Fikk du med deg Bislet games på torsdag? Det minnet meg om døperen Johannes….
Det samme gjør gode minner etter mormor Dagny. Hun var født mot slutten av 1800-tallet, så jeg husker ikke så mye av henne før hun ble veldig godt voksen.
Hun døde natt til lille julaften, så det ble en spesiell jul, men en fin begravelse.
Mormor var borte, men ordene hang igjen når minnesamværet var over.
«Gud står den stolte imot, men den ydmyke gir han nåde.» Jak 4,6
Hun siterte det ofte, men kom aldri med noen utleggelse. Hun bare var ydmyk og raus. Under krigen ga hun blant annet husvære til 10 flyktninger fra Finnmark.
Stadig gjentok hun de siste årene  «Han skal vokse, jeg skal avta.»
Hun forklarte ikke hva hun mente med det heller.
Betyr dette at det må bli mer Jesus og mindre oss? At vi skal snakke ned det Gud har skapt?
Vi har gjort nok av dette, og vi skal se at dette er ikke Johannes’ budskap.

Nå «vipper» kirkeåret, og det følger en lang rekke vanlige søndager. I treenighetstiden skal det handle mer om stille vekst. Derfor den grønne liturgiske fargen. Liv og vekst.
I jula feirer vi han som ble menneske, med alt dette innebar.
I påsken fikk han sæ smake hva det også er å være menneske, når han dør. Straks sprenger han imidlertid alle våre perspektiv, står opp og lever.
I pinsen sendes Den hellige ånd og kirkens tidsalder starter. Gud er hos sine.
Treenighetstiden viser oss Jesus og vi skal vokse i kjennskap til ham. 
Vokse? Bli større eller fler? Kanskje… 
I alle fall sterkere og tryggere. Slik Johannes var det.

Så starter vi opp med at disiplene til Johannes viser litt av det som karakteriserer oss mennesker. Menneskesjuka. Misunnelighet og sammenligning.
De liker ikke at Jesus etter hvert tar hovedrollen.
Johannes blir hverken overrasket eller sint. Ikke en liten irettesettelse en gang!
Aner vi et smil i det ellers så alvorlige fjeset?
Hva var det jeg sa? «Dere er selv mine vitner på at jeg sa: Jeg er ikke Den salvede, men jeg er sendt i forveien for ham.»

Jesus vokser forbi ham, og han gleder seg slik en forlover gjør på brudgommens vegne.
Men blir idealet å utviske seg selv? Gjøre oss selv mindre for å gi plass til Jesus? Vi er ofte mer enn flink nok til å holde andre nede.
Blir vi mindre av å la Jesus bli større?
I forhold til Jesus virker vi da mindre – men er vi det? NEI! (I gudstjenesten blir det illustrasjon av dette)
Om Jesus blir stor, blir ikke vi mindre. Kanskje tvert imot. Vi blir mer oss selv?
To viktige ting.
1.    Den treenige Gud – får rett størrelse. Ubegripelig stor.
2.    Vi får riktig størrelse. Guds skapninger. Hans barn. Elsket så Jesus ofret alt. Jesus kaller oss sine venner! Slå den?

Riktig størrelse er viktig. Som når du kjøper tøy. 
Vil du være slank og kjøper for smått, blir det tragisk.
Vil du være stor, og kjøper deretter blir det heller ikke bra.
Gud er stor! Og vi er hans ypperste skapning! Ikke verst det heller, så slutt å snakke oss ned!
Johannes viser sin storhet ikke minst ved å glede seg over at Jesus overtar hovedrollen.
«Han skal vokse, jeg skal avta.»

Jobben var gjort. Oppdraget fullført.
«Se jeg sender min budbærer, han skal rydde veien for meg.» Malaki 3,1
Her er endelig linken til Bislett games.

Så du harene som skulle hjelpe Jakob Ingebrigtsen? En runde før mål vek de ut til side. Fornøyd, for jobben var gjort. 
Johannes hadde fullført løpet, og gledet seg. Dette er det siste budskap fra døperen. Fortsettelsen med anfektelsene og tap av hodet er et stort paradoks. Lønn?
Uansett hvor trofast en følger og tjener er det ikke sikkert at det «går til himmels.» 
Selv om det jo var nettopp dette som skjedde for Johannes.
 
Det er viktig med realisme. Et rett bilde av både Gud og meg selv, og hva som er min oppgave og ansvar. Når du ser det «lille» som er ditt ansvar, så er det mulig å tjene, ja til og med slappe av, når det er gjort.  Du skal ikke nå alle i Bodø, men får din part.
Hvordan kan vi da følge Jesus og Johannes.
Hvordan peke på Jesus?

«Se» dem som trenger det og kommer i din vei. Være der for menneskene DER DE ER! 
Ikke der du skulle ønske at de var.
En håndsrekning og en oppmuntring. Så får vi ta vare på mulighetene til å si noe om han som møtte oss. Som kjenner oss og likevel elsker oss.
Mange fler enn vi vet trenger virkelige, ekte, sanne og praktiske medmennesker.
Så kan de kanskje oppdage fliken av tro eller lengt som de ikke visste de hadde.
Da må vi ikke sjokkeres over at mennesker famler og feiler. (Kjenner vi oss ikke igjen?)

Vårt kall er å møte mennesker der de er. 
De likegyldige er kanskje vanligst og vanskeligst.
Hva med dem som med store ord fornekter? Kanskje både banner, drikker og fester slik vi aldeles ikke synes noe om. Bare Gud vet hva som ligger skjult.
Møter de Jesus, ja så skjer det gjerne noe med både livet og språket også.

Til slutt to ting vi godt kan grunne på:
1.    Har vi plass til mennesker som på forskjellig vis er underveis?
2.    Husk da «Et menneske kan ikke få noe uten at det blir gitt ham fra himmelen» 
ALT er gaver ovenfra! Det vi har fått gir vi gjerne videre. Deler der vi kan.

Herren velsigne deg og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig.  
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!

Kjetil Karlsen, Bodø 2. juni 2024