41 Da spurte Peter: «Herre, er det oss du sikter til med denne lignelsen, eller gjelder den for alle?»
42 Herren svarte:
«Hvem er da den tro og kloke forvalteren som herren vil sette over tjenestefolket sitt for å gi dem mat i rett tid?
43 Lykkelig er den tjeneren som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake!
44 Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier.
45 Men sett at denne tjeneren sier til seg selv: ‘Det varer lenge før herren min kommer’ og så gir seg til å slå tjenesteguttene og tjenestejentene og spise og drikke til han blir full.
46 Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hugge ham ned og la ham dele skjebne med de vantro.
47 En tjener som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil, han skal få mange slag.
48 Men en som ikke kjenner den og gjør det som fortjener slag, skal slippe med færre. Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer.
Hva tenker du når du hører ordet «forvaltning»? Kanskje tenker du på din egen privatøkonomi. Kanskje tenker du på å dyrke jorda. Kanskje tenker du på miljøvern og matproduksjon, rettferdig fordeling, global oppvarming, politikk og multinasjonale selskaper. Kanskje tenker du på ingenting eller noe helt annet for hva jeg vet.
Denne søndagen kalles forvaltersøndagen. Det har med den bibelteksten fra Lukasevangeliet som vi hørte å gjøre. I hele dette kapittel 12 i Lukasevangeliet oppfordrer Jesus tilhørerne til å være himmelvendt. Jesus sa til disiplene: «Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller for kroppen, hva dere skal kle dere med.» Ha tillit til din Gud som har skapt deg og alle mennesker og hele den jord som vi lever på.
Gud har betrodd meg noe. Han har betrodd meg mitt liv. En dag vil Gud stille meg spørsmålet: Hva har du gjort ut av ditt liv? Han stille meg til regnskap for hvordan jeg har levd mitt liv.
Lignelsen som vi tar for oss i dag stiller spørsmålet: Hvordan forholder forvalteren seg til de folk som står i Herrens tjeneste? Det som er åpenbart, er at det handler om relasjoner mellom mennesker. Å leve etter Guds gode vilje er å leve ansvarlige liv; det er å gå varsom fram med det som Gud har betrodd meg, dvs. de mennesker som kommer meg i møte, de nådegave eller evner og oppgaver som Gud gir og stiller foran meg. Lignelsen tar utgangspunkt i den tro forvalter som oppnår Herrens gunst. Guds velvilje får han ikke fordi han er feilfri og har gjort alt rett i livet sitt. Den som lever et ansvarsfullt liv, kan og vil også gjøre feiltrinn. Den som handler samvittighetsfullt, vet at dette er det ikke mulig å gjøre uten å trå feil og å gjøre feil.
Leser vi dagens tekst overfladisk så finner vi ikke mye av hva vi har lært om en nådig og barmhjertig Gud. Hvor i denne fortellingen tales det om den ufortjente nåde og barmhjertighet, som alltid er større enn hva et menneske hjerte kan tenke seg. Kan det være rett at den Gud vi kjenner og søker følger det skjema som fortellingen sette opp som et 1 til 1 forhold mellom hva jeg fortjener og den straff jeg får.
I avskjeden med livet sørger vi også over det usagte og de handlinger som forble ugjorte. Presis der hvor vi konfronteres med livets grenser, erfarer vi livets dilemma: Det er fullstendig umulig å være ufeilbarlig der hvor mennesker møtes og handler sammen. Ingen vil alltid gjøre det rette til rett tid og til rett sted, slik som lignelsen vi høre i dag synes å forutsette.
Vi er i alle medmenneskelige relasjoner henvist på Guds Nåde og Barmhjertighet. Det å be om tilgivelse for mine feiltrinn og ha tillit til Hans godhet og barmhjertighet som er større enn vår forstand, er vårt eneste håp. Skal vi derfor gi mening til denne fortellingen og ta den på alvor må vi søke dens mening et annet sted, enn som en fortelling om Guds endegyldige dom over mennesket.
I fortellingen er det storgodseieren som overdra ansvaret til en forvalter. På Jesus tid var dagarbeidere i en utsatt posisjon. De var helt avhengige av å få sin lønn rettidig utbetalt. Skjedde ikke det betød det at hele dagarbeiderens familie ble kastet ut i sult og nød.
I lignelsen Jesus forteller oppfyller den første forvalteren sine plikter overfor arbeidene på godseierens landeiendommer. Han gjør det uten å nøle. Den annen forvalter derimot begynner å overveie hva han kan tjene på og hva gevinst han kan få ut av den posisjon han hadde fått. Han presser arbeidene og mishandler dem slik at de skal yte mer, og han begynner å betrakte eiendommen som han skulle forvalte som sin egen eiendom.
Ingen kommer forbi det spørsmålet som Peter stiller Jesus: Hvem er denne forvalteren? Og som alltid når Jesus får et spørsmål svarer han med et mot spørsmål. Det gjelder alle mennesker uten unntak. Det som er meg tiltrodd av verdier, materielle og ikke-materielle tilhører meg egentlig ikke, men er verdier som jeg har fått å forvalte. Det er verdier som jeg nettopp kun har tillåns fordi de kun er meg betrodd. Ikke engang mitt liv tilhører meg. Ikke selv har jeg gitt meg mitt liv og heller ikke har jeg selv fortjent det. Livet er noe som jeg har fått, som er gitt meg og det er noe som jeg må gi tilbake. Og når jeg gjør det blir jeg stilt overfor spørsmålet: Hva har du fått ut av livet ditt? Hva har du gjort med livet ditt?
På denne søndag som kalles forvaltersøndagen er det derfor også på sin plass å reflektere over det som er betrodd meg av verdier og å stille dette spørsmålet på nytt: Hva gjør jeg egentlig med det som er jeg har fått tillåns? Den som stiller seg dette spørsmålet tar det første skrittet på den veien som handler om å stå til regnskap over det som er gitt meg å forvalte. Den som stiller seg dette spørsmål viser at han eller hun har forstått at livet ikke kun er en gave som er gitt oss, men at vi også må forstå livet som en oppgave. Og at det det handler om er å velge et annet mål, enn det som den andre forvalteren velger.
En teolog sa engang: «Gud tar mennesket mer på alvor enn det vi selv gjør.» Derfor døde han for våre misgjerninger og sto opp for å beseire dødskreftene. Tar vi derfor Gud og oss selv på alvor forblir også oppgjøret og dommen en realitet. Men det finnes også en annen grunn til å la denne harde fortellingen stå. Vi må la den stå for de jenter og gutter som blir stått og som opplever urettferdigheten i verden. For fortellingen minner oss om den umulige dobbelthet vi lever i: At vi på den ene siden vet at vi må leve våre liv annerledes for at verden må bli mer rettferdig, men at vi samtidig på den andre siden fanger oss selv i å leve slik at alt er i orden og at vi har uendelig av tid. Når vi fanges i denne dobbelthet, da minner denne fortellingen oss på at det ikke er mulig.
La oss går litt dypere inn i lignelsen Jesus forteller. I denne fortellingen gis det en bestemt forståelse av menneskelivet. Mennesket er ikke et uavhengig vesen, men mennesker har en Herre over seg og mennesker stå ansvarlig overfor denne skaper. Gud har gitt mennesker å forvalte sitt skaperverk og alle de verdier som er – relasjonelle og materielle. Han har gitt oss evner, mulighet og veiledning til å ivareta våre forvalteroppgaver. Så finnes også en annen oppfattelse av livet. Det er den at mennesker betrakter det som vi har fått å forvalte som min egen eiendom, som jeg kan gjør med hva jeg vil. I denne utgaven avviser mennesket det ansvar som ligger i å ta vare på andre mennesker. Som overskrift for livet tar denne selvsentrerte holdning kun ansvar for seg selv. Man regner ikke dermed at den tid kommer hvor man stilles til regnskap for sitt liv. På overflaten kan en egoistisk livsform synes bekvem og vil gi meg flere fordeler. Men det er kun utfra et øyeblikks betraktning. Budskapet lignelsen formidler er at en slik livsform er destruktivt både for skaperverket og det menneske som lever slik.
Grensen mellom mennesker som lever livene deres etter den første henholdsvis den andre livsformen er på ingen måte klare. For et og det samme menneske vil vi finne elementer av begge livsformer i forskjellige blandingsforhold. Men hvilken livsform som får overvekt i våre liv handler om hvordan vi forholder oss til den ventetid som vi lever i, i påvente av at vår Herre kommer tilbake. Vi lever i dag i etterfølgelsens tid og har gjort det i ca. 2000 år. I det perspektiv kan tanken om Herrens komme blekne og få en tilbaketrukken plass i våre liv, slik som det kommer frem i dagens tekst: ‘Det varer lenge før herren min kommer.’ Denne holdningen fører til et forfall for hvordan mennesket ivaretar sitt forhold til og sitt forvalteransvar av skaperverket. Det vil si sitt forhold til sine medmennesker, sitt forhold til naturen og sitt forhold til seg selv. Men om vi ser ventetiden i perspektivet av livslengden til et menneske, så blir ventetiden mer håndterbar og enkelt mennesker blir mer ansvarliggjort i forhold til vårt forvalteransvar.
Gud gir ikke kun oppgaver, men han gir også det som skal gjøre oss i stand til å fullføre disse oppgaver. Bildet av forvalteren blir i det nye testamente mest forbundet med forkynnelse av evangeliet om Guds nåde. Men vårt forvalteransvar handler som lignelsen viser oss også om andre relasjoner som forholdet mellom foreldre og barn, mellom barn og foreldre, mellom lærere og elever, mellom arbeidsgivere og arbeidstakere, mellom mennesker i maktposisjoner i samfunn og politikk. Omsorgen vi skal vise i alle disse relasjoner og livsområde gjelder både åndelig, psykiske og materielle forhold.
De ressurser Gud har gitt oss til å ivareta vårt ansvar for skaperverket er ulike. Det gjelder åndelig, intellektuelle og materielle ressurser. Den største feil vi kan gjøre, som dessverre er altfor vanlig i samfunnet av i dag, noe som også preger kristne og vår egen frikirkelighet, er tendensen til at alt jeg forholder meg til skal være nyttig for meg selv. Her vil det å leve nært til vår Herre i våre egne liv og leve i forventningen til hans komme være et viktig motiv og korrektiv for våre liv. For da får vi et rett forhold til at vi ikke er eiere, men er forvaltere av skaperverket, ansvarlige forvaltere. Dette er tekstens alvor.
Noe lykkes jeg med og noe ikke. Om Jesus er tilfreds med det? Det vet jeg ikke. Men et vet jeg: At han allerede engang kom til oss mennesker og at Han kom før det at han skal kommer igjen. Det gjorde han for å ta min skyld på seg. Det gjorde han for å åpne sin Himmel for meg. Det gjorde han for å gi meg sitt hellige løfte på at: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst.» Mark. 16,16 Da merker jeg at det livet dreier seg om det er troen. Det går ene og alene på å ha tillit til dette guddommelige løfte. Det handler alene om å bli i denne tro og til stadighet være forberedt på Herrens komme. I konfrontasjonen med dagens tekst er mitt håp at når jeg skal møte vår Herre så kommer det en som kjenner meg, som kaller meg ved mitt navn og en som alltid har stått ved min side og som tar imot meg ved livets slutt.
Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet Amen.
