11 Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Vi taler om det vi vet og vitner om det vi har sett, men dere tar ikke imot vårt vitneutsagn.
12 Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om det jordiske, hvordan kan dere da tro når jeg taler om det himmelske?
13 Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen, *som er i himmelen•.
14 Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp,
15 for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.
16 For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.
Hellige Far, hellige oss i sannheten, ditt Ord er Sannhet.
Det er påske i Jerusalem, og byen er full av mennesker over alt. Jesus er også der, sammen med disiplene sine, og vi leser i kap 2,23 at mange kom til tro da de så tegnene han gjorde. Det var ikke lett å komme til Jesus uten at mange så at du var der. Nikodemus var fariseer og en av jødenes rådsherrer. Han hadde noe han ville spørre Jesus om, men ingen burde se at han gjorde det. Så han kom om natten, da var det bare han og Jesus – kanskje noen av disiplene til Jesus var der. Det var noe med denne Jesus som han måtte finne ut av.
Dette er innledningen til teksten i dag, og hvorfor tar jeg den med? Jo, fordi vi kunne så lett ha løftet pekefingeren og vært kritiske til hvorfor han ikke tør komme når andre ser det. Vi kunne holdt en preken om hvor mye viktigere det er å frykte Gud enn å frykte mennesker, og det er for så vidt rett. Men, det er noe som er mye viktigere, Nikodemus kom til Jesus – med sine spørsmål, med sine undringer. Og Jesus løftet ingen pekefinger, «å, ja, du tør bare komme om natten? Hvorfor kom du ikke om dagen, er du redd for hva de andre sier?». Jesus tok i mot Nikodemus, tok han på alvor, og tok seg tid til han.
Sånn var Jesus da, og sånn er han nå også. Om du kommer for å få flere svar på hvem Jesus er, og hva hans lære er, om du gjør det i kirken så alle ser deg, oppsøker noen du kjenner på natten for å spørre, eller om du blir med på Alphakurs hvor vi er ikke alt for mange som ønsker å lære mer om Jesus. Det viktigste er ikke hvordan, og Jesus løfter ikke pekefingeren og spør hvorfor du kommer på den måten du gjør. Han gleder seg over at du kommer, uansett hvor, når og hvordan. Det tror, håper, drømmer og ber jeg om at du også skal oppleve at vi som kristne og menighet også gjør, at vi ikke løfter pekefingeren men åpner døren. For Jesus har noe viktig så si deg, ja oss alle, det som også Nikodemus fikk høre.
Har du noen gang kjent deg virkelig elsket, ikke nødvendigvis på den måten som skjer når to mennesker blir kjærester/ektefeller, men at noen er virkelig glad i deg? Jeg håper det, for det trenger vi alle, og om du ikke har kjent det eller kjenner det, så håper jeg at denne talen skal hjelpe deg til å forstå at du er det. Hva var det som gjorde at du følte deg elsket? Det var kanskje noe som noen sa, kanskje enda mer når det var noe som noen gjorde. Var det til og med noen som gjorde noe for deg, og som virkelig kostet noe for dem, at de måtte gi avkall på noe for å kunne gi deg det du trengte. Eller var det til og med noen som gjorde noe som virkelig kostet noe for dem, til tross for at du hadde såret dem først og egentlig ikke fortjente det i det hele tatt. Det var så ufortjent at du knapt kunne tro det da du skjønte hva du fikk.
Nå skal dere få være med på et lite eksperiment, som jeg håper kan hjelpe oss alle til å forstå hva dette handler om. For noe av utfordringen med det Jesus sier i dag er at det er så stort at det er vanskelig å gripe. Dagens prekentekst slutter med det vi kalle den «lille bibel». Mange har hørt det, men vi skal lese det sammen, hvis du ikke vil være med å lese det høyt så gjør det inni deg, poenget her er ikke hva vi andre hører, men hva du hører: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på han ikke skal gå fortapt, men ha evig liv», og så leser vi på nytt – men, der teksten sier «verden» sier du ditt eget navn, inni deg, så høyt at du hører det selv, men ikke så høyt at de andre hører det. Så leser vi det en siste gang, men nå bytter vi ut verden med navnet på den som sitter på hver side av oss. Dersom du ikke vet navnet, sier du bare han/hun.
Det er dette Nikodemus fikk høre da han i skjul snek seg til Jesus, det er det Jesus sier til oss i dag. Du er elsket. Dette gjelder ikke bare alle de andre, og det gjelder heller ikke bare deg eller meg. Det gjelder oss alle, vi er alle elsket av Gud. Elsket så høyt at han ga sin sønn for oss.
Av og til hører vi spørsmålet, hvordan kan en god Gud la mennesker gå fortapt. For meg er det vi har lest nå en oppsummering av svaret. Han kan ikke, han vil ikke, han har gjort alt han kan for å unngå det. Fra synden kom inn i verden, og fellesskapet mellom oss og Gud ble ødelagt har Gud vært en Gud med kjærlighetssorg, en dyp og inderlig sorg over at han ikke fikk leve i fellesskap med oss slik vi var skapt til å leve i fellesskap med han. Han har ikke sluttet å elske oss, men sørger over at fellesskapet ble ødelagt. Sorgen gjorde han heldigvis ikke handlingslammet, men han lot sin egen sønn ta den straffen vi skulle ha slik at vi kunne bli forsonet med han. Forsonet, et vanskelig ord, men for meg sier det i alle fall noe om at noen, Jesus, sonet for meg. For Gud kan ikke se gjennom fingrene med det gale vi gjør, det onde som skjer i verden – -stort eller smått i våre øyne – det måtte sones, og det gjorde Jesus for oss. Men, vi har fortsatt et valg. Det blir som å stå for en dommer som har satt straff for det vi har gjort galt, og så får vi spørsmålet vil du sone straffen selv eller vil du la han (Jesus) sone, eller ennå mer presist la den soning som han har gjort gjelde også for deg. For da han døde på korset, da sonet han for dine synder og mine, så blir egentlig spørsmålet om vi vil at den soningen skal gjelde for det vi har gjort galt. Som det står i teksten fra Korinterbrevet : «Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud!». Gud har gjort alt klart, men vi må velge å ta imot.
Kan det være så lett? Både ja, og nei. Nei, fordi det overhodet ikke er lett å forstå, men heldigvis har ikke Gud bedt oss forstå det, og det var heller på ingen måte lett for Jesus å gjøre soningen på korset. Og samtidig ja. La oss gå tilbake til teksten fra 4. Mosebok. Israelsfolket er på vei gjennom ørkenen, en vandring som tok 40 år og som ble 40 år med fall, svik og bønn om tilgivelse fra Israelsfolket. Men, en Gud som trofast vandrer med sitt folk. Han hadde uendelig mange gode anledninger til å strekke hendene i været og si at han gir opp. Men, Gud er trofast, og jeg tror jeg også tidligere har brukt ordet «sta», han gir seg ikke og gir ikke opp folket sitt. Hans kjærlighet er sterkere enn deres nederlag, det gjelder også i dag – for oss. Også i den teksten vi leser begynner folket å murre mot Gud, han sender slanger inn blant dem, og mennesker dør. De roper om nåde og Gud ber Moses lage en serafslange som blir satt på en stang. «Alle som blir bitt, skal se opp på den. Da skal de leve».
Jesus henviser direkte til denne hendelsen i sin samtale med Nikodemus, og gir den en dypere mening. Fordi det var, som så mye annet som er skrevet i det gamle testamentet, ikke bare noe som skjedde eller ble sagt da, men noe som – peker fram mot Jesus og hans liv, og denne hendelsen spesielt fram mot Jesu død på korset, hvor han ble løftet opp på en stang – et kors. Han ble løftet opp for oss, for at vi skulle kunne se opp og ta imot.
De som var i ørkenen, hva var det som berget dem? At de forstod hvordan det kunne hjelpe dem å se på en kobberslange, om de andre gjorde det, om de hadde vært snille og fortjent det. Nei, det eneste som krevdes var at de vente blikket på slangen, men det var også det eneste som kunne berge dem.
Men, jeg er vel ikke bitt av slangen. Overført, jeg gjør da ikke så mye galt, jeg lever vel et ganske greit liv. Jakob 2,10 «For den som holder hele loven, men snubler i ett av budene han har gjort seg skyldig i å bryte dem alle», 1. Joh 1,8 «Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss» Bedrageri er i straffeloven (litt omskrevet) beskrevet som å skape, styrke eller utnytte en villfarelse og dette får oss til å handle annerledes enn vi ville ha gjort. Hvis vi sier at vi er uten synd da skaper vi også den villfarelsen at vi ikke trenger Guds nåde. At vi ikke trenger å ta i mot det som Jesus gjorde da han døde på korset for oss. Ja, at det å ta i mot dette er det eneste som kan gi oss evig liv sammen med Gud. Og hvis vi lurer oss selv til å tro at vi ikke trenger Guds nåde så kan jeg garantere to ting. Du kommer til å få et alvorlig strevsomt liv, med å passe på at du aldri gjør feil, og du kommer ikke til å lykkes. Hvis du tenker dette skal jeg fikse selv, da er min sterke anbefaling i dag. Gi opp. Ta heller i mot det Gud har gjort for deg, i stedet for å prøve å få til noe du aldri kan lykkes med.
For å bruke bildet fra 4. Mosebok vi er alle bitt av slangen. Da Gud skapte verden var alt perfekt, også menneskene, og det er Guds målestokk. Så kom syndefallet og alt er ikke perfekt lenger. Gud er fortsatt perfekt, hellig, og for at vi skal kunne være sammen med han må vi også bli det gjennom å ta imot den soningen Jesus har gjort for oss. At vi ikke er pefekte, at vi hver eneste dag – i alle fall jeg – gjør feil, handler ikke om at vi er dårlige mennesker, det er ikke noe si skal si til oss selv eller andre for å trykke oss eller andre ned. Det er det mange nok som gjør fra før. Det å møte Jesus, og forhåpentligvis også menigheten, er å få høre og oppleve seg elsket. Ikke bli trykket ned, men satt fri fra det som holder oss nede og bli løftet opp.
Det handler rett og slett om få lov til å erkjenne situasjonen og at vi alle må innse at vi er avhengige av Guds nåde for å bli satt fri og reist opp. Vi trenger alle, jeg minst like mye som noen av dere å ta imot det Jesus gjorde, da han døde på korset for oss. Vi trenger ikke forstå det, vi får det ikke fordi vi har vært snille og greie et helt liv – hvem har vel det? Det er gitt oss som en gave, og samtidig er det den eneste gaven vi kan ta i mot og som vil gi oss evig liv i fellesskap med Gud. Det er ingenting annet som kan gi oss dette. Og løftet fra Gud leser vi i 1. Johannes hvor teksten fortsetter i v 9 «Men dersom vi bekjenner våre synder er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett». Dersom vi lar han få lov så gjelder hans soning for det vi har gjort galt, tar bort det som skiller oss fra Gud, og vi får både nå og i evighet leve i fellesskap med han som har skapt oss og elsker oss.
Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen
Trosbekjennelse
Salme : «Sett meg så jeg ser deg, Jesus»
