21 I samme stund jublet han i Den hellige ånd og sa: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små. Ja, Far, for dette var din gode vilje.
22 Alt har min Far overgitt til meg. Ingen vet hvem Sønnen er, unntatt Faderen, og ingen vet hvem Faderen er, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.»
23 Da de var alene, vendte han seg til disiplene og sa: «Salige er de øynene som ser det dere ser!
24 For jeg sier dere: Mange profeter og konger ville gjerne se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det.»
Søndagen i dag kaldes treenighets søndagen. Men hva har det vanskelige teologiske spørsmål om treenigheten med vårt kristne liv å gjøre? Kan vi ikke leve vårt liv som kristne uten denne kompliserte himmelske matematikk? Ville vi ikke som kristen, som kirke gjøre oss selv en tjeneste om vi ikke opphøyer spørsmålet om treenigheten som et grunnvilkår for vår tro?
Ja, nettopp denne misforståelse er ganske utbredt, som om det å bekjenne den treenige Gud skulle være noe, som går fullstendig over hodet på oss. Dette tar dagens tekst avstand fra og det er ingen ringere enn Kristus selv som tar til motmæle. Jesus tydeliggjør at den treenige Gud ikke dreier som om en opphøyd himmelmatematikk, men handler om menneskets salighet. «Salige er de øynene som ser det dere ser! sier Jesus.
Nei spørsmålet om den treenige Gud er ikke kun et tankespill for våre grå hjerneceller, men ved treenigheten gis det faktisk noe å se, der gis det oss et holdepunkt for alt det som er opphøyd for oss: «Salige er de øynene som ser det dere ser!»
Dere burde se hvordan Gud selv kommer til mennesker. Men at det faktisk var Gud som sto foran dem den gangen, det var heller ikke da umiddelbar innlysende. Hva er det disiplene egentlig ser? De ser øyensynlig ikke annet enn en jødisk vandrepredikant, som står foran dem, en vandrepredikant de står i lærer hos. De så i første omgang kun et helt alminnelig menneske. Ikke utstyrt med noen glorie eller annet ytre kjennetegn. De så et menneske som ikke uten videre utstrålte: Han er det.
Men Jesus gjør det tydelig: Dere ser i virkeligheten, også selv om dere kanskje ikke selv er klar over det, uendelig mer enn blott en jødisk vandrepredikant. «For jeg sier dere: Mange profeter og konger ville gjerne se det som dere ser.» Det var først da Kristus selv gjennom sine ord åpnet deres øyne for hvem han var, og åpenbarte seg som det står: «for umyndige små», det var først da at de så. Dere ser her og nå det som er menneskets dypeste begjær og ønske: Dere ser Guds ansikts. I Jesus ansikt ser disiplene ansiktet til den levende Gud selv. Ja, i denne jødiske vandrepredikanten møter disiplene i virkeligheten Gud selv. I Johannesevangeliet sier Jesus det slik til Filip: «Den som ser meg, ser Far». Det eksisterer et enestående forhold mellom Gud Far og Gud Sønn. For fundamentalt sett er de av samme vesen.
Dagens evangelietekst fra Lukas gjør det tydelig at Jesus handler i kraft av den Hellige Ånd: «I samme stund jublet han i Den hellige ånd». Der har vi alle samlet: Far, Sønn og Den Hellige Ånd. Samlet nettopp her hvor Kristus priser mennesker salig for at de ser Ham, at de holder seg til Ham.
Ja, kjære menighet her merker vi at det å bekjenne den treenige Gud, det handler ikke om en himmelsk teori – men, det handler konkret om vår tror på Jesus Kristus. Når jeg står foran Kristus og tilber ham som min Herre og Gud, når jeg bekjenner at i ham er Gud blitt synlig for mennesker, da kan jeg ikke annet enn også å bekjenne den treenige Gud. Bekjenne Gud Far som kjenner og priser Sønnen. Bekjenne sønnen som er overgitt alt av Gud Far. Bekjenne den Hellige Ånd som her lar Jesus juble og som også lar oss lovprise den treenige Gud. Det skjer fordi han har åpnet våre øyne for at vi i denne jødiske vandrepredikanten fra Nasaret ser uendelig mer, som konger og profeter har lengtet etter å se.
Noen påstår at alle religioner er et resultat av mennesket sin refleksjon over Gud. I dagens preken tekst gjør Jesus det klart at den Kristne tro ikke så mye handler om kloke tanker, som mennesker gjør seg over Gud. De kloke tanker som mennesker gjør seg over Gud klare likevel ikke å forstå og fange inn den levende Gud, men leder oss ofte forbi Gud og skaper i oss et bilde av Gud som ikke har så mye med den virkelige Gud å gjøre.
Jesus Kristus, Guds sønn, er den eneste som i ordets sanneste betydning formår å berette og fortelle om Gud. Det gjør han ut fra hva han selv har sett. Men Jesus forteller ikke kun om Gud, sin Far. Men der hvor Jesus selv er, der er også Gud selv å se, der er Gud nærværende. «Salige er de øynene som ser det dere ser!» Slik forkynner Jesus til sine tilhørere.
I dagen lesetekster møter vi også en annen fortelling. Fra 1. Mose Bok hører vi beretningen om besøket ved Sara og Abrahams telt. Allerede fra det fjerde århundre ble fortellingen om Abrahams gjester tolket slik at det egentlig var Den hellige Treenighet som kom på besøk. Fortellingen fremhever og viser oss et bilde av de tre rundt bordet, som på mystisk vis, gir et glimt inn i Guds rike. En åpning inn i helhetens og kjærlighetens hus. Atmosfæren i fortellingen er fred. De tre rundt bordet er sammenføyd i sirkelen. De er som et symbol på det fullkomne fellesskap. På det som er fra evighet og til evighet. Og i bakgrunnen der er det et tre – Livets tre.
Slik koblet urkirken en gammeltestamentlig tekst til den virkelighet som Jesus forteller oss. Men hva er vår situasjon i dag. Hvordan skiller den seg ut fra det som Jesus viser oss. I dag kan vi ikke se Jesus slik mennesker i hans samtid så ham. Men når alt kommer til alt så skiller vår situasjon seg ikke grunnleggende fra den situasjon som da var. For grunnleggende handler det fortsatt om tro.
Som sakt får vi ikke del i hemmeligheten til den treenige Gud ved å fordype oss med all vår tankekraft. Hemmeligheten åpenbarer seg kun for oss, der hvor vi tilber den treenige Gud, for da er det alene Guds gave vi får, en gave han «har skjult … for vise og forstandige, men åpenbart … for umyndige små.»
Trer vi inn i en kirke, trer vi inn i en verden, som er en sammenhengende fremstilling av hva som er hellig. Nemlig livet og menneskets tilknytning til Gud og til hverandre. Og når vi kneler foran alteret og for Gud, da er det at Gud blir synlig og erkjennbar for oss mennesker.
Når det kommer til stykket, kan vi ikke forklare hvordan vi kommer til det å lovprise den treenige Gud under denne Gudstjeneste. Det kan kun den treenige Gud selv åpenbare for oss. Mine øyne har sett din frelser, sønn av Gud Far, som også i dag lar oss juble i din Hellige Ånd. Og så er det stadig noen som sier at den treenige Gud ikke har noe med vårt liv å gjøre!
Vi er alle del av den store fortellingen og del av alt det skapte. Slik er vi en del av Guds verden. Dette hjelper oss til å innse at i alt vårt strev, i all vår fattigdom og lengsel, da er vi omsluttet av det hellige. Vi er Guds elskede barn. Favnet og holdt av noe langt større enn oss selv: En dynamisk virkelighet. En skapende prosess. En treenighet. En Gud. En tro større enn vi kan bære alene for oss selv. En hellig alminnelig virkelighet.
I dag ser vi ikke Jesus slik de mennesker i Israel så ham. Men når alt kommer til alt så skiller vår situasjon seg ikke grunnleggende fra den situasjon som den tids mennesker var i. Vi som er kommet til Gudstjeneste i dag, vi ser ikke noe overnaturlig eller blendende: Vi hører en preken, vi vil senere se vinen i nattverd kalken. Ikke gjør dette et større inntrykk på oss enn det som samtidens mennesker fikk se, når de fikk se Jesus fra Nasaret.
Men Jesus åpner også i dag våre øyne og øre. Ikke fordi vi nødvendigvis er så kloke, men heller fordi vi ikke forsøker med vår klokskap å erkjenne Gud. Slik kan også vi i dag høre om det som konger og profeter lenges etter å se, vi får høre hvordan den levende Gud gjennom beskjedne menneske ord tiltaler oss, vi får erkjenne hvordan universets Herre møter oss i brødet og i vinen.
Ja, det er dette vi møter når vi kommer til vår Herre og Gud i tro. Den treenige Gud taler vi ene og alene om fordi Jesus har åpenbart seg for oss, fordi han har gitt seg tilkjenne som sønn av Far, og fordi den Hellige Ånd har åpnet våre øyne for denne realiteten.
Jesus selv gleder seg i den Hellige Ånd, slik stå det. Og slik er også treenighetsdagen en gledes fest – en fest, hvor vi gleder oss over at vi ikke lengre behøver å spekulere på hvem Gud er. Gud Far som lot sin sønn Jesus Kristus dø og oppstår for å redde oss fra dødens mørke krefter på grunn av alt det, som vi mennesker gjør feil når vi såre og handler ondt mot andre mennesker. Dette lar Gud oss erkjenne gjennom den hellige ånd. Det å forkynne gledens budskap fra den nære, kjærlige Gud, som har sendt oss noe uendelig mye mer enn en profet, og som også i dag lar oss se Ham som er den eneste vei til Gud.
Den som kneler ned for Kristus her ved alteret, den åpner Gud øynene for hvem han er. Må vi aldri ta dette under som en selvfølge. Må vi glede oss over den hellig ånds kraft som åpner våre øyne og la oss ta dette med oss inn i de dager som ligger foran oss.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, vår Skaper, Frigjører og Livgiver, som var er og være skal, én sann Gud fra evighet og til evighet.
AMEN.
