46 Da sa Maria:
«Min sjel opphøyer Herren,
47 og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.
48 For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,
49 for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.
50 Fra slekt til slekt varer hans miskunn
over dem som frykter ham.
51 Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.
52 Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.
53 Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.
54 Han tok seg av Israel, sin tjener,
og husket på sin miskunn
55 slik han lovet våre fedre,
Abraham og hans ætt, til evig tid.»
Vi er fortsatt i fastetiden og prekenteksten er i dag en fargeklatt, nemlig Marias lovsang. Dette er en spennende kombinasjon som lar fastens selvransakelse kaste lys over julens jubel budskap: At en frelser er oss født. Det er rart, men gjennom hele bibelen møter vi mennesker som lengter etter å få barn, og barna de får, har alltid store oppgaver i vente. Når Gud vil frelse menneskeheten, starter han alltid med små barn.
Maria var nok som de fleste jødiske barn, oppdratt med tekstlesinger og liturgier. Hennes lovsang har da også likhetstrekk med det gamle testamentets lovsanger som f.eks. Hannas lovsang i 1. Samuels bok 2,1-10. Her får Hanna å vite at hun skulle bli mor til profeten Samuel. Men lovsang spiller også en stor rolle i innledningskapitlene til Lukas evangeliet. Han gjengir hele tre lovsanger i de to første kapitlene. I tillegg til Marias lovsang beskriver han også Sakarjas lovsang (Luk 1,68-79) og Simeons lovsang (Luk 2,29-32).
I det skjøre menneskebarnet får Simeon håp for fremtiden og gjennom Marias lovsang har generasjon på generasjon møtt mørket med håp og trass. Hun fyller begrepet frelse med innhold. Evangeliet etter Lukas viser oss at når Gud vil gi oss fremtid og håp, bruker han oldinger, kvinner, små barn - skrøpelige mennesker uten makt, men som likevel kan endre urettferdigheten i verden.
Den Maria vi møter i dagens tekst er langt fra den Maria som i tradisjonen blir dyrket som en helgen. Maria i dagens tekst er kanskje 14 år gammel, kommer fra en fattig familie og er kommet i en situasjon som er sosialt helt uhørt. Hun er gravid og det uten å være gift.
Men nettopp dette faktum at Jesu er født av en helt alminnelig kvinne, viser oss at veien fra Maria til Jesus, den er ikke lang. For det viser oss at Jesus var et helt menneske. Derfor blir han også vår bror, og et menneske som kjente til glede og lidelse, vrede og angst, håp og fortvilelse. Nei veien fra Maria til Kristus, Guds sønn, er ikke lang.
Det ser vi også om vi går nærmere inn på lovsangen Maria framfører. For denne er en symfoni over Guds sanne vesen. Hun fikk oppleve – allerede før Jesus kom til verden – hvem og hva Gud er! Det som er viktig her er at det ikke var prester, at det ikke var politikkere eller noen høyt aktet person, som hadde åpenbart dette for Maria. Sannheten hun satte ord til springer ut fra en indre frihet, fra en enkel kvinne og en blivende mor.
Med sin lovsang viser Maria oss Guds hjerte. Guds hjerte som åpner seg for de som er undertrykt og for de som blir fratatt sin verdighet. Maria synger om at Gud handler. Det utløser både glede og frykt. Hun synger om at Gud setter verdenen på hodet. Han kaste de maktfulle fra deres trone og løfter de fornedrede opp. Det er ikke de store og mektige, men heller de små og svake, som har grunn til å ha gledens forventninger til framtiden. Penger, innflytelse og prestisje er ikke tegnet på frelse. De sultne blir mettet med gode gaver og det som er lavmeldt får stemme. Maria synger ikke om at det skal gå dårlig for noen, men beskriver en retning hvor noen reises opp og andre faller. Hun taler ikke om at menneskegrupper skifter plass. Men heller at urettferdighet rettes opp.
Faktisk foregriper Maria her det Jesus forkynner. Ordene i lovsangen minner sterkt om ordene fra Bergprekenen, som vi kjenner som saligprisningene. Her gjentas det radikale budskapet: Gud kan gjøre det umulige mulig, han gjør de fattige til sine barn og til sine avringer.
Marias lovsang har i seg revolusjonens toner. Hun lovpriser Gud for at Han støtter herskere ned fra tronen og sender de rike tomhendte fra seg! Disse ordene blir skrevet ned i den første kristne tid. De kristne var selv fattige og forfulgte av makthavere som ikke nølte med å drepe dem. Kristne i urmenighetene fikk Marias lovsang, tok den til seg og trøstet seg med den bak lukkete dører i husene deres.
Marias lovsang er den fanfare som Lukas begynner sitt evangelium med. Et viktig trekk ved lovsang er å gjenoppdage at verden er god og forunderlig uansett hvor vanskelig livet er. Å gjenoppdage dette som i hverdagen kan være glemt og oversett peker hen på livets skaper. For å prise livets skaper, må et menneske ha merket livet. Å lovsynge er å skjønne og å akseptere at noe har hent meg. Det er å følge sporene tilbake til den, der har satt disse spor. Vi kan si, at det å lovsynge det er å erkjenne at evigheten er brutt inn i livet. Det betyr også at det mest fundamentale i vårt liv ikke blir en tilfeldighet eller noe forbigående.
Det er ingen tilfeldighet at lovsangens revolusjonære innhold akkurat blir kunngjort av Maria. Maria hadde ingenting som i sin samtid skulle tilsi, at hun skulle stå fram som den store predikant. Hun var fattig, hun kom fra landsbygda og framfor alt var hun kvinne. Likevel er lyskasterne rettet inn på henne for gjennom Marias liv kan vi avlese hvordan Gud gjør noe stort av det som ikke synes av noe.
Her er det at fasten smelter sammen med julens forventning og glede. Vi ønsker oss ikke smerte, vi ønsker oss ikke strid, men noen ganger går veien til at noe heles gjennom smerte. Noen ganger fører veien til fred gjennom uoverensstemmelser – små eller store. En gang krevde den radikale nye begynnelsen som frelsen er, korsets død til livets oppstandelse.
Det er her Maria har noe viktig å si oss. Maria synger om en forandring. Hun synger om at en dør åpner seg. Det åpner seg en mulighet, som vi knapt turte drømmer om. Det handler om at det må være et håp, der det ikke synes å være håp. Jeg tror at Maria synger for alle disse mennesker, som har en forhåpning som gjerne kan forekomme oss noe utopisk. Den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer, som ble henrettet av naziregimet i Tyskland på slutten av annen verdenskrig sa dette om Marias lovsang: «Dette er den mest litenskaplige, villeste, ja man kan si revolusjonære sang som noensinne er blitt sunget.» Han hadde et håp om et annet samfunn enn det Hitler skapte. Bonhoeffer fikk ikke oppleve at herskermakten ble kastet fra tronen. Men den tro han døde i var stødig forankret i den ene Gud som bringer oss den sanne fred. Den evige fred.
Marias lovsang handler derfor heller ikke om at verden er i orden. Det motsatte er tilfellet. Maria vet at det er mye som ikke stemmer hos oss. Nettopp derfor synger hun om at Gud griper inn. Hun synger om en Gud som kjenner vår angst og som vil rettferdighet. Også selv om ventetiden på denne rettferdighet til tider kan forekommer uutholdelig.
Ikke én av oss slipper gjennom dette livet uten skuffelser og sår. Å føle seg knust og ødelagt er en livserfaring mange deler. I dag inviteres vi inn i lovsangen for alle de lave, de små, de som sulter etter å bli sett, de som tørster etter kjærlighet. For vi er sett, vi skal mettes, og tørsten vår blir slukket. Guds frelse er her og nå. Det lille barnet er vår frelse, og vi tilhører den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Det er ikke et abstrakt begrep, det er kjøtt og blod, det er Gud som kommer til oss i dåpen og i nattverden, gjennom vann, vin og brød. Her og nå, og i dag kan vi synge med Maria: Store ting har han gjort mot meg, han, den mektige; hellig er hans navn.
I det enkle blir Maria derfor også et forbilde for oss. Maria sto som gravid i fare for å bli utstøtt. Tross påkjenninger og fordømmelse Maria utsatte seg for: Hun besluttet seg for barnet. Hun besluttet at fullføre løpet, tross alle konsekvenser. Dermed trer hun ut av den passive rolle som mange kirkefedre har tilskrevet Maria. Den unge jente fra Nazareth er ikke kun den passive som følger ordre. Hun er heller det motsatte et modig forbilde. Hun sier "Ja" til et liv med Gud og et overraskende barn. Evangelisten Lukas gjør med sin fortelling det tydelig at Maria kan si JA nettopp fordi hun kjenner til og vet om Guds storhet og hans alt omfavnende kjærlighet. Maria skaper ut av dette hav av kjærlighet det hun kun selv kan ane.
Maria gikk veien først, men likevel erfarte hun ikke annet enn det hver av oss kan erfare at Gud tar bolig i vårt liv: han gi oss livet og han fordrer det av oss – i kjærlighet. Jeg tror at det i dette ligger en dyp hemmelighet. Ikke at hun er så annerledes enn oss. Snarere omvendt. Vi har alle noe av Maria i oss. Vi kan alle ha tiltro til at Guds kjærlighet ikke avhenger av den anseelse eller fordømmelse som samfunnet eller vi møter andre mennesker med. Maria viser en fortrolighet til Gud, at han i vår personlige nød og sorg kjenner vår tyngste og mørkeste studer. Maria viser oss at Gud kan gjøre bruk av oss til å gjøre noe stort. For i Guds rike er det ikke makt, styrke, visdom eller rikdom som gir status, men tillit.
Derfor er også Marias lovsang, en lovsang for denne modige jente og vi må med Maria be om at Gud må åpne våre hjerter slik at vi lever for og med hverandre. Vår bønn skal i dag lyde slik:
Far i himmelen, du har gitt oss din sønn. Han kom til verden som Menneskesønnen og ble vår bror. Gjennom din sønn Jesus Kristus fikk vi se din kjærlighet. Vi ber deg:
Gi oss et seende hjerte, slik at vi evner å ta inn over oss vår medmenneskers nød.
Gi oss et hørende hjerte, slik at vi hører når du taler til oss
Gi oss et kjærlig hjerte, slik at vi ikke utelukker enkeltmennesker eller grupper i vårt samfunn.
Gi oss et medfølende hjerte, slik barn og foreldre, men også naboer og venner lærer å forstå hverandre
Gi oss et modig hjerte, slik at vi handler rett når vi blir brukt.
Gi oss et romlig hjerte, slik at vi overvinner sneversynet og kan gjøre de første skritt til å bevare freden
Amen.
