22 På reisen til Jerusalem dro Jesus fra by til by og fra landsby til landsby og underviste.
23 Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem:
24 «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det.
25 Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’
26 Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’
27 Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’
28 Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike mens dere selv blir kastet utenfor.
29 Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike.
30 Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»
Vi er i fastetiden som skal forberede oss på påskens budskap og evangelium. Teksten vi har foran oss kan synes kompromissløs og alvoret ligge tungt over teksten. Men likevel er den full av håp. Lukas binder sammen teksten med tre lignelser fra Jesus: Han bruker bildet om viktigheten av å gå gjennom den trange døren, han viser oss bilder fra den lukkede dør inn til det store festmåltid og avslutter med bildet at de første skal bli de siste. Fortellingen starter med en trang dør, men ender ut med hele bredden og at mennesker kommer fra alle himmelretninger.
Det er et pedagogisk mesterstykke som Jesus gjør i denne spenningsfylte fortellingen, som han bringer til oss i dag. Det er en tekst som stiller mange spørsmål. Vi kan prøve å forstå dem selv om det kan være vanskelig. Men om vi ikke kan forstå, så kan vi likevel ta stilling til dem. Teksten vi har foran oss er en sterk personlig tekst, som utfordre oss.
Og teksten starter rett på: Herre, er det få som blir frelst?” Dette spørsmålet kommer fra en mann i folkemengde. Det jeg hører i Jesus sitt svar er følgende: Om det er mange eller få som blir frelst, det er ikke deres problem, det er ikke ditt problem. Din utfordring er om du selv går gjennom den trange dør.
Spørsmålet fra denne mannen var ikke så personlig, som da den rike unge mannen stilte Jesus et tilsvarende spørsmål: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» (Luk. 18,18). I dagens tekst spør mannen mer allment, om det er få som blir frelst. Måten han spør viser at han tilsynelatende er trygg på at han selv tilhørte en gruppe, som ville bli frest. For å bli beroliget i denne overbevisning ville han spørre Jesus hvor stor denne gruppen ville være, mange eller få.
Jesus tar spørsmålet på alvor og utfordre den som stiller spørsmålet. Jesus sitt svar og tiltale er derfor også ofte mer direkte personlig enn den som spør er bekvem med. Hva spør du om: Hvor mange som blir frelst? Ser heller hvordan det er med deg selv. ”Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det.” Jesus vender spørsmålet om mange eller få til et personlig; kjemp! Kjemp for å komme inn!
Vi ser nå to ulike scener som glider forbi og i hverandre. Den smale inngang ved siden av byporten og den stengte dør inntil huset med bryllupsfesten. På den ene siden handler det om den som kommer for sent hjem. På den andre siden handler det om det å komme for sent til selve livet?
Etter solnedgang ble den store byporten til Jerusalem stengt. Gjennom en liten dør ved siden av kunne de som kom etter dette tidspunkt likevel komme inn i byen. Men kun enkeltvis. For ikke bare er døren trang, slik at vi må gå inn èn og èn, men når en banker på og det blir åpnet opp, må du vise din identitet som avgjør om du kommer inn.
Her gjelder det spørsmålet hvordan mennesker blir frelst og Jesus forklare ikke kun hvordan vi kommer inn i Hans rike, men oppfordre oss også til å gå veien til frelse. Jesus formaner oss i dag med alvor fordi han vil frelse oss. Det er viktig at vi tar imot hans oppfordring, slik at han kan fører oss inn i sitt rike. Vi skal kjempe for det å få en relasjon til Jesus, og å lære ham å kjenne som den han er. Det vil si som Guds sønn, som ble menneske og som døde og oppsto for å ta våre synder på seg.
Det Lukas forteller til de han skriver sitt evangelium til, er at det ikke er tilstrekkelig at mennesker på Jesus tid gikk sammen med ham, eller spiste og drakk sammen med ham. Jesus søker ikke først og fremst etter supporter grupper. For i Jesus er Guds rike blitt nærværende. Men Gudsriket er også noe som blir til, og det blir til når vi begir oss på vei og går på den veien som Jesus er. Det kun å ha et utvendig forhold til Jesus er ikke tilstrekkelig for å komme inn i Guds rike.
Hver enkelt har det i sin egen hånd. Han svare: «Jeg vet ikke hvor dere er fra.» Dette svaret åpenbarer den tragiske villfarelse som de har levd i. Derfor svarer de at de jo hadde en relasjon til Jesus, og derfor har en rett til å komme inn i hans rike. Men deres egne ord avslører at deres relasjon til Jesus kun var rent overfladisk. De hadde kun spist og drukket sammen med ham. De hadde ikke lært ham å kjenne som den han er, og de hadde ikke tatt imot hans Nåde og tilgivelsen av deres synder.
Fra Jesaja hører vi formaningen: ”Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær.” Prøver vi da enda engang å forstå hva det vil si å komme for sent. Å komme for sent betyr: Det var noe annet som var viktigere enn å være i relasjonen til Jesus. Jeg har ulike unnskyldninger, som jeg forsøker å rettferdiggjøre meg med.
Hos Jesaja 1, 10-17 sies det tydeligere: Selv de som deltar i en gudstjeneste, som vitner gjennom en relasjonstjeneste til Gud får hører: «Når dere løfter hendene, lukker jeg øynene for dere. Hvor mye dere enn ber, hører jeg ikke».
Nå kommer vi imidlertid til den pedagogiske genistreken i fortellingen, for Jesus sette opp et speil foran oss. I det speil som holdes oppe foran oss, viser han ved siden av avvisningen også et annet bilde. Der sitter det glade mennesker ved hans bord. Bildet med det store festmåltidet har Jesus overtatt fra den profetiske tradisjonen som det heter hos Jesaja i kap. 25,6-7: «På dette fjellet skal Herren over hærskarene gjøre i stand for alle folk et festmåltid med fete retter, et festmåltid med gammel vin, med fete, margfulle retter og gammel, klaret vin. På dette fjellet skal han sluke sløret som tilslører alle folk, dekket som tildekker alle folkeslag.» Gjestelisten i den himmelske festsalen omfatter patriarkene, profetene og hedningkristne fra alle himmelretninger. Manger er der. Helt forskjellige og fra ulike tidsepoker. Stamfedrene skimtes, modige mennesker med vanskelige personligheter, også de uutholdelige og provokative profeter synes. Alle de som tidligere eller senere i livet involvere seg med og for mine medmennesker og som tjener min neste, og dermed gjør Guds vilje, ser vi i speilet.
Jesus viser meg før det blir for sent. Jeg ser hvordan andre strømmer inn av andre dører, som jeg ikke har tilgang til fra nord, fra øst, fra syd og fra vest. Jeg ser at bordene blir fylt opp og blir stadig lengre og nye stoler og bordet settes på plass. Og mens jeg ser dette begynner jeg å ane hvorfor Gud la meg se dette. Han vil vise meg at han har sørget for alle disse mennesker, som kommer inn, og han vil vise meg at det på dørstolpen til den trange dør er tegnet et kors med underskriften: Jeg er døren. Den som går gjennom meg, skal bli frelst.
Og se, de siste skal bli de første, og de første skal bli de siste. Vi skal ikke bero på oss selv og hva vi mener å skape i egen kraft. Men vi skal be til Gud at han hjelper oss gjennom den trange dør. Vi skal ta imot Jesu Nåde og leve våre liv etter hans vilje. Det er veien inn til hans evige rike.
Lignelsen om den fortapte sønn viser noe av dette. Han ville etter å ha tapt livet gjøre en endring på livet sitt. Hans Far hadde ikke lukket døren mellom dem, men holdt den åpen for sønnens omvendelse. Gud kan gjøre mye ut av våre liv, om vi har den rette innstillingen og innstiller oss på å gå til min Far, som den fortapte sønnen besluttet seg for å gjøre. Faren mottok ham med åpne arme. Hvor står jeg egentlig i dette. Står jeg foran døren eller er jeg gått gjennom den.
La oss også hører de ord som Jesus et annet sted sier til oss i Joh. 10,9 «Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite.» Jesus er porten som vi skal gå gjennom. Vi skal anerkjenne ham som Guds sønn og vår Herre. Vi skal ta imot evangeliet at han døde og sto opp for våre synder. På grunn av Guds nåde skal vi leve våre liv Gud til ære og vår neste til gavn. Det er dette det betyr at gå igjennom den snevre port. Derfor sier Jesus også at porten er trang, nettopp fordi det her ikke er noe rom for at frelse er noe som vi kan oppnår i egen kraft og som vårt eget verk.
Frelsen er ved korset og forsoningen. Går vi inn denne døren går vi inn til livet med Kristus. Takket være hans soning av vår synd, kan vi la oss forsone med Gud gjennom tilgivelsens mulighet. Ved korset er det store skillet. I døråpningen får vi legge av det som tynger. La oss gå inn i nådens rom og leve der.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.
