11 Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham.
12 Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen.
13 Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!»
14 Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!»
15 Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren.
16 Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.»
17 Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring.
Hellige Far, hellige oss i sannheten, ditt Ord er Sannhet.
Vi er kommet til 17. søndag i treenighetstiden, og den søndagen som vi også kaller høstens påskedag. En dag da alle tre tekstene peker på det ufattelige, at Gud er sterkere enn døden. Ja, også det som er satt opp som fortellertekst, fra Joh 11 – Jesus vekker opp Lasarus fra de døde, gir oss ett glimt av dette. Gud er sterkere enn døden.
Det er på den ene siden så stort at vi ikke skjønner det, og samtidig også så vanskelig fordi døden er jo fortsatt en realitet. Hvis Jesus har seiret over døden hvorfor opplever vi hele tiden at mennesker vi er glad i dør? I Johannes åpenbaring kap 21 leser vi om at Gud en gang skal skape en ny himmel og en ny jord, og i v 4 «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var er borte». En gang, når Gud skaper all ting nytt, når han igjen skaper alle ting perfekt – slik det var ment å være. En gang, da skal ikke døden være mer.
En gang, men ikke ennå. Fortsatt er døden en realitet, men døden har ikke siste ordet. Som vi synger i salmen «Herre, du gir oss kraft»; «Herre, du er vårt håp. Du er livet vi aldri skal miste. Døden er ikke det siste. Du, bare du er vår Gud». Påskedag forandret situasjonen seg totalt. «Livet vant, dets navn er Jesus». Livet vant, men han som representerer døden fortsetter å kjempe for at færrest mulig skal ta del i den seieren. Men, en gang er også den kampen over, og Livet vinner.
Vi feirer påskedag, en gang i mars/april hvert år. Da feirer vi livets seier over døden, trenger vi da en høstens påskedag? I litt sånn norsk traust luthersk sinnelag, det må da vel holde å feire en gang i året. Nei, dette er så stort at vi kan feire det hele tiden, på ulikt vis; Vi kan glede oss over det hver dag, vi feirer det hver søndag når vi møtes til gudstjeneste på søndag, som er oppstandelsens dag. Og ja, jeg tror vi trenger det på høsten, å ha en høstens påskedag.
Høsten. Den tiden på året da liv rundt oss dør, blomster visner, trærne mister bladene sine, det blir hustrig og kaldt. Da trenger vi å minnes påsken, og vi trenger å se fram til påsken. Denne dagen ligger omtrent midt mellom påsken som var og påsken som kommer. Vi kan både minnes påsken/våren som var da livet vant, og livet sprang fram i naturen, og vi kan se fram til påsken/våren som kommer og livet som på nytt skal vinne og springe fram i naturen. Ja, ennå mer enn det vi kan se fram til den evige vår, da alt skal skapes nytt og ingenting igjen skal dø.
For, vi kunne jo stilt oss spørsmålet på denne måten; trenger vi at Gud griper inn her nede. Han skal jo en gang skape alt nytt, og gjøre alt perfekt igjen. Kan han ikke bare vente til da. Det er minst to gode grunner til at Gud ikke bare kan vente. For det første; Han er alt for glad i oss, han har skapt oss i sitt bilde og elsker hver enkelt av oss uendelig høyt. Gud er evighetens Gud. Han er ikke bare framtidens Gud, eller fortidens Gud. Og er han evighetens Gud, da er han Gud også her og nå. Han kan derfor ikke bare se på at vi lider, han ønsker å gjøre noe med det.
For det andre. Han vil gi oss glimt av det som en gang skal komme, et glimt av himmel. Slike glimt som kan gi oss håp, og som kan styrke vår tro. Når høststormen herjer, det regner og det er surt ute. Da kan det være vanskelig å tro at det skal bli vår igjen. Så bryter solen gjennom, kanskje bare for et lite øyeblikk og vi kjenner varmen – kanskje ikke så sterkt som vi skulle ønske, men vi kjenner det, jo visst er solen der. Det skal bli vår igjen. Eller kanskje kommer noen innom med noen friske blomster, og du kan kjenne duften av vår igjen. Blomstene dør etter noen dager, men du har fått et glimt av vår.
I dagens tekst møter Jesus en enke. Hun har møtt dødens realitet, ikke bare en gang, men to. Begge de to som var henne nærmest er nå døde, hennes mann og nå hennes eneste sønn. En kald og guffen høststorm hadde truffet livet hennes, og i en slik stund kan det være vanskelig å tro at man igjen skal kjenne varmen fra solen, at man igjen skal kunne glede seg over livet. I en slik stund blir alt mørkt, i en slik stund kom Jesus nær – «han fikk inderlig medfølelse med henne». Og så gjør han det som bare Gud kan gjøre, han vekker sønnen opp igjen. Plutselig skinner solen igjen, og livet bryter fram på en ny og uventet måte. Som et stort og varmt glimt inn i den dagen da han skal skape all ting nytt, da døden ikke skal være mer. Et glimt som viser fram mot den dagen da vi en gang for alle skal få se hva det betyr at Jesus seiret over døden på korset. Da det ikke bare er glimt lenger, men «døden er ikke mer».
Vi hører ikke mer om denne enken og hennes sønn. Vi vet ikke mer om deres livshistorie, men vi vet at de begge døde. For det som skjedde denne dagen kunne ikke bli mer enn et glimt, det vi får oppleve her nede blir aldri mer enn glimt av det vi en skal få oppleve en gang.
«La ditt rike komme, la viljen din skje på jorden slik som i himmelen», en bønn vi ber hver gang vi ber Vår Far. Hva er det annet enn en bønn om å få slike glimt som denne enken fikk denne dagen. Når vi ber om at Guds rike skal komme, at hans vilje skal skje, ber vi ikke da om at vår ufullkomne verden skal bli mer fylt av det fullkomne som han skal gi oss. Når vi ber denne bønnen, er vi da villige til å la dette skje gjennom oss, vi – hans kirke på jord.
For, det eneste i dagens tekst som det bare var Jesus som kunne gjøre var å vekke denne unge mannen til livet igjen. I alt annet er dette også en fortelling hvor Jesus er et forbilde for oss i hvordan andre mennesker kan få et glimt av himmel.
Han stanset, det kan godt være han var midt i en samtale med noen andre eller på vei til en avtale, men han stanset. Det kan du og jeg også gjøre når vi møter mennesker som trenger oss. Han gikk ikke utenom fordi det var det enkleste for han. Men, han stanset for å møte denne kvinnen som, rent bortsett fra at Gud kjenner alle, antagelig var ukjent for han.
Han fikk inderlig medfølelse med henne. I Johannes 11,33 står det om Jesus da han var på vei til graven til Lasarus «Da Jesus så at både hun (Maria – Lasarus søster) og alle jødene som fulgte henne gråt, ble han opprørt og rystet i sitt innerste». Jesus lot seg berøre av andre menneskers sorg, han var ikke en kald og ufølsom Gud. Han er et varmt menneske, en Gud som er nær og som lar seg berøre av vår situasjon.
Han handlet, gikk bort la hånden på båren og befalte den unge mannen om å stå opp.
Vi kan også stanse, la oss berøre og handle i møte med andre mennesker som trenger oss. Vi trenger ikke være spesielt flinke eller vellykkede for å gjøre det, men de utfordrer oss for det kan kreve av vår tid og at vi prioriterer annerledes enn vi hadde tenkt. Men, tenk stort om det. For gjennom det kan vi gi andre mennesker et glimt av himmel, et glimt av at de er elsket.
Tilbake til Åp 21,4 «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var er borte». Vi kan gjennom våre liv, våre handlinger få være med å gi glimt av himmel, hvordan det vil være når tårer tørkes fordi vi tørker tårer, et glimt av hvordan det er når sorg, skrik og smerte er borte, fordi vi er med og døyver/lindrer det her på jorden.
Og så har Jesus gjennom blant annet det under vi leser om i dag gitt oss glimt inn i hvordan det vil bli når døden ikke er mer. Ja, mer enn det så har han gjort det slik at vi kan vi si «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde!» 1 Pet 1,3.
Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen
Trosbekjennelse
