20 Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden.
21 De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.»
22 Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus.
23 Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort.
24 Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.
25 Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv.
26 Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.
27 Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme.
28 Far, la ditt navn bli herliggjort!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen.»
29 Mengden som sto omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet. Andre sa: «Det var en engel som talte til ham.»
30 Da sa Jesus: «Denne røsten lød ikke for min skyld, men for deres.
31 Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut.
32 Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.»
33 Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle lide.
Hellige Far, hellige oss i sannheten, ditt Ord er Sannhet.
Vi er kommet til fastelavens søndag, søndag før fastetiden. En dag som er kjent for fest, glede, karneval og boller. Boller skal det bli, etter gudstjenesten, og om det ikke blir karneval så håper jeg du vil kjenne fest og glede ved å være her på gudstjenesten. Være her sammen med oss andre, være en del av fellesskapet og ta i mot det som Gud vil gi oss fra sitt ord i dag.
Fastetiden, som begynner på onsdag, er påskens adventstid. Det er en tid da vi kan forberede oss på påskehøytiden, og det som vi skal få lov til å feire da. Jesu død og oppstandelse, hans seier over døden, ingenting er vel mer verdt å feire enn det. Men, hvorfor faste når vi forbereder oss? Faste forbinder vi med å avstå fra å spise og drikke. Det står i Matt 4, 2 om Jesus da han ble ført ut i ørkenen «Han fastet i førti dager og netter og ble til sist sulten», antageligvis i beste fall et «understatement»/underdrivelse. Det er lett å tenke at når Jesus da ble fristet av den onde så var han på sitt svakeste, men der forregnet den onde seg. For kanskje var Jesus fysisk svak, men han hadde vandret 40 dager alene med Gud i ørkenen, aldri var han vel bedre rustet til å stå imot de åndelige angrepene fra den onde. For faste handler ikke først og fremst om hva vi vender oss fra, men hva vi vender oss til. En faste som bare handler om å hoppe over frokost, og så være sultne og sure halve formiddagen, hjelper oss ikke nærmere Gud. Men, en faste hvor vi avstår fra noe som tar vår tid (det kan også være måltid), og fyller det med bønn, Guds ord, salmer osv, det kan lede oss nærmere Gud og det han vil si oss. Og gjennom det kan vi forberede oss på påskens evangelium.
Jeg tror at de fleste av dere, som jeg, har noe vi kan avstå fra og hvor vi i stedet fyller med noe som leder oss nærmere Gud. En time hver dag hvor du ikke er tilgjengelig på telefon, bare en nyhetssending om dagen, eller noe som passer for deg. Det må gjerne være slik at det innebærer et offer, det er det verdt. Og samtidig så handler det ikke primært om hva du avstår fra. Det handler om hva du fyller tiden med.
Det er bare gjennom å ta til oss av Guds ord vi kan forberede oss ordentlig på det som fasten leder fram mot, påsken. Som vi leste i teksten fra 1. Korinterbrev «For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft.». Dersom vi ikke kjenner Guds ord, kjenner Guds vilje – hans frelsesplan, da blir det fort bare merkelig om noen kommer og sier «Jesus døde for deg» - «Hæ, hva der det du sier – dette er for dumt, hvorfor skulle han det, og hvorfor skulle jeg trenge noen som dør for meg?». Det blir litt som å lese en bok hvor du bare leser det avsnittet som skal være høydepunktet. Dersom du ikke har lest resten skjønner du ikke hvorfor dette er noe høydepunkt.
Derfor trenger vi fasten til å sette av tid til å vende oss til Guds ord for å se at vi er skapt i Hans bilde, elsket av Han, at vi ble adskilt fra han i syndefallet, men at han ikke ga oss opp og sendte Jesus til jorden, og at hans frelsesplan – hans plan for å bli gjenforent med sine elskede, ble fullført i påsken. Da blir ikke budskapet om korset dårskap, da blir det kraft. Da kan vi kjenne at hele vårt liv kan vi bygge på det Han har gjort. Da kjenner vi at det er bare nåde, vi ikke skal leve våre egne liv i kraften fra oss selv, men i kraften av det Han har gitt oss.
Dersom vi skal holde oss til sammenligningen med en bok så er det jo kanskje slik at vi tenker at i dagens tekst avsløres høydepunktet en stund før det kommer. Da blir det jo ikke noe spennende å lese videre. Bibelen er ikke en slik bok hvor du, når du kommer til høydepunktet, ikke skjønner «hvordan endte vi her», «hvordan kunne dette bli utfallet». Hele Bibelen peker fram mot det Jesus skulle gjøre, og mange tekster i Gamle Testamentet peker direkte fram mot påsken. Slik også med teksten vi leste fra Jesaja i dag, som når vi leser den i sammenheng med beskrivelsene av det som skjedde i påsken, så tydelig peker fram mot akkurat dette. Slik at når Jesus i dag forutsier hva som skal skje så er han på langt når den første.
«Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt». Det er ingen tvil om at Jesus levde et fantastisk liv, gjorde mange gode gjerninger, og hadde mye god undervisning. Men, dersom det var det, og bare det, da var det egentlig ingen ting. Da kunne vi gå hjem alle sammen, og heller nyte det fine været ute. Da var det ingen god grunn til å komme til kirken i dag. Men, det stoppet ikke der. Hvetekornet var ikke bare et eksepsjonelt fint hvetekorn. Hvetekornet, Jesus, døde, ikke en død som var slutten, men en død som var begynnelsen på noe nytt. Ja, det var og er grunnlaget for det nye livet, det livet som ikke springer ut av hva vi får til, men hva han har gjort. Og, gjennom det Jesus gjør skal Guds navn bli herliggjort. Ja, som om ikke Jesu tale er kraftfull nok så kommer Gud inn og sier «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen.». Jesus trengte ikke høre dette fra sin Far, for han visste at dette var hans Fars vilje. Men de som stod rundt Jesus da, og vi som hører i dag, trenger å høre den bekreftelsen. Det som Jesus gjorde var ikke bare noe han fant på, det var Guds vilje. Det var en del av hans plan, og nå skulle den fullføres.
Når vi leser denne delen av teksten er det lett å tenke at dette bare peker fram mot den død som Jesus skulle lide, og hans oppstandelse og det nye livet gjennom han. Men, det gjør kanskje ikke bare det. Det kan være at denne teksten taler mer direkte til oss og inn i våre liv. La oss lese videre etter vers 24 hvor Jesus snakker om hvetekornet som dør og bærer rik frukt, fra v 25 og 26 «Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. 26 Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.»
Hva nå, er ikke alt bare nåde? «Å ta imot Jesus er gratis, å følge han koster alt». Jeg vet ikke hvem som har sagt det, men det er ikke jeg, så dere kan godt tenke at det er klokt sagt. Klokt, men ikke lett. Jesus kaller oss til å følge han, og vandre sammen med han. Det er ingen betingelser for å begynne vandringen sammen med han ut over at du vil. Men, vandringen sammen med Jesus vil forandre deg. En vandring sammen med en som er hellig, og som vil gi deg i overflod av sine gaver, det vil forandre deg. Og forandring er skummelt, for da må vi legge av oss noe av det vi tenker er oss, noe av det vi tenker er fint med å være meg, noe av det jeg har lyst til. Vi vil gjerne vandre sammen med Jesus, men vi vil likevel ha litt kontroll på det selv. Dårlig nytt til alle oss som liker å ha kontroll; det går ikke. Jesus tar ikke kontrollen fra deg, du må gi den til han, men når du og han styrer i hver sin retning må du bestemme om du vil la han ha styringen eller om du vil gå din egen vei. Dette er ikke lett, for hva er min vilje, mine tanker, og hva er Guds vilje og hans tanker, og hvordan kan jeg skille de fra hverandre.
Da Anne (avklart med Anne å si det) en gang for drøyt 25 år siden fikk en tanke i hodet første gang hun så meg «Han skal du gifte deg med», var det hennes tanker fordi hun så en utrolig kjekk nordlending, eller var det Guds ord. Vi tror den dag i dag at det var Guds stemme (kanskje åpenbart fordi det ikke var en spesielt kjekk nordlending hun så), men slikt kan misbrukes om noen sier «Gud har sagt meg». Samtidig er det i dag en vel så stor fare at vi aldri slipper kontrollen, og tør stole på at det er Gud som taler og at vi skal slippe kontroll i eget liv.
Hva er det egentlig som holder meg, eller deg, igjen når Gud vil ta kontroll og lede oss på en annen vei enn hva Han vil? Menneskefrykt, ut av komfortsonen, koster for mye penger, eller bare at vi vil ha kontroll selv. Jeg tar meg noen ganger i å tenke at vi tror på en allmektig Gud som elsker oss så høyt at han ga sin sønn for oss. Hva er det da vi er redd for med å la han få kontroll?
Det er sikkert ikke at det med å oppgi kontroll er alt det handler om når Gud taler til oss om hvetekornet som skal dø, hva vi må gi opp i egne liv. Men, uansett så er det viktig at vi husker på at han taler ikke bare om at hvetekornet skal dø, men at når det dør så skal det skapes noe nytt, noe bedre som skal bære rik frukt. Når vi lar vårt eget dø under hans kontroll, da dør det ikke bare, men det vokser fram nytt liv. Da blir våre liv forvandlet til å bære frukt, ikke fordi vi får det til, men fordi han skaper det i oss. Det er ingen garanti for at det blir problemfritt, men Gud vil gå med og som vi synger i sangen «Herre, det er spennende å be, la din vilje skje». La oss ta sjansen, la oss hjelpe oss til å ta sjansen. Det er derfor vi er menighet, så vi kan hjelpe hverandre til å leve etter Guds vilje også når det innebærer å gi opp noe av vårt eget.
Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen
Trosbekjennelse
