36 Så kom Jesus sammen med disiplene til et sted som heter Getsemane, og han sa til dem: «Sett dere her mens jeg går dit bort og ber.»
37 Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru.
38 Da sa han til dem: «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!»
39 Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.»
40 Da han kom tilbake til disiplene og fant dem sovende, sa han til Peter: «Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time?
41 Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.»
42 Igjen, for andre gang, gikk han bort og ba: «Min Far! Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje.»
43 Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn.
44 Nå forlot han dem og gikk på ny bort og ba den samme bønnen for tredje gang.
45 Så kom han tilbake til disiplene og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er stunden kommet da Menneskesønnen skal overgis i synderhender.
Hellige Far, hellige oss i sannheten, ditt Ord er Sannhet.
Det finnes mange måter å lese Guds ord på. En av dem er å prøve å være tilstede i teksten, hva ser vi, hva hører vi, hva føler vi, hva tenker vi. Når vi leser tekster på den måten kan vi også gjøre det ut fra perspektivet til de ulike personene i historien som vi leser. Dette er en tekst som godt egner seg til å lese på den måten. Så jeg vil oppfordre deg til å gjøre det, gjerne senere i dag. Og er du sammen med noen, så del hva dere opplever (her er ikke rett og galt, men gode muligheter for å få ulike perspektiv). I denne teksten er det mulig å ta tre ulike perspektiv. Fortelleren; han som har skrevet dette og som står litt på utsiden og observerer de 4 andre, en av disiplene, eller Jesus. Ikke sikkert du skal ta alle, er dere flere kan dere ta ulike, men begynn med en og se hva du opplever. Du kommer helt sikker til å oppleve andre sider ved denne teksten enn det jeg trekker fram.
Tiden går fort. For to uker siden var vi sammen med de samme tre disiplene Peter, Jakob og Johannes, de to siste blir ofte, og også i vår tekst, kalt Sebedeussønnene. Da var vi sammen med dem oppe på fjellet, og de fikk se Jesu herlighet. Husker vi godt etter, så var det Moses og Elia snakket om det som skulle skje i Jerusalem, så også dette pekte fram mot der vi er i dagens tekst. Forrige søndag hørte vi Jesus si: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse.» Og nå er vi plutselig her. Vi er ennå ikke kommet til Påske, men teksten vi leser er hentet fra den lange natten mellom Skjærtorsdag og Langfredag. Jesus har feiret påskemåltidet sammen med disiplene, Judas har forlatt de andre disiplene, og det er mørkt. Her er det ingen lange lyse kvelder, eller midnattsol, det er mørkt. Ikke sånn mørke som er spennende og fint, det er mørkt.
Det er mørkt og sammen med Jesus møter vi Peter, Jakob og Johannes. De tre samme som vi for to uker siden hørte var med Jesus og fikk se hans herlighet, de fikk høre «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!». Nå ble de invitert til å være sammen med Jesus i hans tøffeste timer. Våke og be sammen med han som de har vandret sammen med i tre år. Og så sovner de, ikke bare en gang, men hver gang Jesus ber dem våke så sovner de. Det er de samme disiplene som i verset før vår tekst slutter seg til Peter når han sier «Om jeg så må dø med deg, vil jeg ikke fornekte deg». Det er lett for oss å tenke, som Bjørn Eidsvåg skriver i en av sine sanger: «Og eg har tenkt, det sko `kje eg har gjort. Eg sko ha kjempa saman med deg. Holdt rundt deg og tørka svetten bort – gjort ka eg kunne for å gle deg». Men, som vi synger senere i den sangen «Men, eg vet at eg og svikte». Det som skjedde med disiplene denne kvelden, skjer også med oss, på et eller annet vis. Vi svikter, som Jesus selv sier i denne teksten «Ånden er villig, men kjøttet er svakt». Selv om vi så gjerne vil gjøre det som er rett, så svikter vi. Men på samme måte som disiplene ble reist opp og fikk vandre videre sammen med Jesus etter sitt svik, kan vi også få gjøre det – igjen og igjen. (Det kalles nåde)
Det slo meg da jeg leste denne teksten noe som jeg hadde lest en plass «Søvn er en undervurdert åndelig øvelse». Det virker kanskje litt feil inn i denne sammenhengen, men for meg er det en påminnelse om å hvile når vi kan slik at vi er våkne når vi trenger det. For om vi er fysisk og mentalt slitne vil også det påvirke vår evne til å være «åndelig» våkne. Her var disiplene slitne og trøtte etter en lang dag, og det gjorde at de sovnet og ikke kunne være med i bønn sammen med Jesus. Vi kan ikke skille kroppen fra det «åndelige», og dersom vi ikke sørger for å være våkne og uthvilt fysisk kan det også bli vanskelig å være våken «åndelig»
En annen ting som jeg la merke til. Og dette er i kategorien at jeg tenker kan det være noe her, men jeg er slett ikke sikker. Likevel vil jeg trekke det fram. Da jeg gikk tilbake til teksten der de samme tre disiplene var sammen med Jesus og så hans herlighet, hva skjedde der? «Peter og de andre hadde falt i dyp søvn». Det slo meg; i begge disse situasjonene sammen med Jesus, situasjoner hvor vi får oppleve to ytterligheter i hvem Jesus er, sovnet de. Var det rett og slett for mye for disiplene, slik at de rett og slett fikk lov til å sove. Det var for mye for dem å se Jesu herlighet, det var for mye for dem å oppleve Jesu kamp. Det som taler mot en slik forståelse er åpenbart at Jesus ber dem våke og be, og også anklager dem når de har sovnet. Men, likevel, kan det være noe Gud sparer oss for her og nå, fordi vi ikke er i stand til å være i det? Jeg lar spørsmålet henge.
Om vi kan se likhetstrekk hos disiplene som var sammen med Jesus ved disse to anledningene, dagens tekst og da hans herlighet ble åpenbart, så er det vanskelig å se likhetstrekk hos Jesus. For to uker siden fikk vi se hans herlighet, og nå ligger han her alene i en natt og kjemper det som var hans tøffeste kamp. I en av parallelltekstene, Luk 22,44 står det at han kom i dødsangst og svetten falt som bloddråper.
I Fil 2, 6 – 8 leser vi «Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg en tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han stod fram som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset». Det er vel det vi møter også i dagens tekst, i dag ser vi hans vilje til å være lydig og hvor langt hans lydighet strekker seg.
Jesus, helt og fullt Gud og samtidig helt og fullt menneske. For to uker siden så vi den gudommelige siden av han, i dag møter vi mennesket Jesus. Samme person, men vi ser ulike sider av han. Gjennom at vi møter mennesket Jesus ser vi også noe av det å være menneske, noe vi kan kjenne oss igjen i, og vi ser at Jesus vet hva det vil si å være menneske.
«For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd.» (Hebr 4,15). Som vi også leser i teksten fra Filipperbrevet, vi har ikke en Gud som er langt borte og holder på med sitt. Han ble menneske, som oss, det er også grunnlaget for at han kan frelse oss, men også for at han i alle våre situasjoner kan si «Jeg, vet hvordan du har det». Uansett hvilken situasjon du er i. For han er det ikke bare et munnhell for å prøve å trøste, men han vet hvordan du har det.
Jesus skal ta et helt avgjørende valg, både for seg og for oss. Skal han gå inn i lidelse og død, eller skal han gå utenom. Skal han underordne seg Guds vilje eller skal han ikke. Hva gjør mennesket Jesus da? Han trekker seg bort fra mengden, og tar med seg tre av sine nærmeste for at de skal være med han i bønn. Som menneske trenger han noen sammen med seg, noen som er med og ber sammen med han. Når Jesus skal be denne natten er det ikke lange bønner og gode formuleringer som teller. Han vender tilbake til den bønnen som han selv en gang lærte disiplene. «Vår Far» lærte han oss, men nå ber han «Min Far». Den samme bønnen, til en Gud som er nær, men her er han ikke bare «Vår Far», her er han «Min Far». Det blir ikke nærmere.
«La din vilje skje», Jesus formulerer det på ulikt vis, men det er den samme bønnen. Ikke en generell bønn som omfatter alle situasjoner og som kan bli så generell at vi ikke vet når det gjelder, men en bønn om at Guds vilje må skje i akkurat dette. I akkurat det som ligger foran han nå, selv om det måtte koste. Mennesket Jesus ber om, at dersom det er mulig, la dette gå meg forbi. Det er som vi kan kjenne smerten i denne bønnen, og samtidig kjærligheten til oss når han sier «men bare som du vil»
Og gjennom dette trekkes vi også tilbake til en annen hendelse, i en annen hage, på Bibelens første sider. Adam og Eva stod også foran det samme valget, og gjøre Guds vilje eller å følge sin egen vilje. De valgte å følge sin egen vilje som så mer forlokkende ut, og det som var Guds vilje – at vi skulle leve i fellesskap med han – ble satt til side. Men, Guds vilje endret seg ikke. Hans vilje var og er fortsatt å leve i fellesskap med oss, selv om hans egen sønn måtte dø på et kors for at det skulle kunne skje. Det er denne viljen Jesus underordner seg denne natten. Viljen til for egen del å unngå lidelse, bøyer seg for Guds vilje som er at Jesus lider og dør for alle våre synder. Rom 5,19 «Slik det ene menneskets ulydighet gjorde de mange til syndere, skal nå den enes lydighet gjøre de mange rettferdige». Jesu lydighet blir til vår rettferdighet.
Det er ikke lett å overføre det Jesus opplevde til våre liv. For han stod i en kamp som ingen av oss kommer til å stå i. Han viser oss likevel noe om å bøye seg for Guds vilje, om å ha mennesker sammen med seg når man står i vanskelige situasjoner, og hvordan bønn først og fremst handler om å dele med Gud det som ligger oss på hjertet og hvordan vi kan bruke bønnen han har lært oss.
Det Jesus gjorde kan vi ikke fullt ut forstå, men vi kan likevel få ta imot. Vi kan åpne våre ører og hjerter og ta imot at hans lydighet gjør oss rettferdige for Gud. Forstå det, den som kan.
Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen - Trosbekjennelse
