Matt 16,21–23 Om lidelsen og Peters protest

21 Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp.
22 Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.»
23 Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»

Hva tenker vi når vi hører denne teksten? Er Petter en klippe eller er han en kloss om foten? Rett før det vi leser i dagens tekst hører vi Jesus si i matt. 16, 17: «Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. 18 Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke.» Få vers senere sier Jesus i vers 23: «Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan!»
Hva er det som skjer her? Med formuleringen «fra da av» henviser Matteus til forholdet mellom det forgangne og det som kommer og det gjør han for å feste blikket på fremtiden. Jesu gir tilkjenne hvilken fremtid han går i møte og dette skaper uro og stor frykt blant disiplene. Dette er første gang at Jesus sier at han skal lide og dø. Men når Jesus italesetter sin lidelse så åpner dette opp for det store spørsmålet om hvem Jesus er, hvor han kommer fra og om hans virke.
Høydepunktet på denne fortellingen danne derfor også Jesus sitt spørsmål til sine disipler Matt. 16,16: «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» For Peter og de andre disipler er Jesus sin kunngjøring av sin lidelse og død imidlertid ikke forenelig med bekjennelsen om hvem Jesus er, nemlig Kristus, sønn av den levende Gud. 

«Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg», er Peters svar og han vil at Gud skal endre denne skjebne. «Det må ikke hende deg» uttrykker disiplenes forståelse av at det er uforenelig å være Guds sønn og at Guds sønn skal lide. Ja, Peter irettesetter Jesus hører vi. Det ord som Matteus her bruker er ganske sterkt for det er det samme ord som brukes når Jesus taler til de onde ånder og når han truer av stormen slik at det ble blikk stille, den gangen han og disiplene var midt i stormen på Genesaretsjøen. Her er det Peter som irettesetter Jesus. 

Grensen for Peter er at han ikke kan akseptere at Jesus skal dø. Han vil ikke akseptere at det er umulig å gjøre mer. Peter vil at Jesus skal imøtegå motstand og motgang med samme guddommelige fullmakt som han brukte da han truer stormen til stillhet. Dette er den menneskelig tankegang som preger Peter. Dette er den fundamentale feil som Peter gjør i forlengelsen av sin bekjennelse, at han ikke kan eller vil ta inn over seg at Guds veier kan overskride menneskets sin tankeverden.

Jesus sin reaksjon er hård og skarp i sin avvisning av Peter når han betegner ham som «Satan». Matteus bruker her det samme ord og formulering som Jesus bruker når han avviser fristeren i ørkenen. Denne parallell er alt annet enn tilfeldig og gjør oss oppmerksom på hvor det er Peter feiler i sin reaksjon. Som satan i ørkenen forsøker nå også Peter å bringe Jesus bort fra den vei som Gud på forhånd har bestemt for ham. Peters store feil ifølge Jesus er at han kun ser lidelsen til Guds sønn i et menneskelig perspektiv.

Peter er et menneske på godt ondt. Han er som oss. Modig og lydig og samtidig fortvilet og angstfull. Han er ivrig og spontan, men har også svar som er total skivebom. Noen ganger nærmest forbilledlig i innsikt andre ganger ganske overfladisk.

Dagens tekst passer inn i det bilde vi har av Peter. Evangeliene kommer ganske tett på Peter. Avstanden mellom tro og tvil er kort. F.eks. blir Peters egen tvil uttrykt gjennom en rekke avgjørende spørsmål: «Herre, er det deg» (Matt. 14,28); «Herre, hvem skal vi gå til?» (Joh.6, 68). Vi møter også Peter i motvind og stormvær i livet hvor angsten tar overhånd: «Herre, berg meg!» (Matt.14,30). Men Peter er også den første som erkjenner at Jesus har makt, når han bekjenner at Jesus har Guds fullmakt til å frelse. Som den første erkjenner Peter: Du er Kristus. Du er vår redning. Du kan forandre mennesker.

Peter levde på samme måte som oss i spenningsfeltet mellom menneskelige tanker og guddommelig handling. Peter levde sitt liv i spenningen mellom på den ene siden det han var i Jesus, altså det som Jesus skapte i ham. På den anden siden kan Peter ikke unnslippe det vilkår at vi menneskelig talt feiler, at vi gjør andre ondt og bevisst eller ubevisst både skader andre mennesker og den natur Gud har skapt. 

I et tidlig møte mellom Jesus og Peter leser vi i historien om Peters fiskefangst, at det skjer noe radikalt med Peter. På Jesu ord kaster de ut noten igjen etter en natt hvor de absolutt ikke hadde fått noen fangst. Midt i hverdagslivet skjer et under, en svak avglans av Guds herlighet! Men i dette lys av herlighet blir Peter bevisst sitt eget mørke og sier: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» (Luk.5,8) Han opplevde at hans liv ikke tålte, ikke var forenelig med Guds herlighet. Derfor ville han at Jesus skulle gå fra ham. Men Jesus møter Peter med ordene: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.» Jesus løste Peter fra sin angst og bygger bro over kløften mellom guddommelig makt og det å komme til kort som menneske, og det å bli klar over det vi kristelig kaller synden i våre liv.

Også dagens tekst kan lære oss noe om vår menneskelige væren. Vi kan lære det at vi kun blir herliggjort gjennom troen. Vi kan lære at på tross av våre feilskjær, misforståelser og nederlag, at vi på tross av at vi lar de som har tillit til oss i stikken, så kan intet av dette skiller oss fra guds kjærlighet. Derfor sier Peter også i 1. Peters brev 2,9 at på tross av vår natur så er den som er i Kristus: «en utvalgt slekt, et kongelig presteskap og et hellig folk.» Marin Luther beskriver det mennesket som er kristen både som hellig og som synder.

Også i våre liv skjer dette under at Kristus med sitt guddommelige lys trenger inn i menneskets mørke. Gjennom sin død og oppstandelse gjorde han vår synd til skamme. Han tilgir vår synd og gjør det mulig for oss på tross av menneskelig håpløshet, å leve i glansen av Guds herlighet.

Denne sannheten overskrider vår mennesketanker og forutsetningen for at den gjør det, er at vi lar oss betjene av Jesus. Dette viser også den handling Jesus gjør da han vasker disiplenes føtter i forbindelse med nattverden Skjærtorsdag.  Denne handlingen viser oss at den som ikke lar seg betjene av Jesus kan ikke ha del i Guds herlighet. Godt nok ga Kristus med denne handlingen også et eksempel på hvordan vi skal tjene hverandre. Men det avgjørende for dette er den tjeneste Jesus selv gjorde. Dette er også derfor vi hver uke feire Gudstjeneste. For i Gudstjenesten er det hovedsakelig Gud som tjener oss. Det er ikke omvendt. Denne tjeneste har sin forløsning i det faktum at Jesus ga seg selv for oss. Han betalte med sitt blod. Tenker vi på de to ordene: Guds tjeneste, så er det slik at Kristus betjener oss med sitt ord og sakrament og gir oss slik del i frelsen. Men hvor ofte er ikke vi tilbøyelig til å tilegne oss Peters måte å tenke menneskelig på at det er oss som tjener Gud i Gudstjenesten. Det lærer vi av dagens tekst: Vi kan og skal ikke i egen kraft bevise vår troskap for Herren.

Det er i dette lyset vi må forstå ordene fra Jesus: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv.» Å fornekte seg selv i både kristelig og allmenn betydning er å anerkjenne at jeg er ikke selv er herre av mitt eget liv. Jeg er ikke den som skaper mitt eget liv. Å fornekte seg selv kristelig sett er å tillate Jesus å korrigere våre liv. Det er å akseptere at Jesus gir vårt liv retning og korrigere vår vei mens vi går.

Denne menneskevending betyr å bli helliggjort. Helliggjørelse betyr at bli det sanne selv som avspeiler Gud i hans skjønnhet. For å finne meg selv må jeg først distansere meg fra meg selv. Jeg trenger avstand til meg selv for å kunne finne mitt sanne selv adskilt fra det som kun er ønsketenkning om seg selv. 

Jesus trekker oss alle i all vår skrøpelighet inn i lyset av hans frelse og på dette grunnfjell er det han tiltaler oss og sier: Ta opp ditt kors og følg meg. Se den indre motsetning i deg. Korset er et bilde på at vi ikke er entydige, men heller tvetydig i det å være menneske. Vi har ikke kun omsorg og kjærlighet i oss, men også hat. Vi er ikke kun disiplinert, men også sider av oss som er udisiplinerte. Vi har ikke kun suksess, men vi opplever også nederlag. Vi er ikke kun friske, men bære også sykdom. Kun den som aksepterer at vi som mennesker har denne dobbelthet i oss blir sant menneske.

Helliggjørelse blir ofte feilaktig forvekslet med åndeliggjørelse. Men helliggjørelse betyr det å bli menneske, å bli sant menneske og gjennom det komme nær Gud og Jesus Kristus. Kristus lærte Peter og lærer oss å ha tiltro til en større makt, ved å overgi oss til den allmektige Gud. Å søke fred også selv om verden er langt fra et fredelig sted med krig og ondskap. Og derfor reagerer Jesus så kraftig når han møter Peter med ordene: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»

Men på tross av så mange menneskelige svakheter – eller kanskje nettopp derfor – hadde Gud utvalgt Peter som sin tjener for evangeliet. Derav blir det også tydelig at det alene er Guds nåde, som kan tilgi synd og vil virke i mennesker. 

Jesus gjorde Peter til et menneske som fikk en viktig rolle som troens bærer. En menneskefisker. En med makt og ansvar for mennesker. En som hjelper mennesker og aksepterer seg selv og andre. Det er også vårt oppdrag i denne verden. Å ta hånd om og aksepterer nedbrutte og angstfulle mennesker og møte mennesker med vidunderlige muligheter med gudgitte gaver som verden så sort trenger. Det gjør vi som hele mennesker med alle våre lyse og skygge sider. 

Da Jesus i vers 23 vender seg om mot Peter for å tiltale ham, da står Peter bak ham og dermed var han i den posisjonen som Jesus hadde kalt Peter til: Å være hans etterfølger. Den plassen hadde Peter inntatt siden den dag Jesus sa til ham: «Kom, følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!» (Matt. 4,19) Nå når Jesus selv er på vei til Jerusalem og går kors og død i møte, må også dette aspekt i disiplenes etterfølgelse trer tydeligere frem i bevisstheten. Han tiltaler oss gjennom sitt ord, han berører oss på forunderlig vis i våre liv, hans blikk treffer oss: For våre øyne står han der han henger på korset, og slik minner han oss på hvor høyt han elsker oss. Ja, også våre liv står i spenningen mellom det gudelige og det menneskelige. Men vi må ha tiltro til at ved korset har vi adgangsbilletten til Guds evige herlighet.

Og så ønsker jeg for oss alle at Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare våre hjerter og tanker i Kristus Jesus. 

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.