Matt 26,6–13 Jesus salves

6 Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske,
7 kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords.
8 Disiplene så det og ble forarget. «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de.
9 «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.»
10 Men Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg.
11 De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.
12 Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd.
13 Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»

Hellige Far, hellige oss i sannheten, ditt Ord er Sannhet.

Hvor er det blitt av Jesus ridende på et esel? Hvor er det blitt av kongen som ikke er som en konge, men som likevel hylles på din reise inn til Jerusalem. Slapp av, han er her, også i denne teksten, om kanskje ikke like umiddelbart synlig som i de «vanlige» palmesøndagstekstene. Men, hvis vi graver litt i dagens tekst så finner vi det, og det å sette seg ned og grave litt i tekstene det kan være spennende.

Før vi går inn i dagens tekst så vil jeg nevne at denne teksten har 2 paralleltekster, i Mark 14, 3 – 9 og Johannes 12, 1 – 8. Tekstene er stort sett like, men det er noen forskjeller som det kan være verdt å merke seg. Markus og Matteus tidfester hendelsen til 2 dager før påske, og altså etter inntoget i Jerusalem, mens Johannes sier at det skjedde 6 dager før påske og altså før inntoget i Jerusalem. Hos Matteus og Markus var det «en kvinne» som kom med krukken med salve, mens hos Johannes får vi vite at det var Maria, søster til Marta og Lasarus som var den som kom med salven. I prekenteksten er disiplene som blir forarget over sløseriet, hos Markus er det noen, men hos Johannes er det Judas. Hvorfor det er disse forskjellene vil sikkert noen kunne fortelle oss mer om enn meg. Men, for det første har nå i alle fall evangelistene unngått å plagiere hverandre helt, og for det andre så kan det være så enkelt at de som så hva som skjedde oppfattet ulike ting som viktig. Kanskje var det slik at Judas først «murret» og at det var et poeng for Johannes å få fram, mens de andre disiplene hang seg på og for Matteus var det ikke et poeng hvem av disiplene. For Markus var det kanskje ikke så viktig at det var disiplene. Uansett så svekker det ikke troverdigheten til det vi leser at tre av evangelistene gjengir det ulikt, og de vesentlige poengene er de samme.

Jødene salvet ved to anledninger i livet. Når du skulle bli konge, det var de færreste forunt, men vi leser blant annet i 1 Samuels bok 16 om da Samuel salvet David til konge. Og de salvet personer når de var døde. Når Jesus blir salvet denne dagen peker det på begge disse omstendighetene for å bli salvet. Han var konge, og om han ikke var død så visste han at det kom til å skje, og han var i alle fall i realiteten dødsdømt. I det perspektivet at Jesus ble salvet til konge gir det jo mening når Johannes tidfester denne hendelsen til før inntoget i Jerusalem, for som Matteus skriver i kap 21,4; «Dette skjedd for at ordet skulle oppfylles som er talt gjennom profeten: «Si til datter Sion: Se, din konge kommer til deg, ydmyk er han og rir på et esel og på trekkdyrets fole».

Jesus ble salvet til konge, men ikke en vanlig komme som kom med makt for å herske, men en som kom for å tjene. Derfor ble han samtidig salvet til sin død. På ett vis en av disse milepælene i Jesu liv, hans fødsel (naturligvis), hans dåp, hans salvelse og så til sist det som alt leder fram til hans død og oppstandelse. At Jesus salves, både som konge og til sin død, hjelper oss til å se at det var en konge som døde for oss. Det var en som med letthet kunne tatt all makt i verden og styrt unna døden på korset, og ingen av oss kunne vel anklaget han for det. Men «Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg en tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som et menneske fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja døden på korset» (Fil 2, 6-8). Forstå det, nei ikke alltid. Men vi kan få lov til å tro det, å være takknemlige for det.

Skal jeg være helt ærlig så tror jeg heller ikke Maria skjønte hva hun gjorde denne kvelden, og i alle fall ikke rekkevidden av det. Hva er det da som gjør at Maria knuser en flaske med olje som er verdt kanskje ca en halv million i dagens verdi (300 denarer = 300 dagslønner, jf Joh 12,5). Hadde hun skjønt det så kunne det vært forklaringen, at hun bare gjorde det hun visste var hennes oppgave der og da. Men, jeg har egentlig vanskelig for å tro det er slik det henger sammen. Kanskje finner vi heller noe av svaret ved å sammenholde denne teksten med teksten i Luk 10, 38 – 42. Denne teksten om Jesu møte med de to søstrene og hvor Maria midt i alt som skal gjøres i stand setter seg ned ved Jesu føtter for å lytte til Jesus. Kanskje kjenner vi igjen den totale overgivelsen, gleden over hvem Jesus er og hva han sier. Gleden hos Maria, en glede som er så stor at hun er villig til å bryte alle sosiale normer for å vise sin begeistring, enten det var ved som kvinne å la andre gjøre husarbeidet og selv sette seg ned for hans føtter eller det var å knuse en krukke med dyrebar salve over hodet på Jesus for å salve han. Den salven var fort noe av det mest verdifulle i huset, og på et øyeblikk var den borte. Det er nesten som vi kan føle at Maria ikke kan styre sin begeistring for Jesus. Hun vil bare gi han alt, også det mest dyrebare hun har. Og det er ikke noe som springer ut av en plikt til å gi, det springer ut av en pur begeistring for Jesus.

Hvordan kan en slik begeistring ha oppstått. Vi vet kanskje ikke alle svarene, men vi vet Maria fant sin plass ved Jesu føtter. Kanskje det var nøkkelen til denne begeistringen, at hun hadde funnet sin plass ved hans føtter og lyttet til hans ord. Kanskje er det der vi også kan finne grunnlaget for vår begeistring over Jesus ved å sette oss ned ved hans føtter og lytte, og gjennom påskens tekster også få se hva han har gjort for oss.

Det er spennende å grave litt mer i tekstene. Vi fant kongen, den samme som kom ridende inn var den samme som ble salvet. Vi fant den annerledes kongen, den samme som samtidig som han ble salvet som konge ble salvet til sin død var han som kom ridende på et esel. Vi fant gleden og begeistringen, den samme begeistringen som vi finner i folkemengden finner vi hos Maria, ja kanskje finner vi den enda dypere der og kanskje har til og med Maria vist oss noe om hvordan vi kan finne den samme gleden som henne.

La oss fortsette å grave i ordet, kanskje noen ganger alene men gjerne også sammen med andre. Slik at vi, som Maria kan finne begeistringen for det Jesus har gjort, og gjør for oss. Og slik at vi kan hylle han på vår måte.
Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen

Trosbekjennelse