1 Da kan himmelriket sammenlignes med ti brudepiker som tok oljelampene sine og gikk ut for å møte brudgommen.
2 Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke.
3 De uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje.
4 Men de kloke tok med seg kanner med olje sammen med lampene.
5 Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de alle trette og sovnet.
6 Men ved midnatt lød et rop: ‘Brudgommen kommer! Gå og møt ham!’
7 Da våknet alle brudepikene og gjorde lampene i stand.
8 Men de uforstandige sa til de kloke: ‘Gi oss litt av oljen deres, for lampene våre slukner.’
9 ‘Nei’, svarte de kloke, ‘det blir ikke nok til både oss og dere, gå heller til kjøpmannen og kjøp selv!’
10 Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var forberedt, gikk sammen med ham inn til bryllupet, og døren ble stengt.
11 Senere kom også de andre brudepikene og sa: ‘Herre, herre, lukk opp for oss!’
12 Men han svarte: ‘Sannelig, jeg sier dere: Jeg kjenner dere ikke.’
13 Så våk da, for dere kjenner ikke dagen eller timen.
Lignelsen om de ti brudepikene har til alle tider ansporet menneskers fantasi, og har gitt anledning til spørsmål om hvem eller hva som disse brudepiker representere, hva det menes med lampene og oljen i lignelsen. Denne lignelsen skriver evangelisten Matteus ca. femti år etter Jesus død og oppstandelse. Han skrev dette til de troende og til datidens menigheter, som søkte svar på hvorfor Jesus gjenkomst uteble. De ventet på Herrens gjenkomst, men Matteus sitt budskap er at de og vi ikke vet, og at vi må finne oss til rette med å leve i denne verden, også selv om den kan være vanskelig å håndtere. Men lignelsen maner også sine tilhørere til å forbli årvåkne og å leve i håpet om Herrens gjenkomst, og Matteus rammer denne inn med en dramatisk avslutning.
Det finnes noe som heter å komme og å være for sent. Dette er et klart utsagn i denne lignelsen. I livet kan vi komme i situasjoner hvor vi forpasser en mulighet som ikke kommer igjen. Skjer det er det viktig ikke å legge skylden for dette på andre, men erkjenne at jeg selv er ansvarlig. Det finnes noe som heter å komme for sent. Dette kan være en bitter erkjennelse. Når et menneske dør og særlig om det skjer overraskende og plutselig så kan jeg erfare at det er for sent å vise min hengivenhet og kjærlighet og det er for sent å bli forsonet.
Døden markere en hård og brutal grense. Den avdøde blir rykket bort fra oss for alltid. Det er i livet vi må gripe sjansen til å bli forsonet og til å vise kjærlighet. Det er i livet vi må ta sjansen for livet, før det blir for sent.
Nå handler denne lignelsen, om de kloke og uforstandige brudepikene, imidlertid om noe mer enn en allmenn formaning om å gripe og utnytte de livssjanser vi får. Lignelsen forteller jo om Guds rike, om Guds nye verden, hvor alene Guds vilje rår og alt ondt og det onde har mistet sin makt. Lignelsen handler om den verden som Jesus omtaler i sin store tale i Bergprekenen, hvor han innledningsvis sier: at de fattige i ånden skal eie himmelriket, at de som sørger skal trøstes og at de som er ydmyke skal arve jorden. Men hvordan skal vi forstår utgangen av lignelsen hvor de fem uforstandige brudepiker kommer for sent til bryllupsfesten, kommer for sent til evigheten og hvor de tilsynelatende ikke få noen ny sjanse.
Det er en hård dom. Står denne fortellingen om de fem uforstandige brudepiker som utelukkes fra Guds rike, står den i motsetning til andre sentrale fortelleringer fra Jesus som f.eks. den fortapte sønn, som ikke kun forspilte en, men mange sjanser i livet sitt og likevel ble møtt av Guds kjærlighet.
Men vi finner også andre fortellinger som har et lignende innhold som det vi hører fra dagens tekst. Tenk på fortellingen om den rike mann som holdt seg til sin rikdom og ikke fulgte Jesus og dermed forpassede den avgjørende sjanse i livet sitt. Eller tenk på avslutningen av Jesu Bergpreken, hvor vi leser tilsvarende hårde ord som vi også hører i dagens tekst: 21 Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre, Herre!’ skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. 23 Da skal jeg si dem rett ut: ‘Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!’
I noen av middelalderens katedraler finner vi de ti brudepikene portrettert. De var en billedliggjøring av noe som var mer abstrakt, men også noe mer vesentlig. De fem uforstandige brudepiker ble forstått som det å være lettsindig, hovmodig, forfengelig, det å være sladderaktig eller å kaste bort tiden. På den annen siden skulle de fem kloke brudepiker symbolisere håp, nestekjærlighet, fredssøkende, ydmyk og tro.
Brudepikene er ikke virkelige figurer, men de er beskrevet slik for å oppmuntre oss til å handle klokere enn de fem uforstandige. For Jesus vil vinne oss for Guds rike. Hos Gud settes våre vanlig målestokk for viktighet og anseelse ut av kraft. Den saktmodige regjere der, den sørgende blir trøstet og alle som det gjøres urett mot gir Gud oppreisning og rettferdighet. Men, det som brudepikelignelsen også gjør klart for oss, det er at den som kun utsetter livet, går glipp av det egentlige. Den som ensidig lever i forfengelighet, hovmod og lettsindighet står i fare for å gå forbi det sanne i livet. Det er noe som heter å bli for sen. Men Jesus sier også til oss: Ennå er det ikke for sent. Du som hører denne lignelse har ennå en sjanse. Grip den og ta del i den fest Gud vil gi deg slik at du allerede nå blir del av Guds evige rike.
For det går an å endre væremåte, det går an å bli en av de kloke brudepiker og erkjenne at det finnes noe jeg ikke kan delegere, at det er et ansvar jeg ikke kan skyve fra meg. Det finnes noe jeg ikke kan ta igjen. Dette hjelper oss til å forstå poenget med lignelsen om de uforstandige og de kloke brudepiker. Jesus forteller ikke lignelsen for å gjøre oss frustrerte og henvise til tapet av bortkastet livssjanser, men forteller lignelsen for å lokke oss.
For vi lever i en Overgangstid. Vi lever i et skjæringspunkt mellom noe som er, og noe, som kommer, mellom tiden, som er og tidens ende, mellom øyeblikk og evighet, mellom himmel og jord, Gud og menneske.
I Herrens bønn: Vår Far i himmelen, finner vi et tilsvarende skjæringspunkt når vi ber «på jorden slik som i himmelen». „I skjæringspunktet mellom bønnene, som taler om Gudsriket og bønnene, som taler om menneskelivet står ordene: «på jorden slik som i himmelen». Denne bønnen uttrykker at jorden og vi mennesker er bestemt for noe, som ennå ikke fullt ut er virkeliggjort, men som er på vei. «Guds navn er ikke fullt ut helliget på jorden, Guds rike er ikke fullt ut kommet her på jorden, Guds vilje skjer ikke fullt ut her på jorden – ennå.» Når vi legger trykket slik, kan der høres noe motløst og oppgivende og utålmodig ut. Hvorfor bliver verden ikke snart et bedre sted å være? Det er stadig alt for mye mørke, for mye ondskap og nød. Hvor lenge skal vi vente på, at det inntrer en forandring? Utålmodigheten høres gjennom ennå. Legger vi derimot trykket litt annerledes kan ennå høres litt mer håpefullt ut. „Nok er vårt liv usikkert. Det er til stadighet truet. Jorden er ikke et sikkert sted og menneskelivet er ikke et sikkert liv - ennå. Så kan man høre, at det er noe pågang, så gir det mening at vente og håpe og arbeide hen imot forandringen.
Det er i det samme skjæringspunkt lignelsen om de ti Brudepiker kan ses. Lignelsen blir et bilde, der balanserer på punktet: Allerede og enda ikke.
Det er alt invitert til bryllup. De inviterte har lenge levd i forventningen og merket, hva forventning kan gjøre ved en. Man forbereder seg, spekulerer og overveier, hvordan festen mon blir og gjennom forberedelsene til festen – når kler klargjøres, når gaver kjøpes, når sanger og taler skrives, er de innbudte allerede i gang med at oppfylle festen og bidrar til, at det blir fest.
De fem som kaldes forstandige og kloke kan glede seg over invitasjonen til bryllupet og det gir dem overskudd og jeg vil påstå også munterhet under forberedelsene. Selv om de ser frem til festen, så mister øyeblikket ikke sin betydning, tvert imot: på jorden slik som i himmelen. Håpet og forventningen om det, der skal komme, giver krefter og glede og munterhet til det, som er nå.
I bildet av brudepikene i lignelsen speiles våre liv og det gjøres tydelig, at vi må leve våre liv spendt ut mellom det som er nå – og det, som skal komme når Jesus Krist oppretter Guds evige rike.
Lignelsen viser, at vi hverken skal forråde øyeblikket til fordel for evigheten eller omvendt miste evighetsperspektivet til fordel for øyeblikket. Hverken i øyeblikket eller i evigheten skal vi fornekte håpet og troen på evighetens Herre Jesus Krist.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
