Taler/Preken 15.des 2024 - 3. søndag i adventstiden

Preken 15.des 2024 - 3. søndag i adventstiden

Nordkil, Anne
15.12.2024
Lesetekster: Mal 4,4–6, 2 Pet 1,19–21 Prekentekst: Joh 5,31–36 Gjerningene vitner om meg
Joh 5,31–36 Gjerningene vitner om meg

31 Dersom jeg vitner om meg selv, er mitt vitneutsagn ikke gyldig.
32 Men det er en annen som vitner om meg, og jeg vet at hans vitneutsagn om meg er sant.
33 Dere sendte bud til Johannes, og han har vitnet for sannheten.
34 Men jeg er ikke avhengig av at noe menneske vitner om meg. Dette sier jeg for at dere skal bli frelst.
35 Johannes var en brennende og skinnende lampe, og for en tid ville dere glede dere i lyset fra ham.
36 Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg. 

 

Hellige Far, hellige oss i sannheten, ditt ord er sannhet. Amen.

Jeg tenker av og til at det skulle vært fint å kunne ha vært der da Jesus gikk på jord. Hørt stemmen hans, lært av han og sett gjerningene hans. 
Kanskje det også hadde vært en fordel om jeg først ble kjent med døperen Johannes, og ble forberedt på at Jesus snart kom. Johannes pekte jo på Jesus, og samtidig forkynte han til omvendelse. Men kanskje det ikke er riktig å romantisere tiden da Johannes og Jesus gikk på jorden. Kanskje jeg ikke da hadde vært i nærheten av der de var, og dermed gikk glipp av muligheten til å høre og lære av disse to. 
Jødefolket ventet på sin Messias. De ventet på han som skulle utfri dem – frelse dem. De ventet på en som var midt iblant dem, men de forsto ikke at det var Frelseren. Mange forsto at Johannes hadde en lære som var annerledes, men at Jesus var Messias, det var ikke like lett å se der og da. 
I Lukas 3 kan vi lese om Johannes:
«Og han dro rundt i hele landet omkring Jordan og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene, 
Og videre: 
 «Hva skal vi da gjøre?» spurte folk. 11 Han svarte: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme.» 12 Det kom også noen tollere for å bli døpt, og de sa til ham: «Mester, hva skal vi gjøre?» 13 «Krev ikke inn mer enn det som er fastsatt», svarte han. 14 Også noen soldater spurte ham: «Hva skal så vi gjøre?» Og til dem sa han: «Press ikke penger av noen ved vold eller falske anklager, men nøy dere med lønnen deres.»
15 Folket gikk nå med forventning, og alle tenkte i sitt stille sinn at Johannes kanskje var Messias. 16 Da tok Johannes til orde og sa til dem alle: «Jeg døper dere med vann. Men det kommer en som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen hans. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild.»
Spørsmålet i dag er om den voksne Jesus fra Nasaret virkelig er den Messias som folk har ventet på. Jesus svarer selv at han trenger ingen andre vitner, for gjerningene han er sendt for å gjøre taler tydelig for at han er Guds sønn. Jødenes rettspraksis godtok ikke at et menneske vitnet om seg selv. Jesus viste da til det Johannes sa om han. Og jeg har lurt litt på denne adventen - hvorfor gir vi så mye plass til Johannes i adventstiden tro? Det er ikke Johannes vi venter på.
Presten, Knut Grønvik, skriver i en av sine bøker, Søndagspostill, om Johannes at «Han er en røst, ute i ødemarken. Han identifiserer seg helt og holdent med sitt budskap, og det lyder: «Gjør veien rett for Herren!» Se til at han slipper fram når han kommer. Sørg for at han kommer inn dit han skal.
Derfor trenger vi Johannes nå rett før jul. Det er så mye som forstyrrer og tar fokus bort fra Ham vi venter på. Vi risikerer, atter en gang, at han blir gående midt iblant oss som «en dere ikke kjenner». At han blir stående utenfor og banke på, mens vi sitter inne og holder måltid med oss selv og våre kjære. Han er her allerede, kanskje nærmere og mer stillfaren enn vi aner. Men han trenger at noen roper oss til rette. For selv roper han ikke.»

Vi har kommet til tredje søndag i advent og vi har førjulssang. Vi er nesten i julestemning, og klar til å høre om barnet i krybben. Hvorfor snakkes det da om så mye annet i adventstiden? 
I kirkelig tradisjon blir advent regnet som fastetid og markerer ventetiden frem til jul, kan vi lese i Store norske leksikon.  
Ifølge leksikonet antas det at advent kan ha blitt etablert på 400-tallet med en tre dager lang faste i tiden mellom 11. november og jula. På siste halvdel av 500-tallet ble adventstiden nevnt i skriftlige kilder, og fra 600-tallet har man tekster til adventsgudstjenester. Den gangen var advent på slutten av kirkeåret og gjerne over mer enn fire søndager.  På 1000-tallet ble det bestemt at advent skulle være starten på kirkeåret, og ble fastsatt til fire søndager. 
Som en kuriositet kan nevnes at adventskalender, med nedtelling til jul, først ble vanlig etter 2. verdenskrig – i alle fall her til lands. 
Det var vanlig at adventtiden var tid for bot og faste. Det var lenge vanlig å faste hver mandag, onsdag og fredag for å sikre åndelig forberedelse til feiring av Jesu fødsel. I noen sammenhenger praktiseres dette fortsatt. 
Jeg vet ikke hvordan dere har det, men advent og faste – rydde vei for budskapet om Jesus. La grunnen til julefeiringen få større plass i førjulstiden…. Jeg og kanskje også flere av oss har muligens oversett noe viktig her? 
De fire ulike søndagene i advent har gjerne hvert sitt tema, som alle skal forberede oss på Jesu komme. I følge kirken.no er det vanlig å ha følgende temaer på disse søndagene: 
1.    Kongens adventssøndag - Første søndag i adventstiden er det den voksne Jesus som står i sentrum. Prekenteksten forteller oss at han er oppfyllelsen av Det gamle testamentets profetier om Messias. Det er han det handler om, når profeten Sakarja forteller om kongen som kommer ridende på et esel.
2.    Forventningens adventssøndag – Andre søndag i adventstiden handler om både uro, forventning og tillit til Gud. Etter uro og engstelse kommer den store gleden. 

3.    Botens adventssøndag – Tredje søndag i adventstiden, som er i dag,  er vi tilbake til spørsmålet om den voksne Jesus fra Nasaret virkelig er den Messias som folk har ventet på. Jesus svarer med å peke på gjerningene han gjør: Blinde ser og lamme går, spedalske renses og døve hører. Kan dere ikke legge sammen to og to?
4.    Gledens adventssøndag – Fjerde søndag i adventstiden tilegnes den ventende Maria. Det er en sammenheng mellom hennes forventning og den forventningen som kjennetegner Guds folk. Nå kommer snart Kristi fødsel. Menneskene forbereder seg på å ta imot det store budskapet.
Som nevnt – av og til kunne jeg ønske at jeg levde da Jesus gikk på jorden – for å se hans tegn og under. Høre hans stemme.
Men – jeg tror jeg skal være glad for å være her i verden nå – når vi faktisk kan lese om Jesu liv og gjerninger i Bibelen. Vi kan høre vitnesbyrd fra mangfoldige mennesker om omvendelse og frelse, helbredelse og andre under. Vi kan ha et personlig forhold til Jesus, vår Herre og Frelser, selv om vi lever i vår tid. 
Vi som kan høre Jesus røst og søke hans nærvær når som helst og hvor som helst – skulle ikke vi kanskje gjøre som Johannes og rope i vår ørken at den Jesus vi venter på, han vi forbereder oss til å feire i jula – Han er her – han er midt iblant oss - og hans gjerninger forkynner at han er Guds sønn. Det største beviset kan vi hente fra døden på korset, og at han sto opp fra de døde. Han er vår frelser. Han er veien, sannheten og livet, og det er kun gjennom han vi kommer til vår Far, Gud i himmelen. 
Som vi synger i en av julesangene vi har: 
«Fra krybben til korset, gikk veien for deg,
Slik åpnet du porten til himlen for meg.
Velsing oss, være med oss, gir lys på vår vei,
Så alle kan møtes i himlen hos deg!» 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.
Trosbekjennelse.
 
Powered by Cornerstone