«Den sjokkerende nåden»
36 En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet.
37 Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve.
38 Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven.
39 Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»
40 Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han.
41 Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti.
42 Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?»
43 Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus.
44 Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt.
45 Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine.
46 Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve.
47 Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.»
48 Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.»
49 Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» 50 Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»
Vinteren klarer liksom ikke å bestemme seg. Skal det være kaldt eller mildvær og livsfarlige issvuller?
Nei, la oss heller begynne et annet sted.
Hva med Edens hage en mild augustkveld? I alle fall var det tid for frukthøst og dagen har vært varm. En aning høst gjør at løvet så vidt begynner å gulne, slik at det gylne kveldslyset skinner. Idyll, hvor det hersker ro og harmoni. Eller?
I løpet av dagen har det skjedd ting som forandrer alt. Gud kommer på besøk i den svale kveldsbrisen, men er det ikke samtidig et kaldgufs?
Uro, usikkerhet og redsel.
De første menneskene hadde latt seg friste av djevelen. De ville bestemme selv, og vendte seg bort fra Gud. Selve ursynden. Ville de «selv være Gud?»
Det store sviket for en stakkars frukt. Vel nok så den fristende ut, men likevel…..
Denne frihetstrangen på ville veier, hva har den ikke ødelagt?
For Gud, mennesker og dyr, ja hele skaperverket.
Synden ødela idyllen, men dagens evangelium er at dette er ikke slutten.
Jesus kom som den 2. Adam, og dermed er det håp. ”Døden fikk herredømme på grunn av ett menneskes fall. Hvor mye mer skal da ikke de som tar imot Guds store nåde og rettferdighetens gave, eie livet og få herredømme ved den ene, Jesus Kristus.» Rom 5,17
Visst finnes det håp, selv etter Eden. « Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, noe nytt er blitt til.» 2 Kor 5,17
Jesus viser noe av dette når vi møter han en annen sommerkveld. Ikke i en hage, men i Simons hus. Det er fint selskap, og Jesus er innbudt, og ligger til bords. Man lå inn mot bordet, hvilte seg på venstre albu og spiste med høyre hånd. Kanskje var det inne i et slags atrium (en fin «bakgård»?) I alle fall var det ikke uvanlig at mennesker kom for å se på det som foregikk.
En sval sommerkveld hvor det summet i lavmælt samtale og det luktet god mat.
Plutselig spredte det seg en slags uro, samtidig med en ny lukt. En kvinne kom og knelte ved Jesu føtter og hadde med dyr salve som luktet godt. Hun gråt og vasket Jesu føtter med tårene!
En beryktet kvinne som levde et «syndefullt» liv. (Hvem gjør forresten ikke det på sitt vis?)
Tradisjonen hevder at hun var prostituert, men det vet vi egentlig ikke.
Gjestene var rystet over hennes tilstedeværelse, og Simon frydet seg kanskje over at Jesus ikke skjønte hvem hun var. Jesus var jo ansett for å være profet.
Kvinnen var milevis utenfor sin komfortsone, men trosset hatske blikk og hviskende kommentarer. Hun visste bare at hun måtte oppsøke ham.
Hvor mye forsto hun av hvem Jesus var?
Jesus lot henne bli, selv om han visste alt om henne. Hun ble ikke skysset bort.
Jesus utfordrer nå Simon med en lignelse, og han må felle dommen over seg selv.
Kvinnen opplevde seg elsket. Hun hadde fått mye tilgitt. Det kan gjøre mye med et menneske. Derfor tålte hun mye. Derfor elsket hun mye.
Dette er nåde. Nåden er ufortjent, ellers var den ikke nåde. Jesus jaget henne ikke vekk. Slik er nåden. Så stor og ufortjent at den virker provoserende. At Jesus kunne la HENNE salve seg på en slik måte. Uhørt! Det er NÅDE!
Denne nåde er dynamitt. Den har Guds skaperkraft. Den forvandler mennesker. Her kneler denne kvinnen som et sterkt eksempel på hva Gud kan.
Hun ble møtt med nåde, tok imot den, og kan DERFOR vise kjærlighet.
Guds nåde først. Så kan alt skje.
Simon var fariseer, og tenkte på den dypt menneskelige måten. Jeg kan gjøre det gode. (I alle fall så godt jeg kan. Så ser Gud sikkert gjennom fingrene med restren.)
Han hadde aldri virkelig trengt Guds nåde, og dermed ble han stående fattig igjen.
Kvinnen så sin synd mer enn klart, men møtte og tok imot Guds nåde, og det ble til liv.
Har du sett hvor håpløst du sitter fast i synden, men at der er nåde å få?
Jesus viser ingen bort.
I sjelesorgens rom kan vi sterkere enn ellers møte denne befriende nåde. Etter at synden har fått sitt rette navn, får vi høre: «Etter vår Herre Jesu Kristi befaling tilsier jeg deg tilgivelse for dine synder i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.» Livgivende og befriende ord.
Vi settes fri til liv. Evig liv, hvor første etappe er her og nå.
Vi settes fri for å gjøre det gode. Ikke for å bli hans elskede barn, men fordi vi ER det,
og han ønsker å bruke oss.
Kvinnen viser oss den vei Jesus ba oss å gå.
Når hun vasker Jesu føtter, minner det oss om hvordan Jesus selv vasket disiplenes føtter, og ber oss gjøre som ham.
På mange måter er dette troens kamp. Å ta imot den nåde som sjokkerer, setter fri og skaper liv.
«Din tro har frelst deg. Gå i fred!» En tro som ble skapt av Gud og hans nåde.
En tro som slipper Jesus til.
Han som vil frelse og gjøre under i ditt liv.
Herren velsigne deg og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig.
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!
Kjetil Karlsen, Bodø 25. februar 2024
