1 Etter dette kom en av jødenes høytider, og Jesus dro opp til Jerusalem.
2 Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger.
3 Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre. *De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse,
4 for en engel fra Herren steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde.
5 Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år.
6 Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: «Vil du bli frisk?»
7 Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg.»
8 Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!»
9 Straks ble mannen frisk, og han tok båren sin og gikk.
Men det var sabbat denne dagen,
10 og jødene sa til ham som var blitt helbredet: «Det er sabbat, du har ikke lov til å bære båren.»
11 Han svarte: «Han som gjorde meg frisk, sa: ‘Ta båren din og gå!’»
12 «Hvem er det mennesket som sa at du skulle ta den og gå?» spurte de.
13 Han som var blitt frisk, visste ikke hvem det var, for Jesus hadde trukket seg unna; det var så mye folk der.
14 Senere fant Jesus mannen på tempelplassen og sa til ham: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.»
15 Mannen gikk da og fortalte jødene at det var Jesus som hadde gjort ham frisk.
Hellige Far, hellige oss i sannheten, ditt Ord er Sannhet.
Vi har lest både prekenteksten, og de to lesetekstene som er satt opp for denne dagen. I dag vil jeg også at vi har med oss det som er satt opp som fortellertekst for denne søndagen. Vi skal ikke lese hele teksten, det må du gjerne gjøre når du kommer hjem eller om du leser denne talen hjemme. Fortellerteksten finner vi hos evangelisten Markus 2, 1 – 12. Det handler også om en mann som var syk, han var lam, og vennene hans bar han til Jesus for at han skulle bli helbredet. Han fikk samme beskjed som mannen i vår tekst «Ta båren din og gå». For meg er den teksten med og belyser ytterligere ett perspektiv som jeg tenker er både viktig og utfordrende å ha med seg.
Så vil jeg minne oss alle om en ting. Når vi utfordres av tekster slik som dagens, og utfordringen vil innebære handling og endring i våre liv. Da er det er ikke denne handlingen eller endringen i livet som frelser oss, det er ikke den som leder oss inn til fellesskap med Jesus. Frelst kan vi bare bli gjennom å ta imot det Jesus har gjort for oss da han døde på korset. Men samtidig så vil det at vi lever i fellesskap med han, blir bedre kjent med hans vilje for våre liv gjennom hans ord også gjøre at vi ser de tingene i våre liv som vi trenger å endre for å leve våre liv mer slik han vil. Ikke for å bli frelst, men fordi vi er det.
Hva sier tekstene om Jesus, og hvilken betydning har de for oss i dag?
Jesus har makt. Kanskje ikke det første som slår oss når vi leser prekenteksten, for om han har makt så utøver han den ikke slik vi ofte tenker at makt utøves. For han er jo ikke en som hersker over andre, bruker fysisk makt for å få viljen sin og til egen vinning. «Meg er gitt all makt i himmel og på jord», Matt 28,18. Hva han bruker sin makt til finner vi både godt og presist beskrevet i det vi hørte lest fra Salme 103, fra v 3 «Han tilgir all din skyld og leger alle dine sykdommer. Han frir ditt liv fra graven og kroner deg med barmhjertighet og kjærlighet. Han metter ditt liv med det gode, du blir ung igjen som ørnen. Herren skaper rettferd, han lar alle undertrykte få sin rett».
Hvis jeg skal prøve å oppsummere med noen få ord. Han bruker sin makt til å reise mennesker opp, han reiser opp fra synd, sykdom, undertrykkelse, eller hva det nå enn er som holder oss nede. Han bruker sin makt, sin allmakt, til å tjene oss. Som vi leser i Fil 2, 6 – 7 «Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget tok på seg en slaveskikkelse og ble mennesker lik». I alt han gjør samspiller hans allmakt med hans uendelige kjærlighet til hver enkelt av oss. Derfor er det slik i dagens tekst at ikke bare kan vi se at Jesus vil helbrede, men han også oppsøker den syke mannen for å helbrede.
I det han oppsøker den syke mannen kan vi også bli oppmerksom på en annen side ved Jesus. Han ser oss, og vet om vår situasjon «Jesus så ham ligge der og visste han hadde vært syk lenge». Det var nok mange som hadde lagt merke til den syke mannen, men Jesus så han og kjente hans situasjon. For Jesus var ikke denne mannen bare en i mengden. Som vi synger i en sang; «Jesus tek seg av den eine, som om ingen andre var». Det gjaldt i møte med denne mannen, og det gjelder i dag. Vi som var på Bønn for Bodø forrige helg hørte det talt om akkurat dette. Han som vi kan be til er en Gud som ser, en som kjenner oss og vår situasjon. Og samtidig ønsker han over alt at vi skal fortelle han hva som ligger oss på hjertet, hver enkelt av oss. Ikke fordi han ikke vet, men fordi det gjør noe med relasjonen mellom oss og når vi deler det som ligger oss på hjertet med han.
Møtet mellom Jesus og den syke mannen skjer ved en dam som heter Betesda. Noen ganger ser vi navn på steder og personer i Bibelen uten å tenke så mye over hva de egentlig betyr. Jeg skal fort innrømme at jeg er en av dem. Men, i forberedelsene til dagens tale så jeg i en fotnote hva Betesda betyr, det betyr «Barmhjertighetens hus». Denne dagen opplevde den syke mannen at navnet fikk betydning på en god måte, denne dagen var dette virkelig «barm¬hjertighetens hus». Men, det slo meg når jeg leste teksten; hva med alle de andre dagene? Hvor mye barmhjertighet opplevde han da?
Det står at han hadde vært syk i 38 år, men vi vet ikke hvor lenge han hadde vært ved denne dammen. Uansett, det var ikke første dagen han var der. Vi hører smerten i svaret hans «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram går alltid en annen uti før meg». Det var ikke slik at det ikke var noen andre som var i nærheten, men han hadde ingen. Det var ingen som stanset opp, hjalp han ut i vannet, hjalp han til det som kunne bli til helbredelse for han. Jeg vet ikke hvem de er alle de som gikk forbi. Det kan gjerne ha vært både prester og levitter, skriftlærde og fariseere. Alle de som tilsynelatende hadde livet med Gud i orden, men som manglet Guds kjærlighet til mennesker når de selv ikke kunne tjene på det. Og Jesus bruker sterke ord om dem ; «Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere ligner hvitkalkede graver. Utvendig er de vakre å se på, men innvendig er de fulle av dødningebein og all slags urenhet.» (Matt 23,27). Like viktig for oss i dag som å peke på hvem disse var, er å stille oss spørsmålet; kunne det vært meg? Opplever mennesker som kommer til kirken her, eller møter oss, at de kommer til et «barmhjertighetens hus»? Kan det være jeg som går forbi noen som roper «Herre, jeg har ingen».
En som hadde noen var den lamme mannen i fortellingen som vi leser i Markus kap 2. De var fire menn som bar han til Jesus. De hadde egentlig rikelig med anledninger til å gi opp. For det første gjorde sikkert det at de tok han med at det tok lenger tid for dem å komme fram, og at de derfor ikke fikk så god plass til å se og høre hva Jesus sa. For det andre var det så fullt da de kom fram at det ikke var mulig for dem å komme inn. Det hadde vært lett å snu, beklager venn – det gikk ikke i dag. Men, de ga ikke opp, det var for viktig for dem å få bringe sin venn til Jesus. Mens jeg i det som er dagens prekentekst fort ser for meg en rekke fromme menn som går forbi den syke mannen, så ser jeg er for meg en leder blant vennene. En mann med store tatoveringer, kanskje ringer både i nese og ører, en røff type, en handlingens mann som kanskje ikke alltid passer inn i et A4 format på hvordan livet skal leves. Men, en ting har han. Han har et brennende ønske om at denne vennen hans skal få møte Jesus, koste hva det koste vil. Derfor tar han, sammen med de tre andre, med seg vennen sin opp på taket, river opp taket, og heiser båren ned. Uten tanke på hva det måtte koste av tid, anstrengelser, penger (de måtte kanskje reparere taket) og anseelse – hva vil de andre tenke. Koste hva det koste vil, jeg kan ikke la være å bringe denne vennen min til Jesus. Ja, selv om det grunn til å tro at det var en venn de bar på båren så vet vi egentlig ikke det. Det kan ha vært en de så på sin vei for å høre på Jesus. Uansett så tenker jeg; Herre, gi meg et slikt hjerte for å bringe mennesker til deg. Gi meg en slik kjærlighet at jeg er villig til å ofre både penger, tid og anseelse for å bringe mennesker til deg. Dette er jo den store utfordringen til oss i dag, er vi villige til å strekke oss for å bringe andre mennesker til Jesus?
Vi kan ikke helbrede slik som Gud kan, men vi kan likevel få lov til å være med å bringe helbredelse inn i andre menneskers liv. Jeg tenker at for den lamme mannen var det en form for helbredelse bare det at noen var villig til å bruke tid og krefter på å bringe han til Jesus. Han var faktisk så viktig for noen at de ville gjøre det, et lite glimt av hvor verdifull han er. At han kunne kjenne «Takk, for at jeg har noen» i stedet for «Herre, jeg har ingen». Slik kan vi også være med å gi glimt av himmel inn i andre menneskers liv, gi tid til de som ingen andre tar seg tid til, et smil til de som ingen andre smiler til, se de som ingen andre ser. At mennesker vi møter kan få et glimt av himmel, ikke bare som noe de kan se på avstand, men noe som gjelder dem i deres liv der de er nå
Dette er ikke et kall som bare gjelder noen. Det gjelder oss alle, men på ulik måte. Gud har skapt oss med ulike gaver, ulike gaver som vi kan bruke i ulike situasjoner i møte med ulike mennesker. Jeg må gjøre det ut fra hva Gud leder meg til, og du ut fra hva Gud kaller deg til. Vi skal ikke sammenligne oss med hverandre, den ene måten er ikke bedre enn den andre. Men, vi skal være her for å hjelpe og oppmuntre hverandre til å leve hverdagsliv som bringer helbredelse inn i andre menneskers liv, og hvor vi gjennom det først og fremst kan peke på Jesus. Jeg kan ikke fortelle deg hvordan du kan, eller skal gjøre det. Jeg tror faktisk heller ikke at vi, hver og en av oss skal bruke så mye tid på å planlegge hvordan vi skal gjøre det. Vi snakker av og til om å gå inn i ferdiglagte gjerninger. Det kan være litt fremmed språk, men det handler om at Gud vil sende mennesker i vår vei, mennesker som vi kan bety en forskjell for – la de få oppleve helbredelse. Mennesker som vi kan få være med og lede til Jesus. Rett og slett være åpne for hva jeg kan få bety for de menneskene jeg møter.
Hva kan det bety i mitt liv. Kanskje først og fremst ha mer tid til de menneskene omkring meg som trenger meg, som trenger at jeg har tid til en prat. Kanskje hjelpe en nabo med handling. Det kan også være at jeg skal være mer frimodig til å tilby meg å be for andre. Ikke fordi jeg er spesielt flink til å be, hvem er vel det, men fordi det å be for andre er noe av det mest fantastiske jeg kan gjøre. I teksten vi leste fra Jakobs brev ble det oppmuntret til å gå til menighetens eldste for å be om forbønn når dere er syke. Gjør gjerne det. Men, vi må ikke være alvorlig syke for å søke forbønn, de menneskene vi møter må ikke ha det spesielt vanskelig før det kan være godt å få et håndslag i hverdagen. Ikke stress med om du tenker du ikke finner de rette ordene, det er ikke det som teller. De du møter ser hjertelaget ditt lenge før de tenker på hvordan du formulerer deg.
La oss alle i uken som kommer be denne bønnen når vi våkner: «Herre, hjelp meg å se hva jeg kan bety for de menneskene som jeg møter i dag». La Gud lede deg, vær litt modig og vær trygg på at Gud går med deg. Så tror jeg vi alle får oppleve at «det er spennende å be, la din vilje skje»
Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen
Trosbekjennelse
