1 I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
2 Han var i begynnelsen hos Gud.
3 Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til
4 i ham, var liv,og livet var menneskenes lys.
5 Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
6 Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes.
7 Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham.
8 Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.
9 Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.
10 Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.
11 Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.
12 Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.
13 De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje,
men av Gud.
14 Og Ordet ble kjøtt
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.
Når Johannes skriver evangeliet om Jesus går han litt annerledes til verks enn de andre.
Vi har jo begrenset med innsikt i hva han tenkte på mens han skrev, men vi kjenner deler av historien rundt tilblivelsen av dette skriftet. I likhet med resten av NT har vi egentlig ganske godt belegg, sammenliknet med andre skrifter fra den tiden, for å vite hvordan de ble til, og vi kan gå langt i å anta at Johannes er i noen grad kjent med hva andre evangelister har skrevet allerede. Han prioriterer derfor annerledes. Istedenfor å gjenta det andre allerede har forklart om hvordan det gikk til når Jesus ble født, går han inn for å forklare hvordan Jesus allerede var til før fødselen. Han låner språk som er velkjent på hans tid om spesielt to aspekter ved Gud, det skapende Ord, og det sanne Lyset.
Disse bildene og talemåtene går igjen flere steder i bibelen, men vi finner dem tydeligere noen steder. Vi leste ifra Ordspråkene om Visdommen (hint hint, det er Jesus), men allerede i første mosebok leser vi hvordan Gud skaper himmel og jord. Det skjer ved det skapende Ordet. Gud taler skaperverket inn i eksistens. Gudsordet, som skaper hva det nevner, taler hele skaperverket inn i eksistens. Formen tar Johannes også etter Genesis, altså skapelsen. Først får vi det overordnede bildet, lys og mørke, ord og skapelse av alt, før han går mer i detalj og viser relevansen for oss på et nærmere plan.
Gud skaper mennesket – du er skapt av Gud.
To perspektiver på samme sak, slik som i Genesis.
Gud skaper jorden og alt – Adam skapes av Gud.
Om lyset leser vi at Gud sender lyset til jord, og skiller det fra mørket. Her blir det viktig å holde tunga rett i munnen, for det sanne lys, det som er fra evighet, Jesus, det er ikke skapt. Han er født av evighet, men blir sendt i skapelsen til jorden for å lyse opp så Lyset kan gi liv. Gud har mange egenskaper, og det er nok ikke å forvente at vi klarer å forstå dem alle fullt ut, eller å i det hele tatt å lage en komplett liste, men vi ser her flere av dem i spill. At Gud er skapende har vi sett, men Hans relasjons-egenskap kommer til syne i Genesis ved at Han omtaler seg selv i flertallsform, som for å poengtere at Gud er en treenig Gud, og at hele guddommen bidrar i skapelsen. Dette er ikke bare en språklig forvikling, slik enkelte vil hevde, for Johannes viser oss her at hele guddommen er fra evighet av, og består av flere enn bare Faderen. Vi sier at Faderen føder Sønnen og at Ånden er utsendt av dem. Vi skal få en mer håndgripelig måte å formulere dette når vi sammen fremsier den nikenske trosbekjennelsen etterpå. Men for nu er poenget at der er en treenighet, og Johannes er en av de som viser oss dette svært tydelig. Man sier gjerne at mens gammeltestamentet blir åpenbart i nytestamentet, så ligger nytestamentet skjult i gammeltestamentet. Hvis vi kan tolkningsnøkkelen, så forstår vi noen deler av GT som kan virke sære, slik som Guds flertallsomtale, eller Ordspråkene 8 om hvordan Gud skaper Visdommen, men om vi ikke har nøkkelen er det vanskelig å begripe. Johannes er en av de som viser oss denne nøkkelen.
Johannes går ikke inn for å forklare hvordan alt skjedde med Jesus, men han vil vise oss koblingen til det profeterte. Matteus forteller om at Josef hadde en drøm, og ble Josef ble fortalt i drømmen at gutten skal kalles Immanuel. Navnet Immanuel er et sammensatt ord på hebraisk, og kan grovt oversettes direkte som iblant-oss-Gud [im-anu-el], eller om vi stokker litt om, Gud er blandt oss. Johannes viser oss hvordan Gud kommer til menneskene i kjøtt og blod. Gud har egentlig vært med oss hele tiden, men nu kommer Han mer håndgripelig og enda nærmere enn før. Igjen finner vi en dualitet, for mens Jesus kommer i kjøtt og blod, poengterer Johannes at de som tror på Hans navn ikke egentlig er født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men de er født av Gud. De som tror på Ham er Guds barn. Dermed møtes vi på flere plan. Dette også kobles til gammeltestamentlige profetier og Immanuels komme, som vi med nytestamentet i sidesynet kan forstå at er oppfylt i Jesus. Han er oppfyllelsen av profetiene, og han har talt igjennom profetene.
Tilgi meg om dette kommende blir litt teknisk, men den teksten vi tar for oss i dag er så sentral i treenighetslæren og læren og Kristi to naturer at det fordrer en historieleksjon, for vi skal snart fremsi Nikenum, som vi gjerne gjør på høytidsdager. Denne trosbekjennelsen, som ble satt sammen i løpet av 300-tallet, med de to store kirkemøtene i Nikea 325 og Konstantinopel 381, tar for seg store spørsmål som tidlig dukket opp i kirken, deriblandt Arianismen som avviste treenigheten. Der møter vi kjetteren Arius som hevder, med Ordsp 8 i hånd, at Jesus er det første skapte, altså ikke fra evighet. Dette viser Johannes oss at ikke er korrekt forståelse av Visdommen. Den store debatten i Nikea var hvorvidt Jesus er av samme vesen som faderen, eller av et likt vesen. Er han Gud selv, eller er Han gudelik? Nettopp derfor kjenner vi vår bekjennelse som ganske insisterende på dette punktet. Han er Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud. Og Han er av samme vesen som Faderen. Dette er rett ut av vår tekst i dag, og Johannesprologen var sentral i debatten om treenighetslæren. Teksten kan være vanskelig å tolke, men heldigvis har vi 2000 år med kirkehistorie til å hjelpe oss. Ikke som i at kirken ikke har trådt feil av og til, men den har stadig korrigert kurs når feil har skjedd. Derfor kan vi alltid søke bakover, og lære av både visdom og feilskjær. Bekjennelsene er slike visdommer. De er produkter av lange diskusjoner og hundreårige revisjoner for å bli mest mulig presise i sin ordbruk. Men de har forskjellig fokus og bruk. I går fremsa vi den vi bruker oftest, Apostolikum, som er en kjempegod måte å svare når noen spør «Hva er det egentlig du tror på?».
Jeg tror på Gud Fader, den allmektige...
Jeg tror på Jesus Kristus Guds enbårne sønn...
Jeg tror på den Hellige Ånd, en hellig allmenn kirke...
Nå ser vi på Nikenum, som er veldig god på å avvise vranglære om Treenigheten og Kristi natur, nettopp fordi den insisterer på å få rett det som kan være fort gjort å få litt feil. Den siste av de oldkirkelige bekjennelsene, som alle kristne har felles, er alt for lang til at vi bruker den i gudstjenesten til vanlig, men den kalles Athanasianum og er et flott verk å studere og grunne over når man selv vil fordype seg i disse tingene. Gjør gjerne det hjemme. De er gode verktøy disse bekjennelsene, hver til sitt bruk.
Tilbake til teksten får vi se at Kristus er kommet til oss. Igjen, Johannes antar at leseren har hørt historien fra Matteus eller Lukas om hvordan det gikk til med Jesu fødsel, det er sagt, han trenger ikke å bruke verdifulle skriveressurser på å gjenta det. Johannes derimot vil fortelle at dette er et verk av evighet og vise hva dette har å si for verden. Vi får se Jesus som inkarnasjonen av Guds egenskaper.
Gud er relasjonell – Jesus kommer til oss med sitt nærvær.
Gud er kjærlig – Jesus kommer og viser oss sann kjærlighet.
Gud er rettferdig – Jesus viser oss lovens rette bruk og forståelse.
Gud er visdom – Jesus taler visdom inn i vår verden.
Gud er skapende – Jesus skaper, og gjenoppretter når han helbreder.
Han er ikke skjult i skaperverket eller loven eller i profetiene lengre, han er åpenbart blandt oss. Gammeltestamentet åpenbares i nytestamentet. Det er ikke en ny Gud, men korreksjonen av vår forståelse av den samme Gud som er fra evighet av.
Gud som nu er kommet nær oss i kjøtt og blod. Og hva kommer Han med? Han kommer med det gamle løftet som Israelsfolket har ventet på. Han kommer med kongsmakt over hele skaperverket, og Han kaller oss til å ta imot Hans nåde og sannhet. Dette er evangeliet. At vi får være Guds barn, og det er ikke vårt eget verk. Vi får barnekår hos Gud, som har født oss fra evighet. Vi får kalle Jesus vår bror. Jesus er den Gud som kommer til oss for å frelse. Han er Gud blandt oss. Han er den som forlater de 99 for å lete etter den ene bortkomne sauen og berge den hjem. Han er den som ikke gir opp selv om vi ikke forstår hvordan dette skal gå til, og jeg tror nettopp dette er en viktig ting å ta med seg fra dagens tekst, og kanskje generelt en erkjennelse ved slike litt vanskelige tekster. Vi forstår det ikke. Han kom og gjorde alt i stand før vi gjorde noe som helst, og alt vi trenger å gjøre er å ta imot.
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd,
som var, er, og være skal, en sann Gud fra evighet til evighet.
Amen!