Joh 6,63–69 Du har det evige livs ord

63 Det er Ånden som gjør levende, kjøtt og blod duger ikke. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv.
64 Men det er noen av dere som ikke tror.» For Jesus visste fra første stund hvem som ikke trodde, og hvem som skulle forråde ham.
65 Og han la til: «Derfor sa jeg til dere: Ingen kan komme til meg uten at det blir gitt ham av min Far.»
66 Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham.
67 Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» 68 Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord,
69 og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»  
 

Hellige Far, hellige oss i sannheten, ditt Ord er Sannhet.

Jeg har lyst til å si litt innledningsvis. Hensikten med denne talen er ikke at du skal kjenne på dårlig samvittighet om du en dag har litt mye å gjøre eller kjenner at du har det litt travelt. Det jeg ønsker er på en positiv måte å utfordre oss, for det gjelder absolutt også meg, på hvordan vi lever våre liv. Så kanskje du sitter her og tenker underveis at dette gjelder ikke meg, dette fikser jeg. Heldig er du, og ja, dette er ikke en like stor utfordring for alle. Har du funnet noen nøkler til dette, del det med oss andre. 

Jeg velger å tale om det fordi jeg kan lene meg på hva Guds Ord sier om temaet, ikke på egen mestring, og så vil jeg tale om det fordi jeg tror at her peker Guds Ord på en bedre vei for våre liv.

Tilbake til teksten:

Hvorfor begynte disiplene å trekke seg unna Jesus? Det handler ikke bare om det som vi leser i dagens tekst. Jesus har i forkant av dette hatt en lang tale om brødet fra himmelen. Han trekker linjene tilbake til da Israelsfolket fikk manna fra himmelen, og sier i v 33 – 35 «Guds brød er det brødet som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.» Da sa de til ham: «Herre, gi oss alltid dette brødet.» Jesus svarte «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som kommer til meg, skal aldri tørste». Han fortsetter med å , og at han skal gi sin kropp til liv for verden. Les gjerne hele undervisningen til Jesus, fra v 22.

For noen blir dette for vanskelig, og det kan det ha vært mange grunner til. Det er egentlig verdt en hel tale å gå tilbake i det som Jesus underviser i v 22 - 58, se hvorfor det er vanskelig for mennesker og se hvor viktig det er for oss. Men, det blir ikke denne gangen.

Noen disipler begynner å trekke seg unna, og her snakker vi ikke om de 12. Jesus hadde mange flere disipler enn de 12 vi kjenner ved navn, det var mange flere som fulgte Jesus for å være nær og høre hans undervisning. Men, de 12 var de som stod han nærmest og vandret nærmest med han i de 3 årene han underviste. Da de begynte å trekke seg unna spør Jesus de tolv om de også vil trekke seg unna, og legg merke til at han tvinger dem ikke til å fortsette å gå sammen med han. For Jesus ønsker fellesskap med alle, men han tvinger ingen. Peters svar har vi hørt før, om vi ikke husker det helt rett så kjenner vi det igjen «Herre, hvem skal vi gå til? Du har jo det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige»
Det svaret er for meg til stor trøst og oppmuntring. Dersom Peter hadde svart noe i retning av «Hvorfor skal vi gå bort, jeg skjønte alt det du sa til de andre – bra undervist, Jesus!», og det skulle være vilkåret for å følge Jesus. Da vet jeg ikke om jeg hadde jeg stått her, og jeg tror det ville vært tomt ikke bare her i kirken men i mange kirker rundt i hele verden. Peters bekjennelse, og det Gud ønsker skal være vår bekjennelse, er ikke en bekreftelse på at vi forstått alt, men at vi likevel har en grunnleggende tro – tillit på at Jesus er Guds sønn, at ved å følge han så ledes vi inn i et livgivende fellesskap med Gud. At det bare er ved å følge han det kan skje, det er ingen andre vi kan gå til for å få det fellesskapet.

Vi vet ikke hva de gikk til de som trakk seg unna Jesus, men det er egentlig ikke så viktig i denne sammenheng. Det avgjørende er at de trakk seg bort fra Jesus. I dag også er det mennesker rundt oss som trekker seg unna Jesus. Noen gjør et bevisst valg, «dette vil jeg ikke lenger tro på», mens andre mer eller mindre ubevisst glir bort fra fellesskapet med Jesus. Det kan være mange ting som gjør at dette skjer, og det er ulikt fra person til person hva som gjør at det skjer. Men, det er en kjensgjerning at det i dag er utrolig mange ting som kan trekke oss bort fra han. Og kanskje først og fremst er det at det er så mange ting å forholde seg til som er utfordringen, det blir så mye annet at det ikke blir tid til fellesskap med Gud. Det skjer kanskje ikke fra en dag til en annen, men over tid, og så ser vi kanskje plutselig tilbake og lurer på hvorfor og hvordan havnet jeg her? Hvor ble det av fellesskapet med Gud, og tiden til fellesskap med andre kristne.

Den gode nyheten til oss alle er, og her siterer jeg noe som Kjetil (pastor) har sagt flere ganger. Vandringen sammen med Jesus begynner der du er, ikke der du skulle ønske at du var. Så om du ikke er der i livet som du skulle ønske i forhold til Jesus, ikke tenk at du må få ordnet opp i alt det først og så kan du begynne vandringen videre med han fra der du er i dag. Vandringen din sammen med Jesus kan begynne nå, stilt og rolig ett steg av gangen, ikke noe stress. 

Slik begynte også vandringen til disiplene sammen med Jesus. Jesus sier «følg meg», og så begynte vandringen. Det begynte ikke ved å gi disiplene et oppdrag og utfordre dem på hvem som kunne løse det fortest eller til et åndelig kappløp hvor mest mulig skal gjøres på kortest mulig tid. Han sa «følg meg», og så vandret de sammen. De vandret sakte, så sakte at de kunne ha gode samtaler mens de gikk, og ingen samtaler ble avbrutt av at noen skulle sjekke mobilen. De vandret så sakte at vi nok noen ganger kan ane at disiplene ble utålmodige, men Jesus stresser ikke. Og når de vandret rolig så tok de seg tid til fellesskap med Gud, og de lot seg avbryte av andre menneskers behov – alle slags mennesker. Kallet til oss i dag er ikke noe annerledes, «Følg meg», begynne, eller fortsette, en vandring sammen med Jesus i et tempo med tid til Gud og våre medmennesker.

Tore Thomassen synger i en av sine sanger «Den som vandrer rolig, den har sitt hjerte med», det er sannhet i det. Og hvis vi kobler det sammen med Ordspråkene 4,23 «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevare, for livet går ut fra det» da blir det ikke bare sannhet, men også alvor i forhold til hvordan vi lever våre liv. For om vi vandrer i et tempo hvor vi ikke har vårt hjerte med, hvordan blir det i møte med våre medmennesker. Om tempoet i livet forstyrrer vårt hjerte – forholdet til Gud, hvilket liv blir det da?

I teksten fra Filipperbrevet leste vi «Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu kristi dag». Dette er ikke en beskrivelse av et vekslingsfelt hvor Gud gir oss et oppdrag og roper «Spring!!!», og så står han igjen i vekslingsfeltet. Det er Gud som har begynt en god gjerning i oss, og det er HAN som skal fullføre den ikke du eller jeg. Vår oppgave, som noen ganger kan være vanskelig nok, er å slippe han til så han får gjort det han vil med oss, i våre liv. Løftet kjenner vi igjen fra misjonsbefalingen «og se, jeg er med dere alle dager». Jeg håper du hører stemmen fra en Gud som vil være nær, i alle dine hverdager, i all din tjeneste. For å vandre rolig, handler ikke om ikke å ha en tjeneste, eller en oppgave. Det handler om å ha et tempo i tjenester og oppgaver som gjør at du kan vandre med Gud og ha tid til dine medmennesker.

Ofte når jeg leder gudstjenesten, og så også i dag, leser jeg et løfteord etter syndsbekjennelsen fra Klagesangene 3, 21-23. I fortsettelsen der står det i v 25 og 26 «Herren er god mot dem som venter på ham og søker ham. Det er godt å være stille og vente på hjelp Herren.» Og i Jes 30, 15 leser vi «For så sier Herren Gud, Israels Hellige: «Hvis dere vender om og holder dere i ro skal dere bli frelst. I stillhet og tillit skal deres styrke være».  Så lett, og så vanskelig, for vi lever med en grunnleggende tro på at dette skal vi fikse, og så begynner vi å kave rundt i større og større tempo. Og det er ikke noe nytt, hør bare fortsettelsen fra Jesaja : «Men, dere ville ikke. Dere sa: «Nei, vi rømmer til hest!» Jammen skal dere rømme! «Vi rir på raske hester!» De som forfølger rir på raskere hester!» Jeg leser et gjenkjennbart kappløp i travelhet, som vi aldri kan vinne, og som leder oss bort fra Gud og de menneskene vi er kalt til å elske. Derfor gleder det meg å lese siste verset i dette avsnittet hos Jesaja (v 18): «Og derfor lenger Herren etter å vise dere nåde, derfor reiser han seg for å vise barmhjertighet. For Herren er rettens Gud. Salig er alle som venter på ham!»

Ikke mas og kjas, hold deg i ro. Finn et sted hvor du kan være helt i ro og vente på Herren. Du vil kanskje som Elia oppleve at det er i lyden av den skjøre stillheten du får møte Jesus (1. Kong 19,12-13). Opplevelsen vil kanskje være annerledes, men senk skuldrene, sett deg ned og bli funnet. Gud er ikke langt borte, han er nær, men vi trenger kanskje hjelp til å rydde vekk all støy og travelhet som hindrer oss i å se det. Jeg håper vi kan være en menighet, et fellesskap som kan hjelpe hverandre til å rydde bort alt det som blir kjas og mas, og som holder oss borte fra Gud og gjør oss utilgjengelig for andre mennesker. For å søke denne stillheten, og kanskje for noen av oss senke tempoet, har ikke som mål at vi skal bli mer selvsentrert, lukke oss inne for oss selv i et hemmelig rom. Hele hensikten er å komme nær han som er livets ord og kilde, og at vi gjennom det også er mer tilstede og tilgjengelige for våre medmennesker. 

Guds invitasjon i dag er på nytt, eller for første gang, å velge å vandre med Han. Å ta det samme valget som Peter, ikke nødvendigvis kan formulere deg som han, men fordi konklusjonen er den samme – «Hvem andre, det er bare du som er veien til Gud». Den vandringen kan du begynne med å ta i mot, når vi i dag feirer nattverd, og så kan vi fortsette den vandringen i stillhet, og tillit til det han har gjort for oss og at han går med oss.
Ære være Faderen, og Sønnen, og den Hellige Ånd, som var, er og være skal en sann Gud fra evighet til evighet. Amen