Luk 18,31–34 Se vi går opp til Jerusalem

31 Han tok de tolv til side og sa til dem: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse.
32 Han skal overgis til hedningene og bli hånt og mishandlet og spyttet på,
33 og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han stå opp.»
34 Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa.

I dag på overgangen mellom åpenbaringstiden og fastetiden møtes vi av en prekentekst som ta opp samme tema som siste søndag, hvor vi var på forklarelsens berg, og hørte at Jesus samtaler med Moses og Elia om oppdraget han skal fullføre. Dette peker mot at Jesus er oppfyllelsen av profetiene om Den utvalgte som skal komme. I dag samler Jesus sine disipler om nettopp dette, og vil forberede dem på det som skal skje: «Se, vi går opp til Jerusalem.» Jesus skulle gå mot lidelse, død og oppstandelse. Men disiplene skjønte ikke noe av dette, selv om Jesus opptil flere ganger forberedte dem. 
Hvordan kunne disiplene gå sammen med Jesus i tre år uten å se hva oppdraget hans gikk ut på? De kjente Det gamle testamentet. Loven, profetene og Skriftene, alt sammen vitnet om hvem Jesus var, og om Guds frelsesplan. Når Jesus bruker tittelen Menneskesønnen om seg selv så henviser han til profeten Daniels bok. Der står det: «Se, med himmelens skyer kom det en som var lik en menneskesønn. Han nærmet seg den gamle av dager og ble ført fram for ham. Han fikk herredømme, ære og rike; folk og stammer med ulike språk, alle folkeslag skal tjene ham. Hans velde er et evig velde, det skal ikke forgå; hans rike går aldri til grunne.» Dan 7,13-14. Og fra et annet sted i Jesaja 53, 11 kan vi lese: «Etter sin nød skal han se [lys], han skal mettes ved sin innsikt. Min rettferdige tjener skal gjøre de mange rettferdige, han har båret deres skyld. 12 Derfor gir jeg ham del med de mange, med de mektige deler han bytte, fordi han tømte ut sitt liv til døden og ble regnet blant lovbrytere. Han tok på seg de manges synd og ble rammet i stedet for lovbrytere.»
Lidelse, kors og oppstandelse. Tre gange kunngjør Jesus sin oppgave for disiplene, men aldri så tydelig som her i vår prekentekst fra Lukas. De hører ordene, men begriper dem ikke, meningen forblir skjult for disiplene. De begriper ikke hvorfor Jesus absolutt måtte reise til Jerusalem, når lidelse og død ventet ham der. Hvorfor ville Jesus gjøre denne reise når han viste at hans fiender lurede på ham her?
Ja, disiplene til Jesus forstår ingen ting. Hvordan kan det skje? Mennesker i datidens Israel ventet faktisk på Messias, men de ventet på en annen messias enn den de så i Jesus. For istedenfor å bruke sine krefter på å samle de religiøse ledere i Jerusalem og få det politiske råd på sin side, så brukte Jesus det meste av sin tid og sitt arbeid i baklandet av Israel sammen med de som var på utsiden og ekskludert fra samfunnet. Når Jesus her taler om sin død og oppstandelse så snakker han i grunnen om noe som var fremmed for Messias forventningene til jødene. Det passet ikke til det håp de hadde. Nederlag, det å mislykkes og det å lide passet ikke inn i dette håp.
«Se, vi går opp til Jerusalem.» Hvordan kunne det stemme at han som var gitt herredømme, ære og rike, et velde som aldri skulle forgå, skulle gjøre dette? Hvordan kunne det forenes med at Jesus skulle overgis til hedningene og bli hånet og mishandlet og spyttet på, og de skulle piske ham og slå ham i hjel? Det ene handler om opphøyelse, det andre om fornedrelse. Disiplene skjønte ingen ting. Deres øyne var lukket for det som skulle skje med Jesus.
Disiplene så Jesus med sine øyne, men de så ikke hva Jesu oppdrag gikk ut på. De så ikke hva skriftene i Det gamle testamentet sa om Jesus. De forstod ikke hva Jesus selv sa. Så handler det denne søndagen om å være seende og ikke om det å være blinde. Men dette er ikke så enkelt. For vår forforståelse og våre fordommer, det vi har med oss av tanker, holdninger og erfaringer i møte med livet og virkeligheten, de er avgjørende for hva vi faktisk får øye på og hvordan vi forstår det vi ser. Vi ser i stor grad det vi forventer å se. Det sies at 90 % av det vi ser ligger bak ikke foran øynene. 
Hva gjør vi med det vi ikke forstår? Hva skal vi gjøre når vi ikke forstår Guds ord og tiltale? Jesus kunngjøring av sin lidelse sjokkere disiplene, fordi det var ubegripelig og anstøtelig at Guds frelser og fredskongen skulle gå en slik smertelig død i møte. Og det var ikke just et uvesentlig punkt i den kristne tro de hadde vanskelig for å få med seg. Nei, det er selve evangeliet som går dem hus forbi. Kun på fundamentet av syndstilgivelsen kan det evige fredsrike bli etablert. Disiplene fikk ikke med seg at Jesus sin kunngjøring egentlig var en seiers melding: Menneskesønnen skal stå opp på den tredje dag. Det er livets tegn for det betyr at all lidelse inkludert døden er overvunnet. Om oppstandelsen sier Paulus i romerbrevet 6,3ff: «Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? 4 Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden…. 6 Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham, for at den kroppen som er underlagt synden, skulle tilintetgjøres og vi ikke lenger skulle være slaver under synden.»
Jesus er på grunn av lidelsen, kors og oppstandelsen Messias. Dette er det egentlige Messias tegnet ved Jesus. I lidelse, kors og oppstandelsen fullendes forløsningen. I våre hjerter fullendes den kopernikanske vendingen. Det er ikke solen som kretser rundt jorden, det er ikke Gud og verdenen som kretser om meg. Det er jorden som kretser om solen og jeg begynner å kretse om Gud og mine medmennesker. 
Det er her interessant at fortellingen om den blinde Bartimeus følger rett etter dagens preken tekst. Dette setter disiplenes blindhet i perspektiv. Han kunne ikke se med sine øyne, men han visste i sitt indre at Jesus var kommet som oppfyllelsen av det profetene i gammel tid hadde sagt skulle skje. «Du Davids sønn, miskunn deg over meg,» - en bekjennelse av tro. Jesus stanset og sa: «Din tro har frelst deg.» Hvem fulgte med Jesus til Jerusalem. Det gjorde denne binde mannen som vi leser om. Han så og han følger Jesus. Hans tro har frelst ham. Det Bartimeus erfarte var at kraften fra Jesus skapte liv, der hvor de andre valgte døden. Deri består hans tro. 
Jesus kan åpne blinde øyne. Kyrie eleison er en bønn om hjelp, en bønn om at Herren må vise mildhet og godhet mot deg, at han må miskunne seg over deg. Vi roper vårt Kyrie eleison hver søndag. Du kan legge hele deg og hele ditt liv i denne bønnen. Disiplene så ikke evangeliet. De var blinde for at Jesus gjennom sin lidelse og soningsdød skulle åpne en jublende fremtid for alt Guds folk i Guds rike. Også blant disipler i dag er mange blinde for å se Guds herligheten i Jesu død på korset. Kanskje noen og enhver skulle be Jesus åpne sine øyne slik at en ser evangeliet. Kanskje vil vi da nå lengre ut med å se blinde mennesker langs veien vi går som roper om hjelp til å få øye på Jesus.
Gjør meg seende. Hva ville en Bartimeus svare Jesus i dag? La din oppstandelseskraft fra pasjonen bli virksom i vår tid og bli en motkraft til den massive lidelse vi ser i vår verden. Den troen Bartimeus viser taler et annet språk. Vi kommer til tro når vi kan sette ord på vår tro. Men det forutsetter at jeg billedlig talt bor i min tro, at jeg tilegner meg troen. Følelser, forstillinger, fortellinger og bilder blir her viktige for å formulere troen. I disse bilder og fortellinger lever troen. Når jeg vet hvorfor jeg deler et vitnesbyrd så har jeg tilegnet meg min tro. 
Pasjonstiden som vi går inn i nå handler om det som er kjernen for vår tro. For den handler om å virkeliggjøre troen og dette handler om å gjøre de første skritt og å gå på troens vei. La oss derfor snakke om tro og erfaringer. Troen åpner opp for undringen for noe større enn oss selv. Som troende og som menighet er vi kalt til å tro, å håpe og å kjempe midt i alt som er. Ingen av oss har sett Gud, men Jesus har vist oss hvem Gud er og hva Gud gjør. Det er en kamp mellom godt og ondt, i oss og rundt oss, og vi kan ikke klarer den alene. Vi trenger redning og frelse og vi har fått det.
Vi forvalter en fortelling, som Gud har gående med den verden han skapte og som han elsker, der mørket og dødskreftene aldri har det siste ordet. Gud elsker alt som lever. Derfor må vi i ord og handling vise at vi forsvarer menneskeverdet og livet i vår verden.
Vi bekjenner en korsfestet Gud, som har vært på de mørkeste steder: Vi er aldri alene
Vi bekjenner en korsfestet Gud: Vi må aldri slutte å bry oss om verdens korsfestede
Vi bekjenner en oppstanden Gud som er sterkere enn ondskapen og dødskreftene – midt i alt som er. 
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.