«Om jeg kan?»
17 En i mengden svarte: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum.
18 Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.»
19 Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!»
20 De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten så han falt over ende og vred seg og frådet.
21 Jesus spurte faren: «Hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt», svarte han.
22 «Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!»
23 «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.»
24 Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!»
25 Da Jesus så folk stimle sammen, truet han den urene ånden og sa: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!»
26 Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå livløs, og alle sa at han var død.
27 Men Jesus tok ham i hånden og hjalp ham opp, og han reiste seg.
28 Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: «Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?»
29 Han svarte: «Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn *og faste•.»
Vinteren har hatt brå overganger så det holder. Akkurat slik livet kan være uoversiktelig.
Historien om Jesu virke svinger også så det holder.
Fra forklarelsen på berget er det rett ned til en ganske kaotisk situasjon. Det står til og med at folk ble forferdet over å se Jesus (v15) – uten at akkurat det er så lett å forklare.
Disiplene kom til kort, og havnet i diskusjon med folkemengden. Det er sjeldent fruktbart.
Dagens latinske navn er oculi (mine øyne) med bakgrunn i salme 25,15: «Mine øyne er alltid vendt mot Herren, for han drar mine føtter ut av garnet.» Når vi kjemper med livet, er dette viktig å minne hverandre om. Vær hos Jesus, så tar han seg av oss.
Dagens tekster fokuserer på den kamp vi står i, og ser vi oss rundt er det kamp på mange plan. Ingen skal være i tvil om at vi har en kamp mot onde åndskrefter. Samtidig så underviser ikke Jesus veldig mye om dette. Vi kunne kanskje ønske at han sa mer om både de onde åndene og for så vidt også om faste. Han møter en syk gutt, som i dag trolig ville fått diagnosen epilepsi, uten at Jesus går nærmere inn på sykdomslære.
I bibelsk sammenheng kaller en ofte det som ødelegger menneskenes liv for onde ånder.
Livet og dermed også fasten er ofte en kamp, men Jesus vil at han skal være i fokus.
Det er han vi trenger å se!
Jesus tar over en situasjon hvor disiplene hadde kjørt seg fast. Hadde de kanskje lovet for mye? I alle fall var de maktesløs.
Da viser Jesus sin autoritet, sin makt og ikke minst sin omsorg.
Den fortvilede faren får buse ut med sin frustrasjon.
Hans store fortvilelse vinner over skammen, og han roper ut sin nød.
Fra bunnen hører vi fortvilelsen. Ja, hvor ofte er det ikke slik at nettopp når vi er dypest nede, helt «på stålet,» - da er Jesus som nærmest? Guds «opp-ned-rike?»
Helt uten glorifisering, for dette er blodig alvor.
Faren roper. Han trygler og ber.
Bønn og faste hører uløselig sammen. Det handler om frigjøring fra det som binder oss.
Trenger du også en aldri så liten opprydding i livet ditt?
Bønn og faste handler ikke om å være flink eller og trumfe sin egen vilje gjennom. Det er mer å lytte til Gud og så vi kan se hans vei med livet vårt og følge ham.
Dagens tekst er på en måte et bønnemøte, slik hver gudstjeneste også er det. Der vi alle deltar.
Er det så viktig at nødropet får den riktige formen for at Jesus skal vise medlidenhet?
(Dette vil vi ”utforske” litt i gudstjenesten.)
Poenget er at vi kommer. - At mannen buste ut med sin fortvilelse. Hvordan spiller mindre rolle, men det viktige var at han kom til Jesus.
«Jeg tror, hjelp meg i min vantro!»
For en trøst for oss som sliter med troen og livet! Slik får vi komme. Snublende, gråtende eller kanskje jublende.
Som Luther sier i forklaringen til 3. trosartikkel: «Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham.»
Livet som en kamp og tidvis lidelse. Dette er ikke det kjekkeste å ta fram, men det er både sant og viktig. Ser vi oss rundt er det aktuelt på så mange måter.
Liv er ofte smerte helt fra fødselen.
Ikke minst fordi vi har en mektig motstander som satser mer jo nærmere vi lever Jesus.
Underslår vi dette blir livet på en måte uærlig.
Det livet møter oss med, må vi håndtere, men vi skal slippe å gjøre det alene.
Han som er prøvd i alt, er med oss, og så har vi hverandre.
C.S.Lewis skriver: «Smerten insisterer på oppmerksomhet. Gud hvisker i våre fornøyelser, taler i vår samvittighet og roper i vår smerte. Det er hans megafon for å vekke en døv verden.»
Mot slutten et par ord om v 28-29. Alene med Jesus er disiplene ikke opptatt av sønnen, faren eller helbredelsen. Det er deres egen mislykkethet som fyller hodet.
Hvor synd, og hvor typisk for både dem og oss.
«Alt er mulig for den som tror.»
Her er det seg selv Jesus taler om. Alt er mulig for ham. «- ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.» Hebr 12,2.
«-om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!»
Her skulle det vært spennende å se Jesu kroppsspråk når han svarer. Overrasket, indignert, provosert eller bare med et lunt smil?
Om det er mulig for meg?
Om jeg kan?
Er det noe om preger Jesus mer enn noe annet, så er det vel nettopp dette.
Medfølelse!
Hvorfor kom han? Hvorfor var han der og viste sin omsorg? Hvorfor er han her?
Ta en prat med ham om dette, og alt som ellers ligger deg på hjertet.
Herren velsigne deg og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig.
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!
Kjetil Karlsen, Bodø 3. mars 2024
