22 Straks etter fikk han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mens han selv sendte folket av sted.
23 Da han hadde gjort det, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be.
Da kvelden kom, var han der alene.
24 Båten var allerede langt fra land, og den kjempet seg fram i bølgene, for det var motvind.
25 Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen.
26 Da disiplene fikk se ham der han gikk på vannet, ble de skrekkslagne. «Det er et gjenferd!» sa de og skrek av angst.
27 Men i det samme talte [Jesus] til dem: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!»
28 Da sa Peter til ham: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.»
29 «Kom!» sa Jesus. Peter steg ut av båten og gikk på vannet bort til Jesus.
30 Men da han så hvor hardt det blåste, ble han redd. Han begynte å synke, og ropte: «Herre, berg meg!»
31 Straks rakte Jesus hånden ut og grep fatt i ham og sa: «Du lite troende – hvorfor tvilte du?»
32 Så steg de opp i båten, og vinden stilnet.
33 Men de som var i båten, tilba ham og sa: «Du er i sannhet Guds Sønn!»
34 Da de var kommet over, la de til land ved Gennesaret.
Dagens tekst handler om tro og tvil, handler om tillit og fall, handler om mennesker som er i nød i liv og død.
Forut for dagens tekst hører vi om at Jesus underviser en stor mengde mennesker og at han hadde mettet mer enn 5000 mennesker med fem brød og to fisker. Helt umulig ut fra vår erfaring med naturens lover. Ikke siden Moses og mannaunderet i ørkenen hadde store folkemengder blitt mette på en slik overnaturlig måte. Moses hadde sagt: ”Av ditt eget folk, av dine landsmenn, vil Herren din Gud la det fremstå blant dere en profet som meg. Ham skal dere høre på.” 5 Mos 18,15.
Det hadde for alle vært en anstrengende dag. Jesus hadde latt disiplene alene og hadde sendt dem i forveien. Jesus har bruk for ro. Også han måtte få nye krefter. Det eksistere momenter hvor du trenger å være alene – og trekke deg tilbake for å få tid med Gud. Jesus gjorde det i ørkenen, han gjorde det på berget og ikke minst gjorde han det i Getsemane hagen. Jesus brukte å avsette tid til bønn der han snakket med Far i himmelen, han alene. Her er Jesus et forbilde også for oss. Stillhet for Gud det er en tankstasjon.
Disiplene hadde denne dagen vært sammen med mer enn 5000 mennesker. Delt ut mat og oppleve et under. Og nå? Som om intet er skjedd. Tilbake i båten, som før da de var fiskere. Tilbake til hverdagen – men uten ham, uten Jesus.
Men i den fjerde nattevakt – det er den mørkeste nattetid, sådan rundt kl. 3 eller 4, da kommer Jesus. Men han kommer annerledes enn forventet. Jesus går på vannet. Gud er alltid helt annerledes og passer ikke inn i vår menneskelige målestokk og kategorier. Da Jesus nærmet seg båten som er i opprørt hav ser disiplene ham og de blir redde. Kanskje ikke så rart når de ser en gå på vannet. Men det å tro på den treenige Gud betyr at også Jesus har vært med på å skape den naturen vi lever i og er en del av den. Skulle ikke han som har skapt og opprettholder skaperverket kunne gå på vannet? Likevel er det nok ikke selve undergjerningen at Jesus går på vannet som er Matteus sitt hovedpoeng og budskap med denne historien. Matteus vil formidle noe ganske annet til sine lesere både den gang og i dag.
I båten siter Jesus betrodde venner, disiplene hans. Men er ikke denne båten også et bilde på menigheten, den gang som i dag. Som det ble lest fra Salme 107,28f: «28 Da ropte de til Herren i sin nød, og han førte dem ut av trengslene. 30 Da det stilnet, ble de glade. Han førte dem i havn der de ville. 31 De skal prise Herren for hans miskunn, for hans undergjerninger mot mennesket. 32 De skal opphøye ham når folket samles, prise ham i kretsen av de eldste.»
Disiplene hadde virkelig trøbbel, de stampet i motvind. Det finnes slike momenter, da du ikke klare å se klart. Du har tunnelblikk og finner ikke veien ut. Jesus forstår det. Og derfor gir han seg også straks tilkjenne. Det er meg. Dere skal ikke frykte. Frykt ikke. Hvor ofte har vi ikke hørt disse ord til trøst og mot i bibelen. De forskrekkede hyrder hører disse ord da de møtes med budskapet om frelseren som er født. Engelen ved den tomme graven hilser de forskrekkede kvinner med disser ord Påskemorgen. Da den oppstanden møter disiplene, som har lukket seg inne bak lukkede dører, møter han dem med Frykt ikke. Det gis øyeblikk, da hører du en stillferdig stemme inne i deg eller også kommer den utenfra. Men du hører den. Og den sier til deg: Frykt ikke. Det kommer til å gå bra. Du klare det. Jeg er hos deg. Du er ikke alene.
Peter kjenner igjen sin Herre, men er likevel ikke helt sikker: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.» Kom her roper Jesus. Ropet forandre, og ordene gir mot. Tilliten vokser. Han blir enda overmodig. Peter våker seg på Jesu ord ut på vannet. Men angsten overvelder ham: Vinden og bølger er klare fakta, troen og tilliten er mer skrøpelig, som lett kan veltes av små og større katastrofer. Lite troende kaller Jesus ham. Han som Jesus overdrar nøklene til for å tilgi skyld og synd; han som er klippen hvorpå Jesus vil bygge sin kirke, ham kaller Jesus lite troende, som mislykkes med tilliten. Men den ringe troen er nok til å gripe den utstrakte hånden fra Jesus. Du er i sannhet Guds sønn lyder disiplenes sin bekjennelse.
Som menneske kan vi alle oppleve at vi mister orienteringen for våre liv. Når jeg må stille meg spørsmålet, hvor er jeg i livet mitt? da stiger angsten opp i meg. Peter viste troslydighet da Herren befal Kom, men den troslydige Peter holdt ikke helt inn. Han begynte å synke i havet og roper fortvilet: Hjelp meg Herre. Peter som slukes i det frådende hav er et bilde på menneskets og vår angst for undergangen.
Han mistet blikket på Jesus, han sank mer og mer. Men om troen var liten, så kunne han like fullt be. Og han bad til Jesus: ”Herre, frels meg!” Den eneste bønn vi kan be i slike situasjoner er: Herre, hjelp meg. For Peter ender det denne gang godt. Når vi som kristne ber om at Gud må redde meg eller et annet menneske vi ber for, så gjør vi det i håpet og i tillit til at Jesus hører og ser oss, og at det er Kristus vilje at det også må gå godt for oss.
Om troen er svak, så svak at du kjenner du er i ferd med å synke, så svak at Jesus er i ferd med å forsvinne ut over horisonten i livet ditt, så er Jesus likevel sterk nok til å holde deg oppe, slik Jesus holdt Peter oppe. Han hører din bønn om frelse.
Peter så et øyeblikk vek fra Jesus og så vinden og stormen. I hverdagen kan det for oss være vanskelig å få blikket rettet på Jesus. Noen ganger ser vi kun kaos og spør oss hvordan vi skal rekke over alt. Likevel er Jesus aldri langt borte. Det gjelder bare om å se ham. Jesus er nærmere oss enn vi ofte tror, føler, ser, eller forstår. Jesus rekke ut hånden, og ham som selv hav og vinde lystre tenner en tro som har makt til å skjule tvil og fortvilelsen.
Jeg vet meget vel at min tro kan være en skrøpelig plante. Jeg vet at jeg til stadighet må forny min tiltro til Gud. Og Jesus sier til Peter og han sier det også til meg og oss: «Du lite troende – hvorfor tvilte du?» Jeg er takknemlig over at fortelling akkurat skrives slik og ikke annerledes. Fordi det er en historie for den lite troende. Historien avsluttes med Jesu ord til sine den gang og til oss i dag. «Der er meg! Frykt ikke». Med denne hilsen formidler Kristus den erfaring til alle som er forskrekket og forstyrt, som er usikker og engstelig, at de ikke står alene. Jeg er det! Frykt ikke. Nettopp denne tiltale hjelper oss i livet og kan gjøre at vi blir mer avslappet.
Jeg ønsker meg Peters mot, til å rope om hjelp og å innrømme egne svakheter. Jeg ønsker at vi alle har det mot å tale åpent om hva det er som bærer oss oppe, slik vi ikke synker. Gud må ofte få oss til å se i hans retning slik at vi ikke går oss vill. Den som på samme måte som Peter ser på vinden går til grunne, den som ser på Jesus kan møte ham.
Mennesker opplever nå og da livssituasjoner som truer med å trekke bort den grunnen våre føtter stå på. Også da når vi opplever å miste orienteringen og kompasset for mitt liv, da er han der og rekker ut hånden til oss. Han vil at jeg ikke skal gå under. Også selv om min tro er liten og skrøpelig, da vil Gud holde meg. Det finnes slike øyeblikk, hvor noen styrker deg og gir deg mot på livet. Kjenner du disse øyeblikk. Som Peter opplevde det så var Jesus mitt i stormen og i bølgene og sier ha tillit. Tvil ikke, jeg er der. Og jeg vil ønske at vi også når bølgene bruser og stormen hyler, da hører vi hans stemme. For midt i livet, midt i angsten da roper han til oss: vær ved godt mod, frykt ikke og han rekker ut sin hånd til oss.
Jeg ønsker oss at vi kan rette våre blikk på Jesus, at vi konsentrere oss om ham og regner med ham i våre liv. Stort blir livet der hvor jeg retter mitt blikk, mine øyne på Jesus, når jeg fester blikket på ham, når jeg regner med ham i livet mitt. Når jeg gjør det da blir det også naturlig og riktig at jeg gir Guds kjærlighet videre til de som av ulike grunner har ødelagte liv. I dag står Jesus foran døren til ditt liv. Og jeg leser fra Åpenbaringen 3,20: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.»
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen.
