15 Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud.
16 Og jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid:
17 sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere.
18 Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere.
19 Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve.
20 Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere.
21 Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.»
Hellige Far, hellige oss i sannheten, ditt Ord er Sannhet.
Vi synger høytidsverset, ÆVG 224 – O, lue fra Guds kjærlighet
Prekenteksten i dag er hentet fra Johannesevangeliet hvor i overkant av 4 kapittel (fra 13,30 og ut kap 17) er viet til tiden fra innstiftelsen av nattverden og fram til Jesus blir tatt til fange. Altså de siste timene som Jesus hadde sammen med disiplene før han ble tatt til fange. En ufattelig innholdsrik del av Johannesevangeliet, og her har Jesus mye på hjertet. Til disiplene og til oss. Det som vi leser sammen i dag er noe av det som Jesus vil minne disiplene om før han blir tatt til fange, før verden snus opp ned for disiplene.
Jesus vet hva som skal skje, ikke bare i påsken men også når vi kommer til Kristi Himmelfartsdag – 40 dager senere. Jesus vil ikke lenger være der fysisk sammen med dem, men han lar dem ikke bli igjen alene. Jesus bruker begrepet «foreldreløse barn», og for de av dere som var på familiesamling for en drøy uke siden så vil dere kjenne igjen noe av det jeg sier nå. Det Jesus sier til disiplene er lett overførbart til foreldre som skal reise bort og som forbereder barna på at nå skal det komme en barnevakt og være sammen med dere. Sammenlignbart fordi foreldre velger noen de kan stole på som barnevakt, noen som de vet er der hele tiden – ikke stikker av, og noen som ikke prøver å overta foreldrerollen. Jesus vet at Den Hellige Ånd vil være trofast, fordi han er en del av den treenige Gud – og Gud er trofast. Han vet også at Den Hellige Ånd ikke vil prøve å overta hovedrollen (foreldrerollen). Den Hellige Ånd peker ikke på seg selv med det den gjør, men gjør seg selv til et redskap for at vi skal se Jesus og gir oss redskap for å se Jesus.
Noen andre egenskaper som jeg tenker vi finner både hos en (god) barnevakt, og Den Hellige Ånd er: Gir oss trygghet, får oss til å innse at vi ikke er alene, gir oss trøst når vi trenger, oppmuntring når vi trenger. Og så sørger den for at vi får i oss mat, for det trenger vi. En god barnevakt (kanskje særlig besteforeldre) kan skjemme bort barna med litt ekstra godt, men samtidig – dersom de skal være barnevakt over en stund – så vet de at det er bra også med litt ordentlig mat. Men, om ungen har vært syk eller av en eller annen grunn ikke har matlyst, så kan det være lurt å begynne med noen godsaker slik at barnet får lyst på mat igjen. Den mat som Den Hellige Ånd vil gi oss er Guds ord, Bibelen. Noen ganger trenger vi hjelp til å plukke fram «godsakene», de versene som kanskje er våre favorittvers. Det er kanskje alt vi greier å ta imot akkurat da. Så kan disse versene gi oss lyst på mer. For vi kan ikke bare leve på disse versene, vi trenger hjelp også til å ta til oss «grovbrød» - hele Bibelen også de delene som må «tygges» litt ekstra og som det tar tid å ta til seg. Det som gir næring til mer enn å overleve, men også til å leve at det vi tar imot, på samme måte som det vi spiser, omdannes til energi. Energi som driver oss ut, ut i tjeneste for andre.
Pinse er kirkens bursdag, og når vi feirer bursdag så gis det mange ganger anledning til å holde en tale til jubilanten. I en slik tale sies det gjerne noe om hva som kjennetegner jubilanten, i positiv forstand. Hva vil vi da i dag si til kirken på dets 1991-års dag (om vi legger til grunn at Jesus var født i år 0, og døde 33 år gammel). Jeg vet ikke alt som kunne bli sagt, og jeg skal i alle fall ikke ta mål av meg til å gi et sammendrag av kirkens historie fra den dagen. Men, en ting som jeg tror kirkens Herre, Jesus, ønsker skulle kunne bli sagt om kirken er hvordan hans kjærlighet preger oss i forhold til hverandre og til andre. Jeg tror dessverre ikke det er hele historien om kirken, men jeg er trygg på at Jesus ønsker at det skulle være en enda større del. Når jeg bruker «hverandre» og «andre» er det ikke fordi det ene utelukker det andre. Men Bibelen taler om både kjærlighet til kristne søsken, «hverandre», og til «andre» altså de som ikke er en del av det kristne fellesskapet ennå. (hvem er da din neste)
En av de mest utfordrende tekstene om fellesskapet mellom de troende leser vi i Apg, 2, 42 – 47. Dette leser vi rett etter at disiplene har mottatt Den Hellige Ånd, og Peter har talt på pinsedag og det står at den dagen ble det lagt til omkring tre tusen mennesker. Rett etter dette beskrives altså det kristne livet, hverdagen, på en slik radikal og utfordrende måte. Så kan vi kanskje tenke at, ja Den Hellige Ånd ble gitt til disiplene på pinsedag, og Peter hadde Ånden da han talte. Men, vi må ikke glemme at Ånden er like mye tilstede i det som skjer når hverdagen kommer. Det vi ser i denne teksten fra Apg 2, 42 – 47, er på mange måter en tidlig versjon av det vi leser i Galaterbrevet om Åndens frukter. Vi ser at det at Den Hellige Ånd er i oss gjør en forskjell i forhold til hvordan vi lever livene våre, og forholder oss til andre mennesker.
Og dette er jo heller ikke første gang en slik sammenheng dukker opp i Bibelen. En ting jeg har fått lyst til å gjøre i det siste er å gå gjennom hele Bibelen for å se i hvilken sammenheng det står om «farløse og enker». For tiden holder jeg på med å lese gjennom Bibelen i kronologisk (tidsmessig) rekkefølge. Noe av det som slår meg, igjen og igjen, er hvordan det er en helt konsekvent sammenheng mellom om mennesker handler etter Guds vilje, og hvordan de behandler «farløse og enker». Jeg tenker at det er lov å omtale også dette som en Åndens frukt, en frukt av at mennesker ved Den Hellige Ånd tar imot Guds ord og lever etter det.
På en dag som dette er det lett å komme med «munnhellet» at i dag er vi alle pinsevenner. Og jeg skal ikke ta fra oss at det er viktig å feire denne dagen, da disiplene fikk Den Hellige Ånd og som kirkens fødselsdag. Det er viktig. Men, jeg tenker det er vel så viktig at denne dagen blir en påminnelse om at Den Hellige Ånd er med oss i hverdagen, at de gaver som vi får av Den Hellige Ånd er noe som er gitt oss til bruk i våre liv i våre hverdager. Og at Åndens frukt, slik vi leser det i Gal 5, 22 «Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet, og selvbeherskelse» er noe som preger våre liv hver dag, altså i hverdagen. Ikke som en prestasjon, noe vi får til, men som en frukt av at vi lar Den Hellige Ånd være tilstede i våre liv.
Det står i 1. Kor 12,6-7, i forbindelse med at Paulus skriver om de ulike nådegavene at «Det er forskjellige kraftige virkninger, men Gud er den samme, han som gjør alt i alle. Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det tjener til det gode». Er det noe som har kraftigere virkninger på mennesker enn når vi bruker Åndens gaver på en slik måte at Åndens frukt blir synlig. At mennesker opplever at vi tjener dem de gaver vi har fått, og at vi gjør det på en slik måte at de ser at det er god frukt som springer ut av det vi får av Den Hellige Ånd. At vi gjennom det vi gjør ikke peker på oss selv, men på han som har gitt oss gavene, på samme måte som Den Hellige Ånd med sin gjerning peker på Jesus.
På et stadion i England i dag så synges det, noe som de synger på hver hjemmekamp; «You’ll never walk alone». Jeg har aldri vært der, men det skal være en helt fantastisk opplevelse å være en del av 50. – 60.000 personer som synger dette av hele sitt hjerte. Vi skal ikke synge den sangen i dag, men tenk hvor mye mer fantastisk det er at dette ikke bare er noe de synger på en fotballstadion, men det er løftet fra den allmektige Gud. Du skal aldri vandre alene, jeg lar dere ikke blir igjen som foreldreløse barn. Nei, men se jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.
Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen
Trosbekjennelse
