Matt 22,15–22 Gi keiseren hva keiserens er

15 Da gikk fariseerne bort, og de ble enige om at de ville fange ham i ord.
16 De sendte disiplene sine til ham, sammen med herodianerne, og lot dem si: «Mester, vi vet at du alltid holder deg til sannheten og lærer sant om Guds vei. Du bryr deg ikke om hva andre synes, for du ser ikke på person eller rang.
17 Si oss da hva du mener: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?»
18 Men Jesus merket ondskapen deres og sa: «Dere hyklere, hvorfor setter dere meg på prøve?
19 Vis meg mynten som skatten betales med!» De rakte ham en denar,
20 og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?»
21 «Keiseren», svarte de. Da sa han til dem: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.»
22 De ble forundret over dette svaret, og de forlot ham og gikk sin vei.

I vår hverdag kan vi oppleve at vi trekkes i alle retninger og at alle gjør krav på oss. Hvem får min tid? Hvem får min oppmerksomhet? Hvem får min lojalitet? Hvem får meg? Når vi opplever dette forventningspresset hva gjør vi da. Følger vi da bare strømmen, eller reflektere vi over disse spørsmål.
På mange måter er svaret på dette, det svaret Jesus gir oss i dagens prekentekst: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.» Betyr dette. Cæsar får hva hans er og Gud får hva Guds er. Ingen blir forsømt, ingen bli erkjent for uverdig og ingen er overordnet den andre. Er det slik svaret til Jesus skal forstås.
Er det slik at staten får det som den forlanger: skatt og vel også borgernes lydighet. Gud har ansvar for religionen, den gang synagogen og i dag Kirken. Dvs. det som gjelder sjelelivet til mennesker – det indre. Staten blander seg ikke i kirkens anliggender og kirken sier ikke noe om politikk eller den sosiale tilstanden i samfunnet. Dette ville værenganske bekvemt. Er det slik vi ser på forholdet mellom stat og kirke i dag? Martin Luther skrev for knapt 500 år siden: ”Vi må lære oss hvor langt dens arm rekker – altså armen til den verdslige øvrighet … slik at den ikke utvider seg og griper inn i Guds rike og regiment.» Luther ville skille sterkere mellom kirkens makt og statens makt. Men selv var Luther i en vanskelig sitasjon fordi han som bannlyst av paven var helt avhengig av det asyl han hadde hos landsfyrsten.
Det finnes nok av eksempler opp gjennom kirkens historie på at dette Jesus-ordet blir misforstått. Enten slik at kirken lot seg avfinne med å være henvist til den religiøse del av tilværelsen. Eller slik at kirken trivdes så godt i det religiøse rommet, at den overlot verden utenfor til sin egen skjeve gang. Denne forståelse imøtegår Jesus like radikalt idag, som han gjorde den gangen med fariseerne. Er det slik dere tenker dere det? At deres liv her på jord tilhører staten, samfunnet og bedriftene, mens Gud får reservert et lite hjørne av livene våre. Nei, Jesus sitt svar ser mye dypere enn dette, for hans visdom overgår mer enn det vi kan erkjenne og forstå. 
Denne keiseren og sitatet fra Jesus, ”gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er,” er hovedinnholdet i Ibsens skuespill Keiser og galileer, der Ibsen lar keiser Julian kommentere Jesu gåtefulle ord på denne måten i samtale med mystikeren Maximos: ”Aldri har menneskemunn uttalt et underfundigere ord enn dette. Hva ligger der bakved? Hva og hvor meget tilkommer keiseren? Dette ord er som en stridsklubbe der slår kronen av keiserens hode.”
Bakgrunnen for spørsmålet til Jesus fra fariseerne: «Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?», er en skatt som ble pålagt dem år 6 før Kristus. Denne skatten ble innført i de romersk okkuperte områder og var en skatt alle voksne som sto i manntallet måtte betale. Skatten utgjorde ca. en dagslønn. Det var den forhatte romerske besettelsesmakt som innkasserte skatten. På enhver mynt som man brukte til å betale med var det inngravert et bilde av Keiseren. Det minnet hele tiden jødene om deres avhengighet av de romerske herskere. Det virket også anstøt at bildet av keiseren var gjenstand for tilbedelse. Skal man under disse omstendigheter betale skatt. 
Det hele virker nøye planlagt. Ikke kun tilhengerne av fariseerne, den religiøse eliten, men også blant tilhengerne til Herodes, den politiske eliten spille med i dette gemene spillet om å sette opp en felle for Jesus. Uansett om han svarte det ene eller det annet, så ville de felle ham. Trodde de.
Svarte Jesus ja, satte han seg i en umulig situasjon hos jødene, for hvilke frelser ville det være som var villig til å betale skatt til den forhatte besettelsesmakten. Men svarte han nei, da var det god grunn til å utlevere Jesus til de romerske myndigheter. Blant herodianerne var det folk fra livgarden til Herodes klar til å ta ham i arrest. De kaller Jesus for mestre og priser ham for hans innsikt i Gud og hans ubestikkelighet. Men deres hensikt med spørsmålet viser deres ondskap og deres hyklerske sinn. 
Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er. Forholdet til keiseren lar seg ordne med noen mynter eller penger. Men mener vi at Jesus svar åpner opp for å dele tilværelsen i to, da har vi misforstått dette ordet. Som om det er noe i tilværelsen som unndrar seg Guds maktområde og hans gode vilje!
Gud skal ha mer enn penger. Gud skal ha oss selv. Det er her Jesu engasjement ligger for Gud har også innpreget sitt bilde, men hvor finner vi hans avtrykk? Vi behøver ikke gå langt når vi skal lete. For hele skaperverket bærer vitnesbyrd om Guds avtrykk. Gud har satt sitt stempel på alt som er til.
Keiseren hadde preget sitt bilde på mynten. Gud har preget sitt bilde på alt som hedder menneske. Det er mennesket som er bærer av Guds bilde. Eller for å sitere fra Bibelens første blad: Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han dem (1 Mos 1,26).
Derfor skal livet vernes, verdsettes og elskes. Kampen for vår klode og livet er ikke bare en kamp for nye teknologiske løsninger. Det er kampen for en ny virkelighetsforståelse og for et liv preget av dette: Livet skal vernes, verdsettes og elskes! Det betyr at vi ikke må snevre inn det å være menneske. Mennesket er mer enn gener; mennesket er mer enn kroppen; mennesket er mer enn å være forbruker og arbeidstaker.
At mennesket er mer. At mennesket skal fremstå fullt og helt som det det er, må ses i lyset av at mennesket er Skapt – ikke til ensomhet, men til fellesskap. Mennesket er Elsket – ikke for hva vi presterer, men for at vi finnes. Mennesket er Forsonet i Kristus og omsluttet av Guds nåde.
For Gud har også preget mennesket på en annen måte. I dåpen er vi blitt merket med korsets tegn til et vitnesbyrd om at du og jeg skal tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham. Kristus er en helt annen kongen og hans rike er ikke av denne verden. Overfor Gud gjelder kun troen, troen på syndernes tilgivelse.
Med dette forskyver vektstangen seg. Guds krav på vårt hele liv er så omfattende og gjennomgripende at det stiller kravet om skatt helt i skyggen. Dere spør om noe så begrenset som å betale skatt, mens det som det i virkeligheten dreier seg om det er troen, dvs. at vårt forhold til Gud er i orden. Det startet ut med noe ganske handfast, men nå ender det opp med noe så vanskelig fattbar som tro. I tro kaster jeg hele min eksistens inn på at jeg som menneske tilhører Gud og at jeg som menneske må adlyde Gud mer enn mennesker. 
Når Gud skapte mennesket i sitt bilde, når Gud gjør oss til sine barn i dåpen, så er målestokken Gud kjærlighet til oss mennesker. Gi Gud hva Guds er det betyr: Vi skal lar oss lede av Guds kjærlighet, den kjærlighet som møter oss i Jesus Kristus. Ha tillit til hans kjærlighet. Troen er vår binding til Gud. Vi ser ikke troen, men troen bevirker noe i oss, og det kommer noe ut fra troen som er følbar og setter noe i bevegelse i oss selv, og mellom oss og vår neste. Som Johannes skriver det i sitt første brev 3,16-17: «16. Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus ga sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for våre søsken. 17 Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg?» 
Vi kan ikke gi Gud noe han ikke allerede eier. Vi må overgi oss helt og fullt til Gud. Du kan elske alle som er skapt i Guds bilde. Du kan omfavne dem. Du kan hjelpe dem med deres behov. Du kan gi dem din oppmerksomhet og tid. Og ved å elske vår neste viser vi også vår kjærlighet til Jesus som med sin død og oppstandelse har visst oss Guds kjærlighet til mennesker. Gi Gud hva Guds er, det er det vi er kalt til. Da følger vi Guds kall også når vi er i jobb og i hverdagen, når vi gjør noe samfunnsnyttig. Da følger vi Guds kall når vi hjelper vår neste. I alt er vi kristne, og vi får øse av kilden med Guds nåde og godhet over våre liv. Det gir hvile å leve slik.
Dette er den visdom Jesus sitt svar gir fariseerne og herodianerne og oss i dag. “For i ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede” (kol.2,3). Denne Guddommelige visdom til Jesus manifestere seg på korset, som for verdens visdom forblir ubegripelig og oppfattes som dårskap. De begriper ikke at en stedfortreder dør for alle – Guds Sønn. Visdommen til Jesus Kristus får det siste ord.  Ikke kun i denne samtalen vi overhører, men også ved livets slutt og ved verdens ende. Keiserens herskermakt og Guds makt ligger på helt ulike nivå og plan og konkurrere ikke med hverandre. 
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.