Matt 5,20–26 Men jeg sier dere

20 Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket.
21 Dere har hørt det er sagt til forfedrene: ‘ Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen.’
22 Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror, skal være skyldig for domstolen, og den som sier til sin bror: ‘Din idiot!’ skal være skyldig for Det høye råd, og den som sier: ‘Din ugudelige narr!’ skal være skyldig til helvetes ild.
23 Om du bærer offergaven din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg,
24 så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din!
25 Skynd deg å komme overens med motparten din mens du ennå er sammen med ham på veien. Ellers vil motparten din overgi deg til dommeren, og dommeren til vakten, og du blir kastet i fengsel.
26 Sannelig, jeg sier deg: Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre.

Prekenteksten i dag er en del av Bergprekenen, hvor Jesus lærer folket og sammenfatter sitt budskap. Bergprekenen er innrammet av sterke utsagn. Den starter med saligprisningene som stiller foran oss de som er salige for Gud. Det gjelder de fattige, de som sørger, de som ikke bruker makt, de som tørster etter rettferdighet, de som lever ut barmhjertighet, de som har et rent hjerte og de som stifter fred. (Matt. 5 3-12.) I Bergprekenen gir Jesus oss et program og en oppskrift for hvordan å leve livet: Vi står alle like når det gjelder Guds fordring: Å leve ut kjærlighetsbudet (Matt. 22, 34-40): Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Og ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ 40 På disse to budene hviler hele loven og profetene.» Dette konkretisere Jesus også i det som kalles den gylne regel: (Matt 7,12) «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem.»
Det som er maktpåliggende for Jesus i Bergprekenen er at vi må bygge vårt liv på fast grunn, at vi bygger vårt hus på fjell. (Matt 7,25) Det handler om hvordan den troende bygger sitt liv på trykk grunn i en usikker tid. Det er dette livsprogram dagens tekst tematisere og gir et svar på. Det handler som vi etter hvert skal se om forsoningens store tema.
Det er ikke tilfeldig at Bergprekenen foregår på fjellet, for også Moses fikk etter den jødiske tradisjon steintavlene med de ti bud på fjellet. Det var livets bud fra Gud som han overga til folket. Men samtidig er det også viktig for Matteus å formidle at Jesus forkynner og gir oss en ny dør til den hellige skrift. Denne døren er Jesus selv, som sønn av faderen, som i seg selv oppfyller og suverent fullender Gudsordet. Å bygge mitt livs hus, er å høre på Guds ord som er Jesus selv, og ta imot hans forsoningsverk. 
Men det gjelder om mer enn å høre ordet. Det Matteus skriver fører oss til kjernen av dagens preken som handler om å omsette det vi hører fra Gud til å skape forsoning og fred. Det vi med vår munn bekjenner må kjennes igjen i hvordan vi faktisk handler. Vi er mennesker som lever av forsoning fordi vi har behov for forsoningen. 
Men nå til teksten. Jesus sier: «Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket.» Fariseerne og de skriftlærde kjente på utfordringer når de forkynte Guds lov og bud i sin samtid. De skriftlærde var teologer med utdannelse, og fariseerne var fromme lekmenn som gjerne ville leve rett etter den loven de hadde fått gjennom Moses. 
De la til grunn at det faktisk var mulig å leve etter budene, for ellers ville Gud ikke ha gitt dem loven. De tenkte som så at budene måtte konkretiseres og tilpasses nye forhold etter som tidene forandret seg. Det var en godt innarbeidet tradisjon for dette. Fariseerne og de skriftlærde ble en slags eksperter på å tolke loven i pakt med tradisjonen og tiden de levde i. Fariseerne tenkte nedenfra. De tenkte ut fra hva som var mulig å klare for mennesker. Men når Jesus sier: «Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.» (Matt. 5,17) Når Jesus sier dette så tenker han ovenfra, hva som var rett for Gud. 
Fariseerne og de skriftlærde var gode moralske mennesker som la vekt på å leve rett og vie sine liv til Gud. Deres prosjekt var å forbedre den menneskelige naturen og samtidig tilpasse Guds krav, slik at mennesker kunne leve rett for Gud. Men den rettferdigheten som Jesus etterspør, finner han verken hos fariseerne, de skriftlærde, eller hos noe menneske. For slik et hvert menneske er i seg selv, er det fortapt. Det er den mørke bakgrunnen.
I dagen tekst tar Jesus utgangspunkt i det femte bud i Moseloven: Du skal ikke slå i hjel. Kanskje det mest grunnleggende og det mest innlysende bud av alle. Det skulle det vel ikke være så vanskelig å etterleve. Likevel radikalisere Jesus dette budet. Han sier at Gud ikke kun ser på våre ytre handlinger, men ser i like høy grad på våre ord og tanker. Å leve et liv etter Guds vilje handler ikke bare om å etterfølge lovens bokstav, det handler ikke kun om konkrete handlinger som det å slå et annet menneske i hjel. Å leve etter Guds vilje handler også om hva vi tenker om andre, hva vi sier om andre og i hvilken tone vi omtaler andre. 
Ja, Jesus skjerper lovens krav til det uhørte. Sinne straffes som mord, og skjellsord fører til evig fortapelse. Hvis et hvert ord som falt skeivt virkelig skulle for retten, da ville jo rettsapparatets kapasitet bli fullstendig sprengt. Konkret nevner Jesus skjellsord som «din idiot» og «din ugudelige narr». Hvorfor gjør han det. For med slike ord tar vi livet av hverandre – stykke for stykke. Gjennom slike uttrykk setter vi de som rammes uten for fellesskapet på utsiden av «døren». Ingen vil leke med en idiot og vi tar ikke idioten på alvor. Og en narr vil selv ikke Gud ha noe med å gjøre. 
Ord skaper hva de sier. Jesus kjenner til hvilken makt ord har, han vet hvordan ord lukker og utelukker, hvordan ord kan ødelegge et liv, som Gud har gitt oss, et liv Gud vil at vi skal dele med hverandre.
Luther kjente sin bibel og har lært av Jesus. I sin lille katekismus gir Luther en forklaring til de ti bud. Og vi ser i hans utlegging av det femte bud inspirasjonen fra denne teksten vi har for oss i dag. Luther skriver: «Du skal ikke slå i hjel. Det er: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke skader vår neste på hans legeme eller gjør ham noe ondt, men hjelper ham når han er i nød». Budet handler altså ikke kun om ikke å begå drap, men handler også om å fortelle en annen historie om min neste enn at han er en idiot, men heller at han er en venn som jeg har bruk for og som har bruk for meg.
Med våre ord uttrykker vi respekt eller mangel på respekt for vår neste. Jesus viser oss at det er ikke likegyldig hvordan vi bruker eller misbruker vårt liv. Ditt medmenneske lever i dine hender. Ditt medmenneske er et menneske som du er betrodd å være en nesten til. Når du hører budet om ikke å slå i hjel, skal budet beskytte din neste mot fiendskap, mot uvennlighet og mot vold fra deg. Ditt forhold til din neste er ditt ansvar. Jesus sa: «Dersom du bærer fram et offer til alteret og der kommer til å tenke på at en annen har noe å anklage deg for, så la offergaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med ham. Kom så og bær fram ditt offer!» 
Jesus etterlyser vilje til å rekke ut en hånd til forsoning og vilje til oppgjør. Alteret står for Guds nærvær, Guds åsyn. Der kan ingen stå som har noe uoppgjort med sin neste. Det er vårt ansvar å ta initiativ til forsoning. 
Tonen til Jesus i dag er ikke kun alvorlig den er også preget av ikke så lite humor av den provoserende slasken når Jesus radikalisere loven. Verken lov trelldommen til de skriftlærde og fariseerne og ikke heller vår sminking av vår egen fasade, hvor vi lukker dører og vinduer slik at andre ikke får innsyn i mitt indre liv, åpner opp himmeriket for oss.
Den eneste som kan åpne himmelen for oss, den eneste som kan gi vårt liv her på jord noe av den herlighet som vi er skapt til, det er Gud selv. Han har nøkkelen og denne nøkkel har han gitt i hånden til Jesus. Med denne nøkkelen vil Jesus i dag åpne våre lukkede liv. Dere snakker om rettferdighet sier Jesus og det er bra. Rettferdighet er nødvendig for å beskytte den svake. Men bruker dere rettferdighet til å bedømme og dømme andre, bruker dere rettferdighet til å vurdere hvem som har forlite rettferdighet eller ingen rettferdighet, bruker dere rettferdigheten til å dele opp synd i store synder eller mindre synder, da er dere på ville veie sier Jesus.
Menneskelivet er komplisert. Det vet Jesus. For han har delt det med oss. For Jesus er troen på Gud og måten vi forholder oss og behandler våre neste, vårt medmenneske, to sider av samme sak. Det gir ikke mening å sitte her inne i kirken og se from ut for så å gå ut i hverdagen og tråkke andre mennesker med i sølet. Vi skal ikke kun holde de ti bud – her det femte buddet. Vi skal ikke kun unnlate å gjøre det og slår i hjel. Nei vi skal ta det onde ved roten: Våre egne ord, våre fordommer, vår egoisme og misunnelse. Vi skal akte på våre ord når vi snakker til og med hverandre. 
Våre ord kan lemleste og skade vår neste, men våre ord kan også reise opp den andre, og gjøre godt mot vår neste. Med ordet har vi del i skapermakten. Vi kan såre hverandre med ord. Vi kan frata den annen motet til å leve. Vi kan fremme hat og starte kriger. Men vi kan også bruke ordene våre på en annen måte. Vi kan bygge bro til den annen og den første stein for denne bro legges der hvor vi innser at det Jesus i dag sier ikke i første omgang gjelder og retter seg mot den andre, men nettopp dreier seg om meg selv. Bruk de gode ord, bruk den mulighet dere har til å få den andre i tale, forson dere med hverandre mens dere er på veien. Det er det vi skal bruke våre ord til og ikke dertil at vi dømmer og fordømmer hverandre.
Slik talte og levde Jesus. Slik døde han på korset uten å fordømme, men han bad for sine bødler. «Far tilgi dem for de vet ikke hva de gjør». Derfor er det også håp for oss!
Vi har jo selv blitt forsonet, ikke fordi det den gangen var vi som tok initiativet, nei, Guds ord forteller oss at vi var fiender av Gud. Den gangen var det Gud som tok initiativet. Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv. (2. Kor 5,19) Vi som slik er blitt forsonet med Gud, er kalt til å følge hans eksempel; rekke ut en hånd til den vi ikke er forlikt med. Likevel, det hender den som rekker ut en hånd blir avvist og ikke mottatt. Da er det vanskelig å gjøre mer. En kan tilby forsoning og tilgivelse, men en kan aldri tvinge noen til å be om tilgivelse eller til å ta imot. Et sted fortsetter den andres ansvar.
Ingen kan svare for seg og bestå foran Guds domstol i egen kraft og i egen rettferdighet. Men som kristne, troende mennesker har vi del i den rettferdigheten som tilhører Jesus. Det er den rettferdigheten som langt overgår de skriftlærdes og fariseernes. Som kristne møter Gud oss som nådens Gud, som frelser og tilgir synd for Jesu skyld. Jesus forbedrer ikke vår gamle medfødte natur. Han gir oss et nytt liv i dåpen som vi lever i troen. 
Det er ikke noe Gud heller vil enn at mennesker blir frelst og satt fri. (1.Tim 2,4; 2.Pet 3,9) På korset vant Jesus seier over den makten synden som holder mennesker lenket og bundet. Den dag i dag er det Jesus alene som har makt til å frelse for evigheten. 
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.