40 Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham.
41 Hvert år pleide Jesu foreldre å dra til Jerusalem for å feire påske.
42 Da han var blitt tolv år, dro de som vanlig opp til høytiden.
43 Men da høytidsdagene var over og de skulle hjem, ble gutten Jesus igjen i Jerusalem uten at foreldrene visste om det.
44 De trodde han var med i reisefølget, og gikk en dagsreise før de begynte å lete etter ham blant slektninger og venner.
45 Da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem for å lete etter ham der.
46 Først etter tre dager fant de ham i tempelet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål.
47 Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte.
48 Da foreldrene så ham, ble de slått av undring, og hans mor sa: «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde.»
49 Men han svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?»
50 Men de forsto ikke hva han mente med det han sa til dem.
51 Så ble han med hjem til Nasaret og var lydig mot dem. Men hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte.
52 Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker.
Hellige Far, hellige oss i sannheten, ditt Ord er Sannhet.
Teksten i dag er det eneste glimtet vi får inn i Jesu liv fra han var helt liten og han og foreldrene kom tilbake fra Egypt, og fram til han begynte sin offentlige gjerning ca 30 år gammel. Hva kan dette glimtet si oss om Jesus, kan det lære oss noe, kan det til og med kanskje både oppmuntre og utfordre oss i dag litt over 2000 år senere?
Jeg tror det, og da tenker jeg ikke på at dette skal være en oppmuntring til 12-åringer om ikke å si fra hvor de går – for det bør foreldrene skjønne. Det tror jeg ikke er det vi først og fremst skal lære av denne teksten. Det er imidlertid et par ord tidlig i teksten som jeg synes vi skal bite oss merke i og la oss bli utfordret av i det nye året. «Pleide» og «som vanlig»
«Pleide» og «som vanlig», ord som minner oss om noe så kjedelig som rutiner. Trenger vi virkelig rutiner i 2024, vet vi ikke hvordan vi kan innordne våre liv uten å ha rutiner. Jeg vet at vi mennesker er forskjellige. Noen elsker rutiner og kjenner at det hjelper dem i hverdagen, mens andre opplever rutiner som noe herk og vil bare ta ting som de kommer.
Jeg vil slå et slag for rutiner, eller gode vaner som vi også kan kalle det, og blir oppmuntret til det av denne teksten. For familien til Jesus var det en god rutine, eller vane, at de hver påske dro til Jerusalem for å feire. Jeg ser ikke for meg at det var noe familieråd om hvorvidt de skulle dra eller ikke, i påsken drar vi til Jerusalem. Selv om det ikke står noe om det direkte så er det god grunn til å tro at dette ikke var den eneste gode vanen familien hadde for å høre Guds ord. Det er all grunn til å tro at Jesus, sammen med foreldrene, oppsøkte synagogen i hjembyen regelmessig for å høre Guds ord lest og forkynt. Når Jesus blir igjen i tempelet etter påskefeiringen for å samtale med lærerne der så tenker jeg at det også er et resultat av det han har lært gjennom de gode vanene med regelmessig å oppsøke synagogen i hjembyen.
Jesus sluttet ikke med gode vaner som vi kan lære av da han ble voksen. Vi leser flere plasser om hvordan Jesus, midt i en travel hverdag – i tjeneste for andre mennesker, tok seg tid til bønnestunder hvor han var alene med Gud, og noen ganger bare han og disiplene.
Gode vaner som handler om ting Jesus gjorde, ikke når han fikk tid, men regelmessig som et slags fundament i livet og fordi han trengte det. Og selv om Jesus hadde disse rutinene, eller gode vaner, så fikk han tid til mye annet. Som barn er jeg helt sikker på at han også hadde tid til å være sammen med vennene sine og leke, eller sammen med far sin i snekkerverkstedet. Som voksen fikk han tid til både å undervise, og å møte enkeltmennesker. Men, det var noe som var fundamentet, og det hadde han satt av tid til først.
Matt 6, 33 «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg». Det tror jeg gjelder også for det å ha gode vaner i våre liv i forhold til fellesskap med Gud og andre mennesker. Min påstand er at selv om vi setter av en halvtime, eller en time hver dag til bibellesing og bønn så er det ikke det som gjør at vi ikke får tid til det andre som er viktig i livet. Og ikke tenk at nå må jeg få til en halvtime, for det var det taleren sa. Om 10 minutt er en god begynnelse for deg så begynn med det.
Hvordan du skal få til dette i ditt liv, kan jeg ikke gi noe fasitsvar på fra talerstolen. Men, jeg snakker gjerne med dere enkeltvis for å hjelpe dere til å finne ut av det. Jeg tror også det er et allment råd, i alle fall dersom du synes dette er vanskelig å få tid til, å bli enig med deg selv om et fast tidspunkt hver dag for tid til fellesskap med Gud gjennom bibellesing og bønn. For noen passer det å ha dette tidlig om morgenen, for andre på formiddagen, og atter andre på kvelden. Det er fort gjort å tenke at jeg tar det når det passer, men utfordringen da er at det fort kan bli det siste vi setter av tid til. Jeg vil utfordre oss alle til å tenke at dette er såpass viktig at det ikke er det siste vi setter av tid til.
Gjør det gjerne sammen med andre. Kanskje du kan avtale med andre at denne uken leser vi disse bibelversene, og så har dere plutselig noe å snakke om når dere møtes. Ikke bare sneen som falt i fjor, eller i Kristiansand 😊
Bruk gjerne en bibelleseplan. Det finnes mange ulike planer, f.eks hvordan du kan lese Bibelen på ett år. Frikirken har en slik som ligger på deres hjemmeside. Dersom du tenker dette er for ambisiøst for deg, så finn noe som passer for deg.
Hva hvis jeg ikke føler noe når jeg har lest i Bibelen, at jeg ikke kjenner at dette talte til meg på noen spesiell måte. Da er du midt i den spenningen som vi lever i. På den ene siden skal vi ha forventning om at Guds ord taler til oss når vi leser det, og samtidig så vet vi at det er ikke hver dag det kjennes slik – i alle fall ikke der og da. Sånn er det vel også når vi spiser mat. Noen ganger spiser vi i forventning om at det skulle være et festmåltid og så er det ikke det, men det er i alle fall mat, andre ganger spiser vi kanskje uten forventning til noe annet enn at det er mat og så viser det seg å være bedre enn vi hadde trodd. Men vi fortsetter uansett å spise, fordi vi trenger mat. Jes 55,10 - 11 «for lik regn og snø som faller fra himmelen og ikke vender tilbake dit før de har vannet jorden og gjort den fruktbar og fått den til å spire, gitt såkorn til den som skal så og brød til den som skal spise slik er mitt ord som går ut av min munn: Det vender ikke tomt tilbake til meg, men gjør det jeg vil og fullfører det jeg sender det til». Kanskje det ordet du leste forrige uke, uten å kjenne at det ga deg noe da, dukker opp igjen hos deg denne uken og får være til velsignelse for både deg og mennesker du møter.
Denne teksten som vi har lest i dag kan vi la utfordre oss som enkeltpersoner, men vi kan også la det utfordre oss som menighet. I fortellingen møter vi Jesus som 12-åring i tempelet, hvor han satt blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. «Visste dere ikke at jeg måtte være i min Fars hus» sier han til foreldrene. På hvilken måte legger vi som menighet til rette for at 12-åringer skal kjenne at her må de være. Her blir de sett og tatt på alvor, som 12-åringer, eller 4-åringer.
Ja, jeg vet at Jesus ikke var en helt alminnelig 12-åring, men jeg opplever likevel at det at han fikk sitte sammen med lærerne, lytte til dem og stille spørsmål, vitner om noen som tok han på alvor uavhengig av alder og andre ting som kunne tilsi at de ikke skulle det.
Hvordan kan vi som menighet være til støtte og oppmuntring for foreldre som ønsker å lære barna gode vaner i forhold til bønn og bibellesing. Hvordan kan vi være der slik at de har noen de kan spørre når de ikke får det til slik som de vil. For det kan nemlig skje, at alle de gode ideene vi hadde om hvordan vi skulle fikse dette ikke oppfylles slik vi ønsker. Hvordan kan vi som menighet da være der, ikke for å gi mer dårlig samvittighet, men for å støtte og hjelpe. Vi kan forhåpentligvis dele noen tips, men også være ærlige med egne erfaringer om da det ikke ble som vi ønsket.
Vi utfordres også på hvordan vi tar mot barn og unge slik at de kan oppleve denne menigheten, dette fellesskapet som et hjem de synes det er godt å være i. Hvor de kan få lov til å være barn, lytte og stille spørsmål, og bli sett og tatt på alvor. Men, det gjelder ikke bare barn og unge. Det gjelder egentlig alle som kommer hit, uansett hvor i livet de er i forhold til alder, tro og tvil. Er vi et fellesskap hvor det oppleves godt og trygt å komme med sine spørsmål, å få lov til å lytte uten å være skråsikker på svarene.
Jeg håper det, og jeg håper Alphakurset som vi starter opp med på torsdag kan få være et slikt sted og der er det fortsatt plass til flere. Her får vi undervisning om sentrale tema i den kristne tro, samtidig som det er god tid til samtale og å komme med sine spørsmål i møte med det som blir undervist.
Bare slik kan vi være relevante for mennesker, ved at vi møter dem der de er i sine liv, som barn eller som voksne med ulike livserfaringer. Der kan vi møte dem og begynne en vandring sammen med dem for å lede dem til fellesskap med Gud. Kanskje kan det å lære dem gode vaner være en del av det, men vanene er ikke målet. Målet er fellesskap med Gud, i hverdagen, og da kan gode vaner være et nyttig redskap.
Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen
Trosbekjennelse
