42 Likevel var det mange som trodde på ham, også av rådsherrene. Men på grunn av fariseerne bekjente de det ikke, så de ikke skulle bli utstøtt av synagogen.
43 De ville heller ha ære fra mennesker enn ære fra Gud.
44 Men Jesus ropte ut: «Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg.
45 Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg.
46 Som lys er jeg kommet til verden, for at ingen som tror på meg, skal bli i mørket.
47 Den som hører mine ord og ikke holder fast på dem, dømmer ikke jeg. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden.
Vi feirer Kristi åpenbaringsdag i dag. Kristi åpenbaringsdag er den opprinnelige dagen for feiringen av Jesu fødsel. Datoen er egentlig 6. januar, men her hos oss feirer vi dagen på første søndag etter nyttår.
I den tidlige kirke markerte man både Jesu fødsel, Jesu dåp og Jesu første under, vinunderet i Kana i Galilea, denne dagen. Dette er grunnen til at man i de ortodokse kirkene fremdeles feirer jul den 6. januar. Men i vår kirketradisjon fra rundt 300 tallet ble det vanlig å feire Jesu fødsel den 25. desember.
De neste ukene i kirkeåret kalles åpenbaringstiden. Gjennom evangelietekstene i denne tiden blir det gradvis tydeligere – det blir åpenbart – hvem barnet som ble lagt i krybben, egentlig er. Fra søndag til søndag i denne tiden blir det gradvis tydeligere at Jesus er Guds sønn, at Jesus har makt fra Gud til å gjøre under, at Jesus er frelser. Det er som et puslespill der flere og flere brikker blir lagt på plass, slik at bildet av Jesus gradvis trer tydeligere og tydeligere frem.
Det er en spesiell evangelietekst vi hører i dag: Den er hentet fra Jesu siste offentlige tale, like før Jesus blir dømt og korsfestet i Jerusalem. Så på en måte så er det en oppsummering. Det handler om forholdet mellom Faderen og Sønnen, mellom Jesus og Gud Fader, som sendte Jesus til jorden. Teksten fra Johannes evangeliet er en invitasjon til leseren og den er plassert på et sentralt vendepunkt i Johannes evangeliet. I grove trekk er Johannes evangeliet inndelt i to. De første 12 kapitler forteller oss om Jesu sitt virke fra tegn og undere til hans taler og undervisning. Den andre delen fra kapitel 13 trekker Jesus seg bort fra offentligheten og henvender seg kun til disiplene før han lider døden på Golgata.
Vår tekst i dag kan derfor også sies å være en kommentar til Jesu liv og virke, og er en tekst som sammenfatter hele kirkeåret: Fra barnet i krybben til hans død og oppstandelse. Avsnittet vi leser er ikke egentlig en sammenhengende tale, men er heller en oppramsing av utsagn: Jesus representerer Gud, ja han er Gud. Hans mål er å bringe mennesker ut av sitt mørke og inn i lyset. Han vil gi oss livet, ja han er kommet for å frelse oss til det evige liv.
Jesus er åpenbaringen av Gud. Han er Gud selv. Han gir liv. Han gir ånd. Dette proklamere Jesus. Men det er uklart til hvem han henvender seg for det nevnes ingen adressant. Dette er også hensikten. For disse ordene gjelder ikke kun for de personer som det fortelles om i evangeliet, men er for alle som leser evangeliet og dertil hører vi. Derfor roper Jesus, også til oss som siter her i kirken. Ja også til oss.
Jesus er Gud! Hør på det Jesus sier: «Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg.» (12,44) Altså: Den som tror på Jesus, tror på Gud Fader. Bak denne tanken står den gammel orientalske forestillingen om budbringeren. Budbringeren overbringer ikke kun budskapet fra den som har sendt ham. Men han representerer den som har sendt ham. Budbringeren er munnen til den som han er sent av. Et eksempel på dette hører vi i fortellingen om da Jakob vender tilbake til sin bror Esau for å bli forlikt med ham. Jakob var red for hvordan Esau ville ta imot ham. Derfor sender Jakob i forveien en tjener som skal formidler det Jakob vil si, og hvorfor han kommer tilbake til sin bror, som han mange år før hadde forrådt og fratatt ham fars arven. Budbringeren er munnen gjennom hvilken Jakob taler til sin bror Esau, men budbringeren representere helt reelt den som har sendt ham. Hadde Esau slått tjeneren ville det være det samme som han slo til Jakob. Dette er selvfølgelig kun et blekt bilde av virkeligheten bak det Jesus sier. For Jesus representerer Gud, fordi han er Gud
Dette tydeliggjøres i neste strofe hvor Jesus sier: «Den som ser meg, ser ham som har sendt meg.» (12,45) Igjen det samme: Den som ser Jesus, ser Gud. Det er Jesus som roper. Det er Jesus som maler et bilde av Gud for sine tilhørere. Ja, han ikke bare maler, men han er selve bildet av Gud for dem som ser og hører. I Jesus viser Gud oss sitt ansikt. Han er det eneste mennesket som kan si om seg selv: ”jeg er Gud”. Jesu rop sammenfatter i en setning det som er Johannes Evangeliet sin grunnforståelse av hvilken rolle Guds sønns spiller. Jesus, sønnen, er sent til verdenen av sin Far. Han er sent til verden av Gud for å åpenbare Gud. Han er sent til verden som Guds ansikt. «Den som ser meg, ser den som har sent meg.» I Jesus kommer Gud selv til oss. I sitt første brev beskriver Johannes det slik: «Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord.» Hører – se – betrakte – berører.
Vi kan her se for oss de mange bibelfortellingene om Jesus som danner indre bilder i oss om hvordan det må ha sett ut da Jesus gjorde sitt brødunder, da Jesus gjorde blinde seende, da Jesus helbredet og forkynte, da han reiste opp de svake og jekket ned de høye. For ikke å snakke om da Jesus gjorde barnet til forbilde for sine disipler, og da han døde og stod opp av sin grav. Alt dette og mye mer er bilder der Gud trer frem og blir synlig for oss.
Og i dag da møter vi Jesus her i kirken. Her møter Guds oss når hans ord forkynnes. Her møter Gud oss når han møter barnet med sin frelse i dåpen, i det han åpner sitt rike opp for barnet. Her møter han oss i nattverden. Hver gang Herrens bord er dekket, innbyr han som er fra begynnelsen, som er her i dag og som en dag skal møte oss fra evigheten, til samfunn med seg og alle kristne til alle tider. Guds ord, nattverden og dåpen er de midlene Gud gir oss sin frelse gjennom.
Grunnen til at Gud ble menneske i Jesus forklares slik: «Som lys er jeg kommet til verden, for at ingen som tror på meg, skal bli i mørket.» (12,46) I dag gir Jesus oss en fantastisk invitasjon til å komme ut fra mørket og inn i lyset, og leve livet i Kristus. Jesus er ikke kommet for å ta oss ut av denne verden, men for å være med oss og nær oss nettopp i denne verden. Jesus kom til verden som et lys, slik at denne verden ikke skal forbli i mørket. Martin Luther sa: «Vi kan ikke ta på noen annen Gud enn det menneske som kom fra himmelen. Det begynner ved krybben. Ja ved krybben må vi begynne om vi vil ta rundt om Gud. I krybben åpenbarer Gud seg og viser oss sitt ansikt. Gud viser oss sitt ansikt og i dette ansiktet står det skrevet hva han mener om oss. Slik blir dagens tekst en kommentar til julens fortelling.
Og til slutt: Den som hører mine ord og ikke holder fast på dem, dømmer ikke jeg. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden. (12,47). Jesus ble sent for å bringe mennesket ut av mørket og inn i lyset. Det er forfatterens hensikt at fremstille Jesus som entydig positiv. Han er ikke kommet for å dømme, men for å frelse. Joh. 3,17. Angsten for dommen og det ikke å tro forblir en virkelighet, men Johannes tillater ikke at dette blir det dominerende tema. Likevel sier dagens tekst at det var mennesker som kom til tro på Jesus, men som ikke våget å vise det. Noen har kalt disse versene for «noe av det tristeste i Det nye testamente».
Det var noen, også blant «rådsherrene», altså de av folkets ledere som var medlemmer av Det høye råd, de øverste religiøse lederne i Jerusalem. Noen av disse trodde på Jesus, men de våget ikke å si det høyt. Vi vet om to av dem. Det finnes noen små spor i Johannesevangeliet. Den ene var Nikodemus, han som kom til Jesus om natten. Nikodemus dukker opp igjen en gang til. Da er han sammen med en annen av rådsherrene, Josef fra Arimatea. Det var Josef fra Arimatea som gikk til Pilatus og bad om å få utlevert Jesu døde legeme etter korsfestelsen og det var Josef fra Arimatea og Nikodemus som sørget for at Jesus ble begravet.
Det er et sterkt press til å tro og tenke som flertallet. Det er ikke enkelt å bekjenne troen på Jesus som herre og frelser hvis en er alene, på skolen, blant venner, eller i familien. Sier dette noe om troens kår hos oss, den synlige og frimodige troens kår, at det er krevende å bekjenne sin tro?
For noen fører dette til at de blir ekstra tydelige. Utfordringen fører til en tydelig bekjennelse. For andre fører det til at de tror i skjul. Men det er vanskelig å tro i skjul. Det er vanskelig å tro alene. Troen trenger et fellesskap. Troen trenger andre som tror.
Hva sier dette til dem av oss som har trodd lenge, og som forhåpentligvis har en grunnfestet og prøvet tro? Det sier at vi skal la troen være tydelig og synlig. Vi skal ikke la troen være tydelig og synlig bare for Jesu skyld, og for vår egen skyld. Det er en grunn til: La troen være synlig for å støtte alle som synes det er vanskelig å vise sin tro! Det er viktig at vår tro er synlig, for at andre skal slippe å oppleve at de tror alene.
Vi er samlet til gudstjeneste. Det er også en bekjennelse. Det å delta fast og regelmessig ved gudstjeneste. Det er også en bekjennelseshandling. Det kan vise at her er det mennesker som tror på Gud, som tror på Jesus, og som lar troen få konsekvenser for livet. Oppfordringen lyder i dag: våg å ta Jesus på ordet. ”Jeg vet at det han vil med sin befaling, er evig liv. Det jeg taler, taler jeg slik Faderen har sagt meg» sier Jesus i Joh. 12,50. Troen på Gud er kun konkretisert i troen på Jesus. Guds vilje er at formidle det evige, dvs. det guddommelige og ubegrensede liv. Det gjelder kjærligheten fra den som gir oss livet. Hans ord er ånd og liv og Jesus Kristus er Livet.
Amen. Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet.