15 Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn disse?» Han svarte: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø lammene mine!»
16 Igjen, for annen gang, sier han: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?» «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær», svarte Peter. Jesus sier: «Vær gjeter for sauene mine!»
17 Så sier han for tredje gang: «Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær?» Peter ble bedrøvet over at Jesus for tredje gang spurte om han hadde ham kjær, og han sa: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø sauene mine!
18 Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil.»
19 Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Da han hadde sagt dette, sa han til Peter: «Følg meg!»
Kapitel 21 i Johannes Evangeliet er ei etterskrift, som er lagt til og skrevet etter at Johannes avsluttet sitt evangelium. “I begynnelsen var ordet”. Slik innleder Johannes sitt evangelium. «Og ordet ble kjøtt», ordet ble levende og anskuelig kjærlighet i mannen fra Nasaret. «Det er fullbrakt», slik dør han lydig til døden på korset. Noen kvinner og noen disipler så den oppstandne Herren. Også Thomas, som ble kalt tvileren nådde fram til bekjennelsen: «Min Herre og min Gud». Frem til i dag lyder håpet for alle kristne: Salige er de som ikke ser og dog tror. Evangeliet er dermed avsluttet for Johannes. To avslutningsvers sammenfatter alt: «Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Kristus, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.»
Men så føyer Johannes et nytt kapitel til, som beskriver et nytt møte med den oppstandne Kristus. Det er bevegende å lese og det er nærmest genialt oppbygd. Det er en fortelling om ettergitt eller tildelt kjærlighet. Peter får oppleve kjærligheten av den han få dager før ikke ville vedkjenne seg, den gang han var i gårdsplassen hos øverstepresten. Der satt han sammen med vaktene og varmet seg ved bålet etter Jesus ble tatt til fange. Tre ganger fornekter Peter på det sterkeste å kjenne til Jesus, og å være en av disiplene til Jesus. Og nå: Tre ganger stilles spørsmålet: Elsker du meg og engang stilles spørsmålet endog som en sammenligning: Elsker du meg mer enn de andre.
Dette etterskrift som kapitel 21 er, åpner for oss hvordan kjærligheten forblir levende helt opp til vår tid. Disiplene er tilbake til hverdagen og de er opptatt med fiske, men det hadde vært en dårlig natt. Ingen fangst, ingen fisk i noten. Så står den oppstandne Jesus i strandkanten og de kaster på hans ord ut noten på nytt, får fangst og en ny begynnelse. Kom og spis er hans invitasjon og de spiste måltidet sammen. Da åpnede deres øyne. De viste at det var Ham, Herren, men de turte ikke snakke med ham. Det finnes tidspunkter hvor det ikke er behov for ord. Og i stillheten følger den teksten vi leste.
Menneskeligtalt kan vi spørre om vi kan ha tillit til en som har latt oss i stikken. Våre skuffelser med andre preker vår erfaring og vi kan erkjenne det at den andre har sviktet meg som en indre smerte. Peter hadde stått frem og sa til Jesus: Jeg vil offer mitt liv for deg om det er det som skal til for å beskytte deg. Men istedenfor lar han Jesus i stikken når han utfordres og benekter alt kjennskap til Jesus. Han gjør det ikke bare engang, men tre ganger.
Hvordan skal Jesus kunne ha tillit til Peter igjen etter at dette er skjedd? Gjenkomstens glede etter møtet med den oppstandne Jesus var ubeskrivelig, men hvordan kunne denne gleden dekke over den skammen Peter opplevde og det svik som Jesus hadde erfart med Peter? Jesus sparer ikke Peter for erindringen, men han bygger ham opp. Historien om Peter som vi hører i dag får en annen utgang enn det vi menneskeligtalt skulle forvente. Det er en historie som står imot vår erfaring.
Derfor taler teksten i dag om den ettergitte kjærligheten, den kjærligheten som tildeles. Jesus som den oppstandne tildeler Peter sin kjærlighet. Han henvender seg til den som har mistet motet. Han henvender seg til ham som i egne og andres øyne hadde sviktet. Likevel finnes det ingen anklage i Jesu munn til Peters fornektelse, men kun det trefoldige spørsmål: Har du meg kjær. Og tre ganger Fø lammene mine. Dette møtet mellom Peter og Jesus trekkes gjerne frem som et kjerneeksempel på hvordan sjelesorgarbeid skal gjennomføres. Jesus konfrontere skylden uten å anklage.
Gud tildeler og gir oss sin kjærlighet. Tildelt kjærlighet er overskriften for dette etterskrift til Johannes evangeliet. Jesus gir Peter sin kjærlighet, en kjærlighet som gjenoppretter. Han bryter ikke kontakten. Jesus tar selv initiativet til å gjenopprette kontakten til den Peter som hadde avvist og nektet å ha noe med Jesus å gjøre. Det er Guds barmhjertighet.
Men vi kan også trekke frem et annet poeng ved denne fortellingen. Dette handler om at Peter får et fornyet kall. Den oppstandne sier «Fø lammene mine». Peter kan begynne på ny: Følg meg sier Jesus. Intet annet er en forutsetning for etterfølgelsen enn dette: Ja, du vet at jeg har deg kjær. Har du meg kjær? Spør Jesus. Han gjør oss som feiler til hele mennesker og la oss dermed lykkes. Det er vår trøst. Det er også den avgjørende trøst for hans kirke som søker etter å bli ledet i en bestemt retning.
Jesus gir Peter et oppdrag: «Fø lammene mine». Med dette sier Jesus: På tross av hva som er skjedd, så kan jeg bruke deg. Jeg overdra deg, akkurat deg, som den som sviktet, det fulle ansvaret. Jesus hadde selv sagt at den gode hyrde setter sitt liv til for sin får og nå tiltror jeg deg Peter til å være hyrde. Tre gange måtte Peter svarer, men han kunne ikke i svaret henvise til seg selv, for det kunne han ikke lengre. Men med sitt svar henviste han til Jesus selv: Du vet det, du vet alt Herre. Og tre ganger ga Jesus oppdraget til Peter: «Fø lammene mine».
Den gjenopprettende kjærlighet til Jesus få med andre ord følger. For den som elsker Gud overtar også et ansvar for vår neste, for våre medmennesker. Det handler om å ha omsorg for og sikre at noen bekymre seg, der det er nødvendig. Fø lammene mine betyr å ha omsorg for og å ta vare på menigheten, mine medkristne og mine medmennesker. Å elske Gud betyr å overta ansvar for den annen eller de andre.
Svare vi på Jesus spørsmål har du meg kjær og på hans oppfordring følg meg, da handler svaret om det han har gitt i våre hender, nemlig vår neste, våre medmennesker. Besøk de eldre, ta vare på ungdommene, se til de syke og ensomme, fortell andre om din tro, gi videre den kjærlighet du har erfart fra vår Herre, berik gudstjenesten med din musikk og din sang i kor, gjør en innsats for at andre mennesker gjennom deg får en erfaring med livets Herre.
Med denne oppfordringen møter Jesus oss på denne søndag som også kaldes Hyrdesøndagen. Vi kan være takknemlig for at Jesus er vår gode hyrde, og at han utruster sin kirke og menighet med hyrder. Det bibelske bilde på Hyrden handler ikke om den som går foran, den som dominier og styrer med en flokk i rykken. Hyrden er heller den som har omsorg og beskytter det som er svakt. Hyrdebildet er ikke et bilde som kun gjelder og er reservert for prester, pastorer eller eldste. Dette er en forståelse som er fullstendig fremmed for evangeliene. Hyrde er vi for hver og en som vi lever sammen med, for hver og en som tiltror seg til oss, som er vår neste eller som gjør oss til sin neste.
Dette ansvar kan synes uten grenser og kan skape angst og utløse en maktesløshet hos den enkelte. Hva om jeg svikter? Hva om jeg ikke lengere er i stand til å beskytte mine barn fra hverdagens farer? Da gjelder også det for oss som Peter opplevde at Gud gjenoppretter oss på grunn av sin kjærlighet. Gud etterspør ikke supermennesker eller superkristne eller de som synes å beherske alt. For det er Guds gjenopprettende kjærlighet som bære oss.
”Fø lammene mine!” Bak dette bilde står en kirke som ikke er seg selv nok og som skuer ut over seg selv. Etterfølgelse er å gå den veien Jesus gikk, og å bære sitt kors. Dette bilde er ikke bildet på en kirke som bruker makt. Kraften kommer fra den trofaste etterfølgelse. Mennesker har bruk for Guds nærhet og at han henvender seg til oss. Mennesker har bruk for orientering og et holdepunkt i livet. Mennesket har bruk for en veiviser. Alt dette gir vår hyrde Jesus Kristus oss. I menigheten får vi næring til våre liv i Gudstjenesten når Gudsordet utlegges og når vi tar del i hellige handlinger som dåp og nattverd.
Nettopp i Peters svakhet ser vi betydningen av denne historien. Han blir et erfaringsbilde på den tilgivende Gud. Peter kan vise oss denne vei som fører til tilgivelse. Jesus Kristus sier ikke kun tilgi og glem. Men han gir synderen og den som faller en ny begynnelse. Hva som for oss forekommer umulig det gjør Jesus: At den som har sviktet den gir Jesus oppreisning og fornyet tillit.
Peter selv fikk kraften til å bekjenne fra Gud. Peter blir derfor også en veiviser for tilgivelsen fra Gud, også selv om vi mislykkes og svikter. I dag på denne hyrdesøndag takker vi Gud for at han ikke lot oss eller sin kirke i stikken, og vi takker ham for den tilgivelse som er så befriende. La oss be om at han også gjør oss til vitner for denne tilgivelsens kraft. Den ufortjente tillit som Gud møter oss med gjør fri.
Påskeevangeliet som er ferdiggjort for oss omslutter alle med et håp og med en fremtid. Det er for meg en viktig del av påskebudskapet: At oppstandelsesbudskapet og den oppstandne tildeler og gir oss sin kjærlighet.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen.
