maria. Når vi synger «En fattig jomfru satt i lønn» så er det ikke fordi vi vet at det var slik det var, men ut fra hva vi ellers leser så er det grunn til å tenke at hun var en helt alminnelig jente i Nasaret. Hun skulle gifte seg med en tømrer, kanskje ikke veldig fattig, men heller ikke høyt på strå i samfunnet. De bodde i Nasaret, og som Natanael sier i Joh 1,46 «Kan det komme noe godt fra Nasaret». 

En helt alminnelig ung kvinne fra en helt alminnelig by blir mor til Jesus. Det vil si helt alminnelig var hun ikke, for jeg tror ikke at en helt alminnelig ung kvinne etter et møte med en engel som forteller at hun skal bli gravid svarer «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt». Noe hadde Maria fått før denne dagen, det er noe med hennes tillit til Gud som kanskje ikke bare skapes der og da, men som er et resultat av det hun har sett, lært og opplevd. Noe som gjør at hun svarer som hun gjør, og at en helt alminnelig ung jente blir en brikke i Guds plan.

Johannes. Han er, når dette møtet skjer, fortsatt ikke født, men like fullt er han tilstede i dette møtet. Dette møtet er så langt vi vet eneste gang Jesus og Johannes møtes før ca 30 år senere når Johannes døper Jesus. Vi leser at da Elisabeth hørte Marias hilsen sparket barnet (Johannes) i magen hennes. Vi kan tenke at hva kan vel et barn i sin mors mage oppfatte, men jeg tror det skjer noe her med Johannes som hjelper han til å være den brikken i Guds plan som han skal være. Noe som gjør at han som ung voksen går ut i ødemarken og frimodig forkynner, og rydder vei for Herrens komme
Alle disse tre er brikker i Guds plan, brikker som alle på ulikt vis er med og peker på han som er Guds plan – Jesus Kristus. Han er også tilstede i dette møtet, selv om det bare er kort tid siden han ble unnfanget. Men alle disse tre andre sier seg på ulikt vis villig til å være brikker i en plan, Guds plan, om at Jesus Kristus skulle bli født og senere dø på et kors for å bli vår frelser. Den planen som gjør at vi sitter her i dag.

Men, Guds plan stoppet ikke da Jesus stod opp. Han har også en plan, en vilje, en lengsel etter at flere mennesker skal få høre og tro det. I den planen er vi kalt til å være brikker. Vi, helt alminnelige mennesker, er kalt til å være brikker. Som i et puslespill, alle ulike og kanskje noen ganger vanskelig å se hva som er vår plass. Men, vi har vår plass «ein plass berre du no kan fylla». I det ligger det både en utfordring og en trøst, utfordring; ingen andre kan ta den plassen. Trøst; de andre plassene er det ikke du som skal fylle – du skal ikke gjøre alt.

Maria fikk være det vi kan si er en stor brikke i Guds plan. Hva var hennes gjerning? Det eneste hun gjorde var å si «La det skje med meg som du har sagt», hun var villig, resten var Guds under. Slik også når du og jeg skal få være brikker i Guds plan. Det handler ikke om hva vi gjør, men hva vi er villige til å la Gud gjøre i våre liv. Så kan vi tenke at noe så stort som det Maria og Elisabeth fikk oppleve, det får aldri jeg oppleve. Da synes jeg teksten som vi har lest fra Apg, hvor Lydia stiller huset sitt til disposisjon og på den måten får være en brikke i det Gud gjør kan være til oppmuntring. Og kanskje også fortellingen om gutten som kom med to fisker og fem brød, som syntes så uendelig lite til 5000 mennesker. Gud bruker det vi har, og som vi er villige til å la han bruke, og lar det bli til velsignelse til mange.

Derfor er min oppfordring til oss alle: Ikke tenk smått om det du får være, det du får bety for Gud og dine medmennesker. Du og jeg er ikke bare en brikke, du og jeg er en brikke i Guds plan. Ikke sammenlign deg med andre brikker, ingen brikker er like og ingen brikker er mer viktig enn andre. La oss heller hjelpe og oppmuntre hverandre til å være ulike brikker i Guds plan, til å være de brikkene Gud vil vi skal være. 

Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen - Trosbekjennelse