Matt 21,10–17 Jesus drar inn i Jerusalem

10 Da han dro inn i Jerusalem, ble det uro i hele byen, og de spurte: «Hvem er dette?»
11 Og mengden svarte: «Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.»
12 Så gikk Jesus inn på tempelplassen og jaget ut alle dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker
13 og sa til dem: «Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule.»
14 På tempelplassen kom noen blinde og lamme til ham, og han helbredet dem.
15 Men da overprestene og de skriftlærde så undrene han gjorde og hørte barna som ropte i helligdommen: «Hosianna, Davids sønn!» ble de forarget
16 og spurte ham: «Hører du hva de sier?» «Ja», svarte Jesus. «Har dere aldri lest:
Fra småbarns og spedbarns munn
har du latt lovsang lyde!»
17 Så forlot han dem og gikk ut av byen, til Betania. Der ble han natten over.

Hellige Far, hellige oss i sannheten, ditt Ord er Sannhet.

En ting som vi ønsker å være opptatt av når vi planlegger gudstjenester her i kirken er at det skal være sammenheng mellom salmene som vi synger og det som teksten handler om, og dermed også det som forkynnes i prekenen. Det er viktig for at gudstjenesten skal være en helhet.

I dag blir et unntak. Jeg håper fortsatt du skal oppleve gudstjenesten som en helhet. Men, tema i talen blir på et vis helt motsatt av tittelen på den siste salmen. For vi synger «Rydd vei for Herrens komme», og skulle jeg sette en overskrift på talen så kunne det bli noe slik som «Herren rydder vei for at du skal kunne komme til han».

Teksten i dag er hentet fra når Jesus kommer inn til Jerusalem i påsken. Den påsken som skulle inneholde alt; hyllest, svik, fornektelse, tortur, korsfestelse, død og oppstandelse. Men, hvorfor er det denne teksten som er prekentekst nå første søndag i advent.

Jeg har ikke alle svarene, men jeg tror at en viktig grunn er at teksten er med å peke hvem han var han som ble født den første julenatt. Hvem er det vi venter på?

Ofte når vi tenker på Jesus tenker vi på en snill og hyggelig mann som gjorde godt mot menneskene som var rundt han. Og det gjorde han også og han var sikkert stort sett i godt humør, men i dag er han liksom i et annet lynne. Han er sint. Han går inn på tempelplassen, jaget alle som solgte og kjøpte der, og veltet bordene til de som drev handel der. Hva er det som skjer?

Det er ikke eneste gangen vi kan lese at Jesus er sint. Det kan vi lese flere ganger i evangeliene at han er. Det som er felles for de gangene Jesus er sint er hans sinne er rettet mot det eller de som vil stenge mennesker ute fra fellesskapet med han. Hvis noen vil gjøre det vanskelig for andre å ha fellesskap med Jesus. At noen hever seg over andre, og tenker at de er verdig til dette fellesskapet, mens de andre ikke er det. Det kan faktisk ikke Jesus tåle.

For eksempel leser vi i Mark 10,13 flg «De bar små barn til han for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han sint…». Jesus kom ikke til verden for å skape hindringer for mennesker som ønsker fellesskap med Gud, han kom for å ta bort hindringene for fellesskapet.

Hindringene som det snakkes om i dagens tekst ligger på det vi kan beskrive som to ulike nivå.  Det første er at de som drev handel hadde skapt seg en næring av at jødene måtte ha med et offer når de kom til tempelet. I det at de driver det som næring ligger det jo også at de tjener penger på det, og dermed gjør det dyrere og vanskeligere enn nødvendig å få tak i det de trengte for å ofre. Særlig ville dette ramme de fattige. For det andre er Jesu handling noe som viser noe mer dyptgående, den er nemlig også et symbol på at nå skulle det ikke være nødvendig for oss mennesker å ofre mer. Det skulle aldri mer være nødvendig for mennesker å få tak i noe de skulle ofre til Gud som soning for sin synd. 

Nå skulle han gi sitt liv som offer, en gang for alle. Nå skulle alle stengsler for fellesskap med Gud fjernes gjennom ett offer for alle. Han skal rydde bort alt det som stenger oss fra Gud, døren stilles på vidt gap og vi ønskes velkommen.

Når vi rydder, enten det er til jul, eller andre ganger, så er det noe vi hiver og så er det noe vi tenker kan være greit å ha til senere. Når Jesus rydder veien til himmelen så er det ingenting av det som har ligget i veien som skal plukkes fram igjen. Det som en gang har vært et hinder ryddes bort, en gang for alle. Som vi sang i sangen litt tidligere i gudstjenesten, «Han har kastet alle mine synder bak sin rygg, han ser dem ikke mer».

Vi skal ikke gjøre som mannen i sangen «kjekt å ha», som gikk i søppelkassa for å finne igjen tøflene som kona hadde kastet. Det Jesus har ryddet bort er ikke noe vi, eller andre, skal gå på leting etter for å se om vi finner igjen. Det er borte, og skal være borte. Vi kan synge som vi gjør i sangen «ren og rettferdig»; «Ordet forkynner, at mine synder kommer han aldri mere i hu». 

I en versjon av denne synger de «at mine synder kommer jeg aldri mere i hu», så lett er det dessverre ikke. Den onde vil ha oss til å tro at ting ikke er ryddet helt av veien, og vil ha oss til å dra det fram igjen slik at det blir en snublestein i vårt forhold til Gud. Vi må hjelpe hverandre til å holde fast på at den veien han har ryddet den er ryddet.

Det er ikke en lett tanke å holde tak i, at han skal ha ryddet veien for meg at han skal ha tatt bort alt som hindre mitt fellesskap med Gud. Og det blir ikke lettere når vi vet at det kostet han livet å gjøre det, og at vi slett ikke har fortjent det. Hva er det da som ligger bak denne harmen som vi ser hos Jesus i dag, hva er det som ligger bak alt det han ville gjøre og har gjort.

Det kan ikke forklares på noen annen måte enn at han har en dyp, dyp kjærlighet til oss, til hver og en av oss. En slik kjærlighet som det ikke er mulig for oss å forklare, og knapt å forstå. Den beskrives av og til som en fars kjærlighet til sine barn. Men, som far selv, så vet jeg at selv om vår kjærlighet til våre barn kan være sterk og vi kan være villig til å strekke oss langt for våre barn så blir det aldri noe mer enn et bilde på Guds kjærlighet. Et bilde som kan gi oss et glimt, men aldri få oss til å fatte hele dybden i Guds kjærlighet. 

Å forstå hele Guds kjærlighet kan kanskje beskrives som å prøve å få en fotball ned gjennom en flasketut. Den eneste måten å få til det på er å gjøre fotballen mye mindre enn den egentlig er. Hvis vi tror vi har forstått hele Guds kjærlighet har vi sannsynligvis gjort den mye mindre enn den egentlig er.

Men, vi trenger ikke forstå alt. Du må ikke forstå kjærlighet for å kunne ta i mot. Et lite barn forstår ikke nødvendigvis kjærligheten fra sine foreldre, men er fullt ut i stand til å ta imot. Om du er her i dag som tenker at du ikke forstår Guds kjærlighet, du er ikke alene, men vi kan likevel ta imot. Så kanskje vi forstår mer etter hvert, og det er ikke slik at Gud ikke vil at vi skal forstå mer og mer. Men, uansett vil det for oss alle være noen spørsmål, noe vi ikke får svar på før vi kommer til himmelen.

I mellomtiden kan vi nå i adventstiden forberede oss på å ta imot. Ta imot han som lå i en krybbe, og som er den samme som i vår tekst i dag ryddet tempelplassen. Han kom til jorden som et lite barn fordi du er elsket, fordi jeg er elsket, fordi han ville rydde av veien alt som hindret oss i fellesskap med Gud. Han er det verdt å vente på. Han er det verdt å ta imot. For som vi leser i Joh 1,12 « Men alle som tok imot han, dem ga han rett til å bli Guds barn de som tror på hans navn».

Så handler da ikke å «rydde vei for Herrens komme» at vi skal ordne alt i stand i våre liv før vi inviterer han inn. Men, at vi inviterer han inn slik som vi synger i en av våre kjære julesalmer: 

«Akk, kom, jeg opp vil lukke
Mitt hjerte og mitt sinn
Og full av lengsel sukke
Kom, Jesus, dog herinn!»

Mer trenger ikke vi gjøre, resten har han gjort. Ikke la noe eller noen hindre deg, men stol på at han som ryddet tempelplassen, han har også ryddet vei for deg inn til fellesskap med Gud.

Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen

Trosbekjennelse