5 Da Jesus gikk inn i Kapernaum, kom en offiser til ham og ba om hjelp.
6 «Herre», sa han, «tjenestegutten min ligger lam hjemme og har store smerter.»
7 Jesus sa: «Jeg skal komme og helbrede ham.»
8 Offiseren svarte: «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet.
9 For jeg står selv under kommando og har soldater under meg. Sier jeg til én: ‘Gå!’ så går han, og til en annen: ‘Kom!’ så kommer han, og til min tjener: ‘Gjør dette!’ så gjør han det.»
10 Jesus undret seg da han hørte dette, og han sa til dem som fulgte ham: «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel.
11 Det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket.
12 Men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.»
13 Til offiseren sa Jesus: «Gå! Det skal skje, slik du trodde.» Og tjenestegutten ble frisk i samme stund.
Denne teksten er del av et større avsnitt hvor det settes ord på flere av undergjerninger som Jesus gjør. Matteus beskriver dem fra kapitel 8,1 til 9,35. Denne rekken av undere kommer rett etter Bergprekenen. Mens handlingsaspektet er viktig for Bergprekenen er det troen som står i forgrunnen når det gjelder Jesu undergjerninger. Underet brukes for å gi mennesket mot til å tro og å reflektere over troen.
I dagens tekst møter vi det første underet allerede innledningsvis i hvordan Jesus forholder seg til offiseren. Jesus gikk ned fra fjellet. Han var på tur inn i byen han holdt til i, Kapernaum. Der var han ofte. Vi tror at Jesus bodde der som voksen. Det var ikke en veldig stor by: kanskje 12-1500 innbyggere, men der den lå nordvest for Genesaretsjøen hadde den en strategisk plassering. Imot Jesus kommer en som tilhører en fremmed folkegruppe, en som tilhøre besettelsesmakten og en av høyere rang, en offiser. Relasjonen mellom offiseren og Jesus er i utgangspunktet ganske overfladisk og flyktig. Vi høre blot at offiseren kommer Jesus i møte. Han hadde kanskje hørt om at Jesus på forunderlig måte hadde gjort noen syke friske. Hva ville vi forvente som den umiddelbare reaksjonen? Ville vi ikke forvente en avvisning av den som kommer imot og tenke hvordan kan jeg blir kvitt ham.
Men han kom med et håp om å få hjelp, og det utfolder seg en bemerkelsesfull samtale mellom de to. Offiseren gir en veldig kort situasjonsbeskrivelse: «tjenestegutten min ligger lam hjemme og har store smerter.» Han ber ikke om hjelp, han spør ikke om hva tror du det er mulig å gjøre. Og hva gjør så Jesus. Han ser i den hedenske romerske soldaten et menneske som satser all sin tillit på Jesus. Offiseren går så langt han kan. Som besettelsesmakt ber han en jøde om hjelp. Han befaler ikke som han er vant til, han bønnfaller.
Men her står han – som helt sikkert hadde en annen religion og ikke var stuerein for de som gikk i synagogen i Kapernaum – og ber denne profeten og gudsmannen fra Nasaret om hjelp. Han bønnfaller om hjelp. Ikke for seg selv, ikke for familien en gang – men for en tjener. Han er maktesløs overfor sykdommen som de ikke kan kurere. Han er en fremmed – en på yttersida av det jødiske samfunnet. Han skal egentlig ikke være der. Men Jesus går ikke forbi. Jesus undrer seg over denne offiseren sin tro. Han bryr seg ikke om at han er en fiende, at han er utlending, at han har feil religion, han ser rett gjennom de ytre tingene som vi fort henger oss opp i – og ser troen hos han som kommer og ber Jesus om hjelp. Jesus lar seg ikke stoppe av barrierene som ble satt opp. Han ser hjertet og tanken som ønsker kontakt – og handler på det. Han forholder seg til det som møter ham – ikke til det de andre ser. Jesus ser på det som bor i hjertet.
I relasjonen med hverandre handler det ikke om sympati eller antipati, men det handler om å møte hverandre som mennesker som i Guds øyne har like mye verdi og verdighet. Våre forskjeller må ikke få betydning når jeg står overfor et menneske som ber om hjelp. Jeg innrømmer at det er ikke alltid like lett. Men det er viktig fordi dette er grenseoverskridende. Det river ned murene mellom mennesker og muliggjør det å være med og for hverandre. Det å gi avkall på kontroll og å be om hjelp når jeg ikke vet mitt armeste råd, det er ikke alltid det enkleste. Det å vise svakhet og vise sine sår er ikke det vi er best til.
Å være utenfor er aldri enkelt. Den som er fremmed eller som er annerledes skyver vi ofte fra oss. Men Jesus handler annerledes. Han bryter ned de stengslene som vi mennesker setter opp for hverandre. Han ser mennesket – og han ser den tro som bor i hjertet og tanken.
Offiseren viste tydeligvis at den religiøse ordningen var slik at jøder ikke måtte går inn i og besøke et ikke-jødisk hjem uten å gjøre seg uren. Han vet at Jesus som jøde ville få vanskeligheter om han ville komme hjem til ham som ikke-jøde. Gjorde han det krevde loven en komplisert og langvarige renselsesprosess og offerhandlinger. Derfor sier offiseren ydmykt: Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si et ord, befal og sykdommer vil forsvinne. Offiseren er en som helt og fullt lever i en befalingsstruktur, hvor befal og lydighet står i sentrum. Ordet var viktig for offiseren. Han kjenner til ordets makt. For det som jeg sier til mine soldater det gjør de. Er dette et tegn på at offiseren tildeler Jesus guddommelig kvaliteter? Jesus stopper opp og benytter situasjonen til å si noe om tro. Et medmenneske ser en som han ikke er i stand til å hjelpe, men han tror på at hjelpen kan komme fra andre, fra en lege, fra Jesus. En tilnærming for det som her skjer finner vi skapelsesfortellingen fra 1 Mose bok det første kapitel, hvor Gud skaper verden gjennom sitt ord. Gud taler, og det skjer. Hadde det bare vært så enkelt.
Personlig tror jeg at bønn kan helbrede. Likevel kan mange oppleve det som om bønn ikke helbreder – i alt fall ikke slik som offiseren og hans tjener i dagen tekst opplevde det. Så er det noen som kan si: Da har jeg ikke hatt nok tro. Dette er en farlig innstilling som gir mennesker et ansvar det ikke kan bære. For den tar utgangspunkt i at det er oss som virker helbredelsen og ikke Gud.
Det finnes fortellinger som viser til underfull helbredelse. Og det finnes også fortellinger som vitner om at selv etter 10 års bønn så var smerte og sykdom fortsatt hos den som ble bedt for. Var bønnen da nytteløs. Nei det tror jeg ikke. Etter min erfaring virker bønn alltid noe. Den syke og de pårørende rundt den syke fikk kanskje bedre mulighet til å mestre sykdommen. Det var noen som hørte nå de ba. En kraft som ga styrke og fred til å bære
sykdommen. Gud hjalp annerledes enn vi forventet. Tror dere at Gud helbreder. Ja, det tror jeg. Men hvordan han helbreder er ikke alltid tilgjengelig for oss. Gud gi den troende kraft til å gå videre og som offiseren i vår fortelling kraft til å få blikk for Jesus og rette vår oppmerksomhet på Ham.
Helbredelsen av tjeneren er åpenbar en viktig del av dagens fortelling. Likevel var ikke tjeneren blitt frisk uten initiativet fra tjenerens Herre, den romerske offiser. Kun fordi offiseren henvendte seg til Jesus ble tjeneren frisk. I Matteusevangeliet er denne offiseren den første vi treffer på som ikke er jøde, og som oppsøker den voksne Jesus. Offiseren tiltaler Jesus med ordet Herre, kyrios. Matteus har sannsynlig en hensikt når han bruker dette ordet. For i denne bruken forutsetter han at alle mennesker kan være Guds barn, også selv om de ikke tilhører Guds folk Israel. Hver og en som bekjenner Jesus som Herre tilhører ham. Jesus bekrefter også dette når han sier i vers 7, Jeg skal kommer til ditt hus. Hermed viser Jesus oss at han ikke kun kom og kommer til jøder, men til alle mennesker.
Jesus handler på det han ser, nemlig offiserens tro. Dette er også et under som skjer. Han tror. Han tror så umiddelbart at også Jesus blir forbauset. En slik tro har jeg ikke funnet i Israel. Jesus fremhever den hedenske offiseren som et forbilde: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel. Det innbefatter også disiplene. Selv om de hadde forlatt alt for å følge Jesus. Dette bør gjøre oss ydmyke og forsiktig med å dømme andre mennesker på deres tro. Det kan være at de vi dømmer som ikke-troende dypt inne i hjertet bærer på en dyp tillit til Gud også selv om dette ikke synlig vises. Jesus bruker åpenbart en annen målestokk. Og mange skal komme.
En av de som kom er denne offiseren, som kommer på eget initiativ, - og som får Jesus til å utbryte det som rammer inn oss og vårt nattverdfellesskap, som rommer alle troende i alle verdenshjørner, og som også strekker seg ut over tiden og inn i evigheten: det skal komme folk fra øst og fra vest.
Det som er så fint med fortellingen om Jesus, er at fortellingene om det som hendte den gangen, ikke stopper der. De rommer en virkelighet som ikke lar seg stoppe av tid og rom: De er som ringer i vann, helt frem til oss. Til vår tid og vår situasjon. Gud er virksom og i sving nå. Gjennom Jesus sitt komme til jord, til sin skapning, brøt Gud overflaten og steg synlig inn i vår verden, som Jesus Kristus. Slik Johannes sier det: Sønnen har vist oss hvem Gud er. Fortellingene om Jesus som helbredet syke er for oss først og fremst fortellinger om at Jesus gjorde ting som bare Gud kunne gjøre. På denne måten sier Jesus – gjennom sine handlinger – hvem han er. Derfor er tro heller aldri et begrep, den er alltid en hendelse, noe som skjer. Jesus oppfordrer folk til å tro, - eller de kommer til tro. Det skjer noe med menneskene, et tegn, en handling som peker mot noe mer. En prosess, noe dynamisk. En bevegelse. Troen er ikke en ting eller et teoretisk begrep. Tro er noe som skjer, noe som hender inne i oss, og som kan sette oss i bevegelse, både inni oss og utvendig. For tro det har alltid noe å gjøre med relasjon og tillit. I den greske ur-teksten brukes da også det samme ord for relasjon og tillit.
Det er Gud som skaper vår tro gjennom sin tiltale og sitt ord. Hverken ordene eller Gud er bundet til en bestemt tid. Guds ord er et skapende ord: Den evige Gud er sammen med oss – nå. Den levende Gud er en kraft som kan skape forandring og ny mening også i våre liv. Jesus ser oss – hører våre rop og ser vår tro. Han kommer til oss med oppreisning og nytt liv der det var dødt, lys i mørket, håp i håpløsheten. Kjærlighetens kraft er alltid sterkere. Denne kraften brukte Jesus til å helbrede mennesker, men han bruker ikke denne makt til å underkaste seg mennesker. Jesus som lærer og leder, han vasker føttene på sine disipler. Jesus spiser med de som er ustøtt av samfunnet, han berører de syke. Det er Jesus som sier: Tjen hverandre.
Offiseren som står foran Jesus, viser uten å vite det at han allerede har forstått dette budskap fra Jesus: Tjen hverandre. Offiseren snur opp ned på hierarkiet. Hans tjener blir viktigere enn han selv og hans stolthet. Derfor møter Jesus heller ikke offiseren som Romer, som ikke-troende, men som menneske.
Foran Gud teller ikke makt og innflytelse, men kun om vi møter vår neste også de som lever etter andre samfunnsnormer enn oss selv. Vi trenger flere kristne som kan hjelpe de som er maktløse i samfunnet av i dag. Vi trenger mennesker som tør, som våger å stille seg på de svakes parti, også selv om dette gjør meg liten og setter meg i en ubekvemme situasjoner. Vi trenger mennesker som har tillit til en Gud som de kun har hørt om.
Jesus, Guds sønn, setter vårt hierarki på hodet og møter oss som tjenere. Han helbreder oss fra vår egoisme og vår selvtilstrekkelighet. Herre fri meg for det å sette meg over andre og å ha fordommer over andre. Møt meg Jesus med din menneskelighet slik at min tillit til deg og mine medmennesker vokser. Da blir jeg frisk.
Tro ytre seg i møtet med Jesus som en grenseoverskridende tillit. Tro, det er en levende tro på at Gud fader sender sin sønn til mennesket, som tegn på hans kjærlighet og ønske om å få en relasjon til mennesket. Det gjelder ikke en blind tillit, men derimot om å gå inn i en relasjon med åpne øyne altså en rettferdig og begrunnet tillit. Tro er tillit og tillit er en grunnstruktur for våre liv. I foreldre-barn relasjonen er det tilliten som gjør at en i livet kan overvinne de vanskeligste situasjoner. Vi kan ikke verdsette vår tillitskultur høyt nok og burde verne om den så godt vi kan. Den beror på gjensidighet og det krever mot å møte andre mennesker med tillit. Offiseren i vår fortelling viser dette motet. La oss derfor si Amen. For dette hebraiske ordet, betyr egentlig den aktive handling, nemlig det å si til Gud at jeg tar imot og holder fast på din utstrakte hand. Det lærer vi av offiseren fra Kapernaum. Å stille oss foran Gud og be om hjelp. Å ha tillit til og å våge troen på at i Guds nærhet finner jeg hans frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen.
